Håndbok i norsk

AV ENDRE MØRCK

Håndbok i norsk er ei oppslagsbok der stoffet er ordna alfabetisk. Oppslagsorda er titler på såkalte hovedartikler, oversiktsartikler og henvisningsartikler.

Mesteparten av stoffet står i hovedartiklene. Uansett om de er lange eller korte, innledes de med ei oppsummering av innholdet i samme rekkefølge som det etterpå blir mer inngående presentert. I lange artikler er det dessuten med en innholdsfortegnelse. Slike artikler omhandler alt fra Å til Adjektiv på trykksterk vokal eller diftong – for å ta korteste og lengste tittel som eksempel.

Oversiktsartiklene gir også enkelte opplysninger om emnet, men består for det meste av henvisninger til andre steder i boka der ulike sider ved emnet blir behandla. Omtalen av f.eks. Substantiv blir gitt på denne måten med henvisninger til artikler om Innbyggernavn, Lånord på -a o.a.

Mellom disse artiklene finner vi henvisningsartiklene, som ikke er anna enn oppslagsord med henvisninger til hvor i boka det aktuelle emnet er omtalt. Om en slår opp på et ord som Høyreaksent, blir en vist videre til artikkelen om Aksenttegn.

Det er en svakhet ved boka at disse henvisningsartiklene ikke utgjør noe fullstendig stikkordsregister. Et par eksempel kan illustrere dette: Fra oppslagsordet Han/hun blir en vist til Kjønnsnøytral uttrykksmåte, ved Ham og Henne er det henvisning til De eller dem, han eller ham osv., men først når en kommer til Han Knut (Ho Kari er ikke med!), blir en vist til artikkelen om Pronomen. En kan slå opp på bl.a. Subjekt og Objekt og bli vist videre til omtalen av dem i ei grammatikkordliste inni artikkelen Grammatikk, men verken Indikativ og Konjunktiv eller Utsagnssetning og Spørresetning i den samme grammatikkordlista er funnet verdige til å være eigne oppslagsord – for å nevne noen av de oppslagsorda som en ikke finner. Dermed blir det vanskelig å finne fram til alle de opplysningene som fins i boka, og få oversikt over det emnet en er opptatt av.

Hovedtittelen Håndbok i norsk må sies å være noe pretensiøs i og med at det hovedsakelig er bokmålsvarianten av skriftspråket som omtales.

En kan ha forståelse for at omtalen av rettskrivingsreglene og bøyingssystemet er avgrensa til bokmål, sjøl om det neppe hadde krevd så veldig mye mer plass å beskrive også nynorsk slik at dette virkelig hadde blitt ei handbok i norsk i vid forstand. Mer underlig virker det at ei slik bok ikke en gang har Nynorsk (og heller ikke Riksmål for den saks skyld) som oppslagsord. For å få forklaring på dagens skriftspråkssituasjon må en slå opp på Bokmål og følge henvisningen videre til artikkelen Valgfrihet. Her får vi høre at fornorskinga av det danske skriftspråket som vi hadde før, har gitt oss «den offisielle skriftformen bokmål», mens nynorsk ikke får samme offisielle status: «Direkte på talemålet i en del av dialektene lanserte Ivar Aasen sin skriftspråksvariant landsmål, i dag kalt nynorsk.»

Talemålet får ingen systematisk behandling, men nevnes bare i samband med omtalen av slike problematiske forhold i skriftspråket som skrivemåten av sj-lyden og de stumme konsonantene. Ei klargjøring av forskjellen på de lydlike orda Målform/målføre er nesten alt som sies om dialekter. Derimot er det litt overraskende funnet plass til artikler som Taleteknikk og Diskusjonsinnlegg.

Målgruppa for Håndbok i norsk er «alle som skriver og har glede av å skrive norsk» ifølge forordet. Mer rett hadde det kanskje vært å si at boka er laga for dem som sliter med å uttrykke seg skriftlig, for sannsynligvis er det hovedsakelig de som vil ty til ei bok som denne for å finne råd og hjelp. Innholdet i boka gir dessuten inntrykk av at den ikke bare er meint som ei rettleiing i praktisk språkbruk, men at den også tar mål av seg til å gi ei mer teoretisk orientering om ulike sider ved norsk språk.

Dette gir for øvrig forlaget direkte uttrykk for når det nokså ubeskjedent sier i forordet at Håndbok i norsk «besvarer alle de språklige og kommunikasjonsmessige spørsmålene en ikke finner svar på i en vanlig ordbok». Men en skal ikke stille mange spørsmål før boka mangler svar. Det fins f.eks. ingen beskrivelse av leddstillinga i norsk og heller ikke noe oversyn over de lovbestemmelsene som gjelder for det språklige området.

Sannsynligvis hadde boka tjent på å bli avgrensa til i større grad å være ei rettleiing i praktisk språkbruk og språklig kommunikasjon. Nå har alt det nyttige stoffet på dette feltet lett for å bli borte innimellom det mer teoretiske stoffet. Og teoristoffet virker noe tilfeldig utvalgt. Det er for omfattende til å bare være støtte for de praktiske råda, men samtidig ikke fullstendig nok til å gi en generell beskrivelse av norsk språkstruktur.

Dersom en skar bort mye av det som handler om grammatikk, ville en samtidig kvitta seg med de svakeste delene av boka. Allerede forordet gir en antydning om at boka ikke er gjennomarbeidd på dette punktet, når det sies at boka handler om syntaks og grammatikk, som om syntaksen ikke skulle være en del av grammatikken. Et par enkle eksempel fra den tidligere omtalte grammatikkordlista får illustrere svakhetene ved grammatikkdelen: For det første avgrenses predikativ til «adjektiv og substantiv(iske ledd)» slik at adjektiviske ledd faller utenom. For det andre nærmer det seg sterkt en sirkeldefinisjon når partisipp beskrives som «infinitt form av verb» og infinitt form forklares som «form av verb som ikke er bøyd: infinitiv eller partisipp». Her trengs det også en utfyllende kommentar om at det er modusbøying de infinitte formene mangler, bl.a. fordi i det minste perfektum partisipp jo har adjektivisk bøying i større eller mindre grad.

Noe av det beste ved innholdet i boka er alle artiklene om hvordan en forbereder, utformer og presenterer ulike typer tekster. Her kan en nevne i fleng artikler som Disposisjon, Litteraturhenvisninger og litteraturlister, Korrektur og Typografi som behandler tekstproduksjonen, og artikler om teksttyper som Attester, Leserbrev og Rapporter. Det er et framskritt at stoff av dette slaget er samla i ei lett tilgjengelig bok, og det bør føyes til at dette og mye anna naturligvis er like aktuelt enten en skriver bokmål eller nynorsk.

Til slutt skal Håndbok i norsk roses for ei solid innbinding som i hvert fall ikke har tatt skade av noen ukers bruk, og som sikkert også tåler daglig bruk i lengre tid. Men det er mulig at kvaliteten på innbindinga spiller mindre rolle i dette tilfellet, for det er ikke sikkert at det er denne boka en vil slå opp i først når en står fast på et spørsmål om rettskriving eller uttrykksmåte.

Dag Gundersen (hovedredaktør), Jan Engh og Ruth Vatvedt Fjeld:
Håndbok i norsk. Skriveregler, grammatikk og språklige råd fra A til Å. Bokmål. Kunnskapsforlaget 1995.
417 sider. Kr 348.

-- Endre Mørck er professor i norrøn filologi ved Institutt for språk og litteratur, Universitetet i Tromsø.