Språkføringen i tre store Oslo-aviser – en stikkprøve

Språkføringen i våre aviser gir et ganske godt bilde av skriftspråkets situasjon i landet til enhver tid. I avisene vil utviklingstendenser i «radikal» eller mer «konserverende» retning raskt komme til uttrykk.

AV ARNE GALLIS

Jeg har funnet det av interesse å ta en stikkprøve når det gjelder noen interessante språktrekk i tre store hovedstadsaviser for én enkelt dag i september 1988, nemlig Arbeiderbladet for 17.9., Dagbladet for 20.9. og Aftenposten for 19.9. (første del). Annonseavsnittene er holdt utenfor.

De trekk jeg har valgt ut, er 1) fordelingen av endelsen -en og -a i bestemt form hunkjønn entall, 2) fordelingen av endelsene -ene og -a i bestemt form intetkjønn flertall, 3) fordelingen av ubestemt artikkel en og ei i hunkjønn.

Disse trekkene er viktige for bedømmelsen av den språksituasjonen vi nå er oppe i. Materialet kan synes spinkelt, men en stor dagsavis har et omfang som en passelig bok og har dertil en betydelig variasjon i innhold og stiltyper. Jeg tror derfor at en slik liten stikkprøve kan være en pekepinn om bokmålets situasjon i dag når det gjelder de nevnte punktene.

Jeg behandler hver enkelt avis for seg og hvert trekk i den nevnte rekkefølge, slik at jeg tar for meg en del ord som er spesielt relevante, og deretter situasjonen for ord med suffiksene -ing og -het. Helt til slutt følger en drøftelse av materialet.

Tallene angir antall noterte eksempler.

Arbeiderbladet 17.9.88

1 -en eller -a i bestemt form hunkjønn entall

Det var 10 former med -en: uken (2), tiden (1), saken (2), gruppen (2), døren (1), stranden (1).
Det var 36 former med -a: uka (4), tida (4), gruppa (2), natta (6), døra (l), boka (1), stranda (1), jenta (2), bygda (1), øya (l), klokka (13).
Alt i alt ble ord med suffikset -ing notert med endelsen -en 53 ganger, med endelsen -a bare 3 ganger.
Noen prøver på ord med -ing: oppslutningen (3), betjeningen (1), beslutningen (1), regjeringen (2), turneringen (2), avstemningen (1), avstemninga (1), prutinga (1), pininga (1).
Av de mange noterte ord med suffikset -het (som feks. mulighet, arbeidsledighet, dødelighet osv.) fantes bare 1, kjærlighet, med begge endelser, kjærligheta fantes 1 gang (i et intervju med nokså utvungen stil), i alle de andre tilfellene hadde ordet endelsen -en.

2 -ene eller -a i bestemt form intetkjønn flertall

Følgende 3 ord med ulike endelser er notert: årene (1), beina (3), (bena (0)!), fjella (Langfjella) (1).

3 Ubestemt artikkel en eller ei i hunkjønn

Følgende ord er notert med vekslende artikkelbruk: en gruppe (1), en sak (1), en uke (2), ei gruppe (2), ei jente (1), ei liste (2).
Som «rariteter» er notert ei strupe og ei streik.

For ord med suffikset -ing har jeg i alt notert artikkelen en 18 ganger, mot ingen tilfelle med ei. Heller ikke ved ord på -het har jeg funnet tilfelle med artikkelen ei, bare en.

Dagbladet 20.9.88

1 -en eller -a i bestemtform hunkjønn entall

Det var 6 former med -en: tiden (2), helgen (1), makten (1), pressen (2). Det var 63 former med -a: uka (9), tida (17), gruppa (2), natta (4), døra (1), boka (2), jenta (8), klokka (2), lista (4), linja (3), helga (10), skylda (1). I ord med suffikset -ing (f.eks. betydning, behandling, åpning, ordning, innstilling osv.) har jeg notert endelsen -en i alt 37 ganger, -a bare 2 ganger (begge i en lavere, «ledig» stil type). I ord med suffikset -het (f.eks. virksomhet, tilhørighet, frivillighet osv.) har jeg notert -en 5 ganger, -a ingen.

2 -ene eller -a i bestemt form intetkjønn flertall

Følgende 2 ord er notert med ulike endelser: beina (2), (bena (0)), åra (2).

3 Ubestemt artikkel en eller ei i hunkjønn

Det var 4 former med en: en jente (3), en sak (1), og 6 former med ei: ei jente (1), ei venninne (1), ei hagle (1), ei kule (1), ei varevogn (1), ei uke (1).

Aftenposten 19.9.88

Når jeg i det gjennomgåtte nummer av avisen har funnet ytterst få «radikale» former, må det sees på bakgrunn av de språkregler Aftenposten meget konsekvent følger.

Bestemt form hunkjønn entall på -a har jeg bare notert i 2 tilfelle: bygda, 1 gang, og øya, 1 gang.

Når det gjelder bestemt form intetkjønn flertall på -a, har jeg, foruten det obligatoriske barna, bare funnet 1 belegg, nemlig bena, 1 gang, mot benene, også 1 gang.

Som ubestemt artikkel hunkjønn har jeg bare funnet formen en.

Drøftelse

Det brede spekter av varierende innhold i en stor dagsavis gir grunnlag for variasjon også i stil og dermed, for valg mellom «konservative» og «radikale» former i de tilfellene vi ovenfor har behandlet; dette gjelder da særlig Arbeiderbladet og Dagbladet. En nærmere undersøkelse av de enkelte eksempler i disse to avisene viser at som regel er tendensen til bruk av «konservative» former påtagelig i stoff av mer «høytidelig» innhold, som ledere, kronikker, telegrammer fra utlandet o.l., mens de «radikale» former har størst frekvens i mer «utvungen» stil (Arbeiderbladets «Uke 37», Dagbladets side 3, sportsreferater, leserinnlegg, intervjuer hvor den intervjuede får «slippe seg løs», osv.). Men grensene er ikke skarpt opptrukket, det er atskillig overlapping her.

Videre er det tydelig at i reportasjer spiller den enkelte journalists holdning til språk og stil en rolle, spesielt i Arbeiderbladet og Dagbladet, hvor det åpenbart ikke gjennomføres noen sterk språkelig «sensur» fra redaksjonens side.

Generelt er endelsen -a i hunkjønn entall særlig svakt belagt ved abstrakter både i Arbeiderbladet og Dagbladet; dette gjelder da også for ord på -ing og -het.

Det er interessant at formen uka synes å være mer godtatt i Dagbladet enn i Arbeiderbladet. Dagbladet er svært glad i formen helga, og i denne avisen er det også vi finner ei nyhet.

Konklusjonen ser ut til å måtte bli: Noen, relativt få, ord har sterk tendens til -a i Arbeiderbladet og Dagbladet, og Dagbladet virker mer «frigjort» enn Arbeiderbladet, som er mer «nølende». Den ubestemte artikkel ei har lite gjennomslag i begge disse avisene.

Avisartiklenes innhold og formål er viktig for valget av språklige midler, deriblant for valget mellom de muligheter vi her har behandlet. I sin alminnelighet må det kunne sies at jo høyere stilnivå det er i en avisartikkel, desto mindre plass synes det å bli for «radikale» språkformer av den art vi her har hatt å gjøre med.

(Språknytt 3/1993)

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter