Politikkens kraftuttrykk: Fra blind berserk til legalisert fosterdrap

AV FINN-ERIK VINJE

Boka kom i 1887, og den anonyme utgiveren har samlet et knippe av usedvanlig ramme karakteristikker av politiske figurer og foreteelser i samtida. Her får vi i Morgenbladanretning servert nær sagt alle toneangivende radikalere i samtida – i alfabetisk orden fra Amtmand Aall, Knæhøne, til Hr. Lensmand Øverland, blind Bersærk og Tyran.

Mellom Aall og Bersærken Øverland finner vi bl a B. Bjørnson, politisk Clown og vildt Dyr; H. Ibsen, blodløs Gjenganger; S. Jaabæk, politisk Musikant; K. Knudsen, simpel Røver; O. A. Quam, ydderliggaaende, hensynsløs og helt udannet Demagog; J. Steen, en Mand av tyrannisk Tænkesæt; J. Sverdrup; en Folketribun av tarveligste Slags, Kræmmersjæl, Levebrødspolitiker og mandbisk Høvding som regjerer og dominerer som en selvhersker over alle Russer.

Se opp for Pressens faglige utvalg

Det var den gang. Dagens lederskribenter og politiske kommentatorer gir unektelig et mer vissent inntrykk. Når de fyker i blekkhuset, er tonen mer dempet, og de personlige angrepene tar en annen, mer akademisk form. Og de som ytrer seg, skal vær så god passe seg og ikke holde noe morderlig spetakkel, for ellers får de Pressens faglige utvalg på nakken.

Han fikk det, skribenten som for noen år siden ville få ram på stortingsrepresentant Otto Hauglin og kalte ham for en Judas. Og enda var Hauglins navn ikke engang nevnt i artikkelen – det framgikk bare tydelig av sammenhengen at det måtte være han.

Prøv deg heller ikke med skjellsordet minusvariant når du farer løs på en motstander. Det sømmer seg ikke, har Pressens faglige utvalg bestemt. Også det ordet skal i møllposen.

Angrepene må pakkes inn

Slik er situasjonen nå. Personangrep kan nok tåles, men veltrente penneførere og drevne debattanter vet at de må pakkes forskriftsmessig inn. For eksempel kan de anta den Hambroske, konjunktiviske form: «Det være meget langt fra meg, herr president, å beskylde min ærede medrepresentant for å lyve, men hvis en annen debattant i denne sal skulle være så uheldig å komme med en slik påstand, ville det være meget vanskelig for meg å motbevise den.»

Slike markkrypere er det tillatt å avlevere. Men hvis det endelig skal være, ville jeg nå heller foretrekke å bli utpekt som blind Bersærk og Tyran (Morgenbladet 1883) enn å bli utsatt for Hambros omstendelige, elegante impertinens.

Stortingspresident Hambro visste hva han gjorde: Når angrepet fikk slik omhyggelig innpakking, ble det ikke rammet av forretningsordenens § 38 «Upassende eller fornærmelig atferd eller tale er ikke tillatt»).

Ordliste med upassende uttrykk

Han var ikke fullt så velorientert, stortingsrepresentant Erling Asdahl fra Senterpartiet, da han i et stortingsordskifte for noen år siden påstod at Einar Førde var arrogant. Det var upassende, og stortingspresident Svenn Stray påtalte ordbruken. Men saken var likevel ikke så grei – iallfall ikke for Asdahl. Han foreslo at det ble lagd en ordliste over uttrykk det ikke var tillatt å bruke, og at presidentskapet skulle sørge for at lista ble utdelt til representantene. Det ville være til god hjelp, mente Asdahl. Presidenten avviste tanken; det gjaldt bare å ikke bruke de ordene man er i tvil om. Men Asdahl var like langt: «Jeg var jo ikke i tvil da jeg kalte Førde arrogant!»

Vi går stillere i dørene

Tonen i det offentlige ordskiftet er som sagt neddempet. De personlige utfallene er sjeldnere; vi går stillere i dørene. Også i omtalen av saker og foreteelser er idealet annerledes enn før: Det skal legges mer vekt på uttrykkets saklige innhold enn på dets kraft.

Den regelen settes midlertidig ut av funksjon i valgkamptider og på partienes landsmøter, da den flammende følelse kan få sitt adekvate uttrykk i et dundrende adverb, en freidig sammenlikning eller en grotesk overdrivelse («Høyre vil rasere velferdsstaten», «Arbeiderpartiet legger landet åpent for russerne»). Men ellers lukter det sjelden svovel i norsk samfunnsdebatt.

Slik er det visst i hele Skandinavia. Det vakte slik oppsikt at ordlaget er kommet med i Pelle Holms Bevingade ord (1978), da kommunistformannen i Sverige, C.-H. Hermansson, på partikongressen i 1969 slo fast: «Någon djävla ordning ska det vara i ett parti.» Også Olof Palmes kraftsats om Franco-regimets menn som satans mördare hører til de ord som huskes.

Norske politikere knaller sikkert noe bannskap inn i talen, de også – men det skjer i privatlivet, aldri på talerstolen, aldri i offentlig debatt.

Språklige manipulatorer

De fremste av dem er derimot noen fenomenale driblere på en annen kant av språkfeltet. Jeg tenker på deres omgang med de verdiladde ideologiske gloser og deres teft for overtalelsesdefinisjoner og annen språklig manipulering.

En slik dribler var tidligere justisminister Andreas Cappelen. Midt i gnyet av Alta-saken i 1980 fant han ut at det burde bli slutt på snakket om sivil ulydighet. La oss kalle en spade en spade, sa Cappelen, og flesket til med avløseren kollektiv kriminalitet. Å legge seg foran anleggsmaskinene i Stilla var forbudt – altså kriminelt; og det var mange mennesker i sving – altså kollektivt.

Der fikk demonstrantene og de opposisjonelle seg en over nebbet. For ingen kan da gå inn for kollektiv kriminalitet?

Reiulf Steen uttalte i 1976 at Høyre ville ha apartheid i skolen. Partiet hadde nemlig lansert en idé om gruppeinndeling av elevene etter kunnskaper og anlegg; gode elever for seg, dårlige for seg. Altså apartheid, konstaterte Steen.

Det kunne Høyre naturligvis ikke ha sittende på seg, og Erling Norvik rykket ut. Her var det ikke snakk om apartheid, bare om å gi enhver det han har forutsetninger for.

Steen svarte med å gi en filologisk utgreiing: Apartheid betyr atskillelse, og Høyre vil atskille. Med andre ord: Høyre vil fremme apartheid i skolen.

Egil Aarvik var talsmann for Kristelig Folkeparti da adgangen til selvbestemt abort (fri abort?) skulle lovfestes. Kall det ikke selvbestemt abort, kall det fosterdrap, mente Aarvik. Feilen med Arbeiderpartiet var at det ville legalisere fosterdrap, sa Aarvik. Han fikk nok en del velgere med på sitt lag med den formuleringen.

Høyt støynivå

Politikere, redaktører og andre som deltar i samfunnsdebatten, tordner sjelden eller aldri med saftige kraftuttrykk, ukvemsord og banning. Kanskje er det bra, for det er nok av dem som sørger for høyt støynivå i kommunikasjonsmiljøet vårt. Jeg tenker på reklamefolk, markedsførere, Bjørge Lillelien og dem som lager VGs og Dagbladets førstesider. Mange er jo stokk døve for det spetakkel de selv frambringer, selv når de geberder seg som en vannstoffbombe. Og om noen alltid skriker når de åpner munnen, blir deres desibel snart ensformige, og virkningsløse …

Det fortelles en historie fra det militære: Det var et råskinn av en sersjant som vanligvis spekket sitt vokabular med saftige eder, kraftuttrykk og bannskap. Men når sersjanten ropte «Hent de faens geværene!», da visste soldatene at det dreide seg om en rutineordre, og de tok seg rom tid. Men plutselig en dag ropte han «Hent geværene!» uten noen slik forsterkning, og da skjønte soldatene at det var alvor: De fløy vettskremte inn i brakka etter geværene.

(Språknytt 4/1985)