Ordskatten i bergensk

Folk fra andre kanter av landet som kommer til Bergen, vil få høre en god del ord og uttrykk som de vil stå spørrende overfor, eller som i alle fall virker uvante.

AV EGIL PETTERSEN

Vil de for eksempel handle hos bakeren, finner de et variert utvalg av brød og kaker med ukjente navn: langebrød – bergensernes yndlingsbrød – wittenberger, ambrosiabrød, løsebrød, tebrød, brødkaker, skillingsboller, og er det fastelavnstider, også heitevegger.

Har de lyst på godterier, går de til en snopebutikk, for der i byen snoper man, og blant all snopen er bongbonger det vanligste. Drops høres sjelden. De lurer gjerne på hva en jente gjør når hun hipser på skjørtene (løfter dem opp), eller når en husmor bruker løvangen, og får vite at da bruker hun en spesiell langskaftet kost til å vaske golvet med, og bosset pjåter (stikker) hun gjerne ned i en pose, –en hit sa de gamle, etter gammelnorsk.

Bergenske unger leker pikkeleisten, aldri sisten (leisten betyr forresten nettopp sisten, fra tysk letzten, «siste»). Hva et buekorps er, vet nok de fleste fra før. Droltunger kan ikke være med i buekorpsene, de er for små, men de kan være rævediltere. De drøler (somler) ofte og får beskjed om å dryl'an (skynde seg), og de får gjerne høre at de er snottabajasser (snørrunger).

Underlig virker det nok også på fremmede at lukt ofte blir brukt om luft. Jan Herwitz «fløg i lokten», og det er ennå vanlig å se fly oppi lokten. Tidligere kunne man også tale om den fæle luften i stuen, mens man mente lukten, eller man tok seg en tur ut i den friske lukten. Bergenserne kommer sjelden bort i noe, men de kommer stadig ani saker og ting.

Mye særbergensk i litteraturen

For en generasjon siden eller så var bymålet preget av langt flere slike særegne ord. Moderne samkvem og kommunikasjon har ført til at de fleste nærmest er radert bort og er ukjente blant bergensungdommene. I litteraturen er det særbergenske gloseforrådet tatt vare på, ikke bare i de mange ordlistene som fra tid til annen ser dagens lys, eller i de daglige drypp som en bergensavis lar falle. Bergenserne er svært opptatt av sitt språk. Men også og først og fremst i den rikholdige bergenslitteraturen fra gammel og ny tid. I verk blant annet av Amalie Skram, Ronald Fangen, Wiers-Jenssen, Nordahl Grieg og Torborg Nedreaas møter vi det gamle bergensmålet med dets fargerike ordforråd i rik monn. Hos dem og i de mange erindrings- og underholdningsbøker med emne fra den gamle stad får vi vite at eldre bergensere ikke oppførte seg, men de jebørte eller jererte seg. De var sjelden tilbøyelige til noe, derimot var de jenegne. De hadde sine jelikere (likemenn), som gjerne jefalt (behaget) dem. Tallrike og fantasifulle var de mange skjellsordene og utnavnene som bergenserne brukte om hverandre og på hverandre. Blant de vanligste var kisøge, ålehovve, åder, slaur, sladont eller slabbedont, noen av dem godt gangbare den dag i dag. Mange forfattere skildrer lekene, som det var mange av i den gamle by. De eldste minnes den populæreste av alle guttelekene, kutannspellet med alle de innviklete reglene og de mange spesialordene, mens skildringene fra vår nærmeste fortid gjerne dveler ved krøbberenningen, spellet med syl eller blydunk og kattepinn, leker som nå bare holdes i live ved kunstig åndedrett, ved hjelp av en lokalavis.

Sterk hanseatisk innflytelse

Bergen var som kjent den viktigste byen i landet gjennom hele middelalderen, og var den førende handelsstaden. Det internasjonale livet i byen og de mange innflytterne fra bygdene gjorde den til en språklig smeltedigel. Hanseatene fra det platt-tyske området, garpene og hollenderne påvirket bergensmålet, ikke minst i ordtilfanget, og en mengde tyske og hollandske ord fløt inn i dialekten, blant annet flere av de ordene som ble nevnt her ovenfor: drøle, snope, ani (tysk an og norsk i), heitevegg, wittenberger (bakningen er vel lært i Wittenberg av en vandrende bakersvenn), pikkeleisten, jenegen, jefalle, jeliker, jebøre, jerere og andre ord på je-.

Få ord fra engelsk og fransk

Fra fransk og engelsk tok derimot de gamle bergenserne få ord opp i språket. Like til vår generasjon var det likevel vanlig at sønnen i en finere familie ble omtalt som mosjø, slik både Ronald Fangen og Torborg Nedreaas opplevde det. De gamle bergenserne talte om en tuttafe person, fra fransk tout à fait, når en real og ordentlig person skulle karakteriseres. I enhver skildring av livet i det gamle Bergen er det med en plassertur (fornøyelsestur), etter fransk plaisir «fornøyelse», og den dag i dag heter drops etter fransk bongbonger. Estimere (sette pris på, akte) ble i bergensk et helt dagligdags ord, gjerne med en folkelig uttale ekstimere. Fra engelsk er det vanskeligere å peke på eldre lån. For det vanlige uttrykket gå te pisis (gå ad undas) er det vel engelsk piece som ligger til grunn, og bymålets form fes er vel engelsk face.

Bergenske ord i dialektene

En stor del av de fremmede ordene er velkjente også i dialekter nord og vest i landet. Det skyldes nok et nært samkvem mellom bergenserne og folk i Nord-Norge og på Vestlandet. Det er all grunn til å tro at Bergen har vært innfallsporten for fremmedgodset. Men bergensmålet er først og fremst en norsk dialekt med røtter i gammelnorsk. Sammen med bygdemålene har det tatt vare på mye av ordskatten derfra, men har gitt ordene sin bergenske form. I noen monn har bygdemålene også gitt lån til bymålet, naturlig nok ettersom det alltid har vært en betydelig strøm av innflyttere som har søkt til byen. Det bergenske ordforrådet har derfor mye til felles med de vestnorske dialektene.

(Språknytt 2/1992)

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter