Om å få folk til å telle annerledes

«Til gjennomføringa får ein ta den tida som trengst,» sa statsråd Lars Moen i Stortinget 20.11.1950, da innstillingen om ny tellemåte ble drøftet. Det har vi virkelig gjort – tatt den tida som trengs. Hittil har vi brukt drygt førti år på foretagendet – godt og vel en gammeldags mannsalder.

AV FINN-ERIK VINJE

Fra 1.7.1951 skulle det hete femtien osv. på norsk. Sammensatte tallord skulle leses fra venstre mot høyre, tierne før enerne – slik som på de fleste språk vi kommer i berøring med. Nordmennene skulle følge etter.

I lys av de forventninger som ble stilt da reformen ble forberedt, er den avgjort ingen suksess. Uten samvittighetsfull medvirkning fra NRK ville den blitt en fiasko.

En særstilling

Tallordreformen av 1951 var et usedvanlig dristig framstøt – enestående i norsk språkplanlegging, der vi som kjent er vant til å svelge litt av hvert. De tidligere reformene gjaldt imidlertid skriftspråket; talespråket ble bare indirekte berørt. Dessuten dreide de seg om å anvise plass i ordlistene for former som allerede var i bruk – i tale og/eller skrift.

Annerledes med tallordreformen. Her skulle alle nordmenn overtales til å legge om sine talespråklige vaner attpåtil i en meget frekvent ordgruppe. Og den nye lesemåten var unaturlig for alle!

Høyere talemål

Enda i dag, vel førti år etter, står gamlemåten bortimot urokket i privatlivet. Selv de nordmenn som ifølge fødselsdato skal være oppvokst med og opplært i den nye, har et troløst forhold til den offisielle tellemåten. Har du ørene med deg, vet du at de ordensmennesker som konsekvent bruker nymåten, er sjeldne som sorte svaner.

Ta NRK-medarbeiderne. Som de eneste i kongeriket er de ifølge instruks forpliktet til å si femtien osv. Og det gjør de aller fleste av dem pliktskyldigst – foran mikrofonen. Så snart den er skrudd av, slapper de av med enogfemti osv.

Mange andre nordmenn følger samme dobbeltpraksis: De holder seg til gamlemåten i privatlivet og i uformelle situasjoner, men tar på seg den nye habitten ved offentlig framtredener og i andre formelle situasjoner.

Femtien osv. er et ubedragelig kjennetegn på høyere talemål!

«Det trur eg vil gå snøgt i dette høvet»

I tilbakeskuende perspektiv fortoner planleggernes optimisme seg rørende virkelighetsfjern. Stortingskomiteen tenkte seg riktignok at det kunne bli vansker ved overgangen, men «folk vil venja seg til den nye seiemåten, når skulane tek til med den, og den blir bruka i Kringkastinga». Etter fire-fem år ville nymåten være sunket ned til å bli en enkel ryggmargsrefleks hos alle. Olav Midttun, departementets nynorskkonsulent, vurderte saken slik: «Ein kan vandt tenkja seg at ombota kan møta større psykologisk motvilje enn vanen», – og den er lite å bry seg med, for «han varar berre ei stutt tid, til ein har vunne seg ein ny vane. Det trur eg vil gå snøgt i dette høvet».

Men snøgt har det sannelig ikke gått.

Skolen som murbrekker

Sin vane tro satte de sin lit til skolen, de som administrerer den kongelige norske rettskrivning. Skolen blir alltid tildelt rollen som murbrekker i slike alvorsdyster.

Lærerne har vel jamt over vært lojale og holdt seg til nymåten i klasserommet. Det har i så fall vært en lojalitet på rent frivillig basis, for ingen har kunnet tvinge lærerne til å si femtien osv. Og elevene, de har jo ifølge skoleloven rett til å være i fred og snakke uforstyrret slik de er vant til hjemmefra. Så kom ikke og irettesett den som turer fram med enogfemti!

Skakk kjeft?

Tallordreformen hadde aktverdige grunner for seg, men planleggerne hadde ingen radar for motstandskraften i de språkvaner som her skulle brytes ned. Dagligtalen påvirkes nå engang fint lite av rasjonelle argumenter fra språkrøkterhold. Alle vet hva det «egentlig» heter, men de bryr seg bare ikke om det!

Enkelte strittet imot nymåten; de ville ikke tvinges til å gå rundt med skakk kjeft, for å låne Knut Liestøls ord fra en helt annen sammenheng. Ikke minst er det her snakk om en sosial psykologisk sperre: Hvem vil frivillig utsette seg for det ubehag å avvike fra det språkmiljø han tilhører, og således risikere å bli betraktet som en pedant eller en tråkig språkmoralist?

Om at blæse og have Mel i Munden paa een og samme Gang

Planleggerne bagatelliserte altså motkreftene. Og hva verre er: De har til dags dato ikke lagt to pinner i kors for å gi reformen en reell sjanse!

Bortsett fra statsrådens rundskriv i 1951 har departement eller sakkyndige råd – inklusive Språkrådet – ikke en eneste gang i løpet av disse førti årene lagt inn et godt ord for reformen, enn si veiledet lærerne om hvordan de skulle gjennomføre den oppgaven som rundskrivet – visstnok! – påla dem.

Oppgaven var alt annet enn lett. Skolen ble tildelt hovedansvaret for at den nye taleskikken ble innarbeidet. Men skoleloven var ikke dermed satt ut av kraft, og den fastslo i klare ordelag (folkeskoleloven av 1959 § 37 første ledd): «I den munnlege opplæringa bruker skuleborna det heimlege talemålet, og læraren skal så langt råd er lempe talemålet sitt etter talemålet til elevane.»

Departementet, som ellers ikke pleier å være tilbakeholdende med rundskriv, kunne i det minste ha forsøkt å løse denne floken for lovlydige lærere. Men regelforvalterne i departement og råd kvidde seg, og det kan man saktens forstå, siden det som kjent strider mot naturens orden at blæse og have Mel i Munden paa een og samme Gang!

Riksmålsfolk og dialektentusiaster skulder ved skulder

Har styresmaktene gitt blaffen i å følge opp reformen, så har motstanderne av den ikke ligget på latsida. Riksmålsfolk har som kjent uvilje mot alt som smaker av tradisjonsbrudd. Reformen er dem derfor en dårskap og forargelse. Og når departementet i 1951 dertil tok kål på faneordene syv og tyve og innførte obligatorisk sju og tjue, var begeret fullt. André Bjerke versifiserte sitt språkpolitiske budskap i et militant rim «beregnet på skoleelever som vil terge læreren sin»:

En underskjønn prinsesse
i all sin silkestas
gikk morgen tur i gresset
(det heter ikke gras!).
Og tre og tredve terner,
de fulgte også med.
(Det heter tre og tredve
og ikke tretti tre!)

Også dialektentusiastene – i og utenfor Noregs Mållag – senket munnvikene. Å snu bak fram på tallene – hva var det annet enn teknokratisk språkundertrykkelse av verste skuffe? Ble ikke vår identitet og personlighetskjerne anfektet i like høy grad av det departementale tallordprosjektet som av andre lumske anslag mot den jevne manns hjertespråk?

Begeistringens rullende fonn

Tro likevel ikke at tallordreformen ble trædd ned over hodet på et motvillig folk.

Tvert om. Da ideen først var lansert, løsnet begeistringens rullende fonn. Reformvennene dominerte ordskiftet, og alle sakkyndige gav den sin støtte. Den gamle «idiotiske norske tellemåten» ville ingen savne. I en gallup i 1958 sa 53 % at de så med velvilje på reformen; i 1968 var tallet steget til 72 %.

Det hele begynte med telefonen, dvs. med innføringen av sekssifrede telefonnummer i Oslo i 1946. Telefonanlegget foretok i den forbindelse omfattende tester, og det ble konstatert at de sammensatte tallordene var lettere å oppfatte dersom de ble lest med tierne først. Det ble færre feiloppringninger på den måten.

I en henvendelse til Samferdselsdepartementet i mars 1949 talte Telegrafstyret derfor varmt for en endring av tellemåten. Saken ble sendt videre til Kirke- og undervisningsdepartementet, som bad en hærskare av institusjoner, yrkesorganisasjoner, utvalg og råd om å uttale seg. Holdningen var entydig positiv. Stort sett var det bare Samordningsdirektoratet for Forsvarets anskaffelser som gikk imot!

Hva berodde denne entusiasmen på – hvilke fordeler trodde man at den nye tellemåten ville gi?

Svaret lød: Det blir lettere for elevene på de lavere skoletrinn å hanskes med tallene; færre misforståelser i telefonen – færre feiloppringninger; mer praktisk ved utfylling av beløp på sjekker og bankremisser, og ved regnskapsførsel; tilnærming til svensk og islandsk og vesteuropeisk skikk.

De ulempene som ble trukket fram, var usikkerhet i overgangsperioden og større avstand til dansk, færøysk, nederlandsk og tysk.

Enkelte hadde betenkeligheter ved uttalen. Rytmemønsteret i femtien (lett – lett – tung) forekommer nemlig nesten bare i fremmede ord. Dette rytmemønsteret er likevel så velkjent at de sakkyndige her ikke så noen avgjørende innvending mot reformen.

Alle veksler

En hovedoppgave om tallordbruken blant grunnskoleelever i Oslo viser at litt over halvparten av dem holder seg til femtien osv. Men så å si alle elevene veksler mellom de to tellemåtene (og de vet ikke at de veksler!).

Eldre elever bruker nymåten i mindre utstrekning enn de yngre. Det beror antakelig på at lærerne i forskole og barneskole er mer påpasselige – dvs. de sier selv femtien osv. i barnas nærvær.

En komplett fiasko?

Forventningene hos dem som stod bakved og styrte sleden for drygt førti år siden, er på ingen måte innfridd. Nordmenn flest har ikke lagt om sine språkvaner. Må vi så ved førtiårsminnet konstatere at overtalelsesforsøket er en komplett fiasko? Skal vi oppgi hele molevitten og vedta at vi fra mandag førstkommende snur rekkefølgen rett fram igjen?

Nei to ganger. Det går framover. Ta f. eks. noen stikkprøver i rosenfloret av nærradioer, eller også lytt til TVNorge eller TV3. Programfolkene holder seg stort sett til femtien osv., enda de er ikke bundet av noen instruks, men står fullstendig fritt. Den formelle situasjonen, i dette tilfellet etermedial kommunikasjon, framkaller bruk av nymåten.

Men lesemåten femtien osv. står sterkere i visse tallordtyper enn i andre. Jeg tenker især på telefonnummer. Televerkets nummmeropplysning praktiserer nymåten så å si konsekvent, og også i privatkommunikasjon er det her skjedd et gjennombrudd. Mange som ellers ikke ville finne på å lese femtien osv., går spontant over til nymåten når de skal lese telefonnummer.

Enda en mannsalder med dobbeltkjør

En yderlig filtret Affære. Uttrykket er Peer Gynts; han bruker det i en av sine samtaler med Knappestøperen, og det er Livet som står på tapetet.

Som livet selv er språkplanlegging en ytterlig filtret affære. Den lærdom vi kan trekke av vårt alles samliv med tallordreformen, er at språkvaner saktens lar seg endre – men det tar garantert lengre tid enn reformatorene tror!

Så vi må nok belage oss på enda en mannsalder med dobbeltkjør.

 

(Språknytt 4/1991)

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter