Om å bruke ordbøker

AV DAG GUNDERSEN

Aktiv eller passiv

Det står som regel i forordet om den er det ene eller det andre, og det er viktig å merke seg det. Hvis en tenker seg en ordbok fra norsk til engelsk beregnet på engelskspråklige brukere og ikke på norske, altså en passiv ordbok, står det mye under de norske oppslagsordene som en nordmann ikke ville trenge hvis han likevel fant på å bruke den, mens det ville bli for tynt for nordmannen i den engelske delen av ordboka. Tilsvarende ville det bli for en engelskspråklig bruker av en passiv ordbok fra engelsk til norsk.

Registrerende eller normerende

Enspråklige ordbøker kan ha allmennspråket som tilfang, eller de kan være fagordbøker. De siste er en så mangesidig samling at vi ikke skal gå inn på dem i denne korte artikkelen. De allmennspråklige ordbøkene kan enten registrere den språkbruken som fins, eller den som etter redaktørens mening er den riktige; den siste typen blir kalt normerende ordbøker, den første registrerende.

En normerende enspråklig ordbok som alle kjenner, er ordlista. At den blir kalt liste og ikke bok, kommer dels av tradisjon – de første, fra 1860-tallet, var ganske små; dels har det å gjøre med at ordene er enkelt og kortfattet oppstilt, for det meste uten definisjoner og eksempler slik en ellers finner i ordbøker. Noen ordlister har dessuten et utstyr, for eksempel myk perm, som skiller dem ut fra det mange tenker på med «bok».

Forutsetninger

Det er to forutsetninger som må være oppfylt før en kan ta ordboka eller lista i bruk. Den første er at en har den, og at utgaven ikke er for gammel. Den siste større rettskrivningsreformen er fra 1981 og gjaldt bokmålet. Men det er gjort mange endringer etter den tid, som har kommet med i nye utgaver etter hvert. I ordboka kan en hente forklaringer og eksempler. Men også de kan bli utsatt for tidens tann. I en fremmedordbok fra 1940 finner en f.eks.: «heroin, en, et, hvitt pulver brukt til smertestillende middel og til lindring av hoste, dessuten til berusningsmiddel». Også når det gjelder ordbøker av samme slag, er det derfor best å gå ut fra at nyest er best.

Den andre forutsetningen er at en innser at en trenger å slå opp i bøkene. En skriver ikke «prinsippiell» med en p for mye uten at en er sikker på at det skal være slik. En må altså ha en tvilende holdning til sine egne kunnskaper. Enkelte ordtyper er særlig lumske; her er noen:

• e eller ikke mellom konsonanter: saklig/hovedsakelig, gulrot, julaften/julekveld
• s eller ikke mellom forledd og etterledd: hørselsvern, varsel(s)lys
• in-/inn-: innkassere/inkasso. Det gamle skillet mellom inn- med trykk først i ordet og in- med trykk lenger ute er blitt uklart (f.eks. inhabil)
• sammentrekking eller ikke, f.eks. tallerkenene, men søsknene
• fremmedord med et konsonantmønster 2 + 1 (eddik) eller 1 + 2 (skjelett); det er fort gjort å snu mønsteret og skrive «dimmitere» og «tunell»
• fremmedord med avledningsproblemer: prinsipp/prinsipiell, absorbere/absorpsjon, et handikap og handikapet, men å være handikappet.

Hvis en slår opp alle slike ord enten en er sikker eller usikker, sparer en seg for en del feil.

Slå opp raskt – bruk alfabetet

Mange kvir seg for å slå opp et ord fordi det tar tid. Disse kan få farten opp ved å merke seg hvilken halvdel av alfabetet ordet har begynnelsesbokstav fra. Slår en opp akkurat midt i en ordliste eller ordbok, havner en oftest i begynnelsen av L. Slår en opp langt ute, havner en oftest i S, som har ca. 14 % av ordene i for eksempel Bokmålsordboka, som er ganske representativ. Det er dobbelt så mye som nest hyppigste bokstav. De neste er i rekkefølge fra ca. 7 ned til ca. 5 %: K-F-B-T-H-A-M. Ved å bruke dette kan en med litt trening treffe en av de større bokstavene på første forsøk. Et unntak fra tallene over er fremmedordbøker, der P er større enn i andre ordbøker.

Når en har funnet riktig bokstav, må en sette seg inn i hvordan ordene er samlet under bokstaven. Hvis hvert oppslagsord begynner på ny linje og unntaksløst følger alfabetet, snakker en om strengt alfabetisk eller glattalfabetisk rekkefølge. Men for å spare plass kan sammensatte ord med felles forledd være samlet på ett sted. Hvis dette er gjort uten at den alfabetiske rekkefølgen er brutt, kalles det nisjing. En samler for eksempel lysrør og lyssky slik: lys/rør -sky, men kan ikke ta med lysår, for lystig og lystre kommer imellom. Hvis en samler alle ord med felles forledd på ett sted, også om den alfabetiske rekkefølgen til neste ordartikkel blir brutt, kalles det reding eller reiring, på engelsk nesting. Slik er det gjort i Tanums store rettskrivningsordbok. For brukeren er ikke dette noen fordel, bortsett fra at det kan spare noen sider fra A til Å og gjøre boka noen kroner billigere.

Bøyning

Et annet knep for å spare plass er å bruke grammatiske koder. Best for brukeren ville det være om alle ord hadde full form: hest – hesten – hester – hestene. Nest best er fullt sett av bøyningsendinger i hver ordartikkel: hest, -en, -er, -ene. Men ofte finner en bare den endingen som viser kjønn av substantivet og bøyningstype av svake verb, adjektiver osv., og så må brukeren vite hvordan resten av bøyningen da blir. Mest plass sparer ordboksredaktøren ved å bruke koder: hest m1 , kaste v1, god a1 osv. Alle ord som blir bøyd likt, får den samme koden. Først eller sist i boka står det så en nøkkel der selve bøyningsformene for hver kode er oppført. Dette systemet kan bare brukes for vanlige bøyningstyper; for de mindre vanlige er det for lite plass å spare. Bak systemet ligger det nok også en antakelse om at bøyning ikke er det som brukeren oftest leter etter.

Les forordet

Det er en fast tro blant folk som lager ordbøker, at brukerne ikke leser forord og rettleiinger, Som et eksempel på hvilke opplysninger brukeren da går glipp av, kan vi se på noe av det vi finner i forordet til en nynorsk ordliste, men ikke i selve lista:

• Svake hunkjønnsord har -a som sideform: [ei jenta]
• Sideform på -i i bestemt form entall av sterke hunkjønnsord: [soli] og bestemt form flertall av intetkjønnsord: [husi]
• Sideform på -or, -one i flertall av svake hunkjønnsord: [visor, visone]
• Infinitiv kan ende på -e eller -a
• Som sideform kan en dessuten bruke «kløyvd infinitiv» i samsvar med målføret
• Sterke verb kan ha -er i presens som sideform: [finner, grever]
• Refleksiv infinitiv på -ast kan ha -as som sideform: [kallas]
• Adjektiver på -leg har sideformen -lig: [mulig]

Mange av disse mulighetene er lite brukte sideformer, og det fremmer ikke bruken av dem at de bare er nevnt i forordet. Dette kan en utnytte som et språkpolitisk virkemiddel. Men at infinitiv kan ende på -a eller -e, er ingen sideformsregel; både lesa og lese er hovedformer. Her ser vi at en går glipp av en viktig regel hvis en ikke leser forordet.

Ikke alt står i ordbøker

En utbredt overtro om ordbøker er at hvis et ord ikke står i ordboka, så er det ikke brukbart. Hvis dette var riktig, måtte de største ordbøkene inneholde alle norske ord. Men ingen kan si hvor mange det er. Hvis vi tenker oss at et millionprosjekt for å telle opp ordforrådet faktisk kom fram til et tall, kunne hvem som helst av oss ødelegge resultatet ved å lage noen hundre nye sammensetninger. De fleste ord er jo sammensatte. Derfor kan vi ikke få noen altomfattende ordbok. I stedet må vi lære oss slike regler og mønstre som gjelder når vi kopler ord og lager nye sammensetninger.

For å se hva en ikke bør skrive, kunne en tenke seg en ordbok som bestod av bare feil, og som en slo opp i for å bli reddet fra å gjøre feilen: etterkant: «det motsatte av forkant er bakkant, ikke etterkant»; figur: «det heter på figuren ser vi..., ikke i»; hvorfor: «ikke skriv hvorfor jeg sier dette, er fordi ...»; når: Det heter aldri «når tid». Det fins slike ordbøker, men ikke på norsk.

Gal betydning kan bli rett, men når?

Når vi utvider vårt eget ordforråd med nye ord og betydninger, henter vi dem ikke først og fremst fra ordbøker, men fra vår daglige omgang med andre og fra det vi leser mest av, som for de fleste vil si aviser og blad. Her er jo ikke ordene forklart; vi peiler inn betydningen av hvert ord ut fra den sammenhengen ordet står i. Resultatet er ikke alltid vellykket. Det fins en del vitser etter formelen: A tiltaler B med et vennskapelig ord; B har ikke hørt ordet før og drar til A for sikkerhets skyld. Feiltolking ligger bak slik vanlig feil bruk som virak om oppstyr istedenfor ros, gullkalv om god inntektskilde istedenfor avgud, syndebukk om den skyldige istedenfor den som uskyldig får unngjelde. Alt i alt utgjør slike feil et merkbart innslag i språkutviklingen, for noen av dem ender med å bli allment brukt og til slutt godkjent. Men hvis en ønsker å bremse denne prosessen, kan en slå opp ordet i en ordbok og se hva det har betydd til nå.

(Språknytt 1/1994)