«Nå skal jeg skrive litt om du, de og dem»

De som leser denne overskriften, trur sikkert at dette skal handle om ordet du, og det stemmer – Språknytt handler jo om språk. Men dersom f.eks. en journalist i Aust-Agder hadde ringt til en lokalpolitiker og sagt at han ville «skrive litt om du», ville politikeren sikkert lure på hva han nå hadde gjort for noe galt.

AV ARNE TORP

Saken er nemlig den at i kystbygdene i Aust-Agder bruker yngre mennesker i dag forma du både som subjektsform og såkalt objektsform. Det heter altså ikke bare «du skal være hos me», men også «e vil være hos du» («Jeg vil være hos deg»).

Ettersom det – foreløpig! – stort sett er yngre mennesker som bruker du på denne måten, er det klart at vi har å gjøre med ei forholdsvis fersk utvikling. For eksempel var det ingen i mi heimbygd som brukte du på denne måten da jeg vokste opp i dette strøket i tida rett etter krigen. Derimot la folk merke til alt den gangen at du-forma blei «misbrukt» på mindre tettsteder i distriktet, som Tvedestrand og Eydehavn – der finnes den nok hos folk født så tidlig som omkring 1940. – Seinere er det blitt verre. I dag finnes det neppe unge verken i mi heimbygd eller i nabobygdene som sier noe annet enn «hos du».

Dette er et fenomen som rimelig nok vekker en viss oppsikt hos folk ellers i landet. Så vidt jeg veit, finner vi det nemlig stort sett bare i kystmåla i Aust-Agder – fra Risør til Lillesand. Men det er også kjent i alle fall et par andre steder i landet, nemlig i en del midtre bygder i Vest-Agder og dessuten i Øvre Årdal i Sogn. Dersom noen kjenner slik bruk fra andre steder i landet, kunne det være interessant å få høre om det.

For øvrig kan det tenkes at forekomstene i Årdal og Vest-Agder kan ha samme bakgrunn, nemlig dialektblanding som følge av stor innflytting i forbindelse med industriutbygging: Når det gjelder Øvre Årdal, er jo sammenhengen med aluminiumsverket ganske opplagt, og i Vest-Agder later det til at innflytting fra Aust-Agder i samband med anlegget av Sørlandsbanen kan ha spilt ei rolle – fenomenet forekommer nemlig visstnok særlig i familier som har hatt tilknytning til jernbaneutbygginga. Både i Årdal og Vest-Agder skal fenomenet dessuten ha spredd seg til førstepersonspronomen, slik at en altså kan få dialektformer som svarer til «hos vi» og «hos jeg», noe som etter mine observasjoner er helt ukjent i Aust-Agder.

Det ville være synd å si at austegder flest er noe særlig begeistra for dette nye dialektmerket, trass i at det jo så avgjort viser hvor sjølstendig talemålet i et distrikt kan utvikle seg både i forhold til skriftspråk og i forhold til mer prestisjetunge talemålsvarianter. Men bruken av du som objektsform blir nærmest enstemmig fordømt som «barnespråk» og «språkfeil». Dette synspunktet er i og for seg forståelig, så lenge det finnes mange andre mennesker som ikke bruker du som objektsform, og så lenge deres språkfølelse skal bestemme hva som skal regnes for rett og galt. Bruken av du som objektsform har nok derfor heller små utsikter til å bli allment akseptert, i alle fall så lenge fenomenet ikke sprer seg til et langt større område, og det virker ikke sannsynlig i dag.

Men når dette er sagt, vil jeg også gjerne legge til at du som objektsform i og for seg ikke er det minste merkelig reint språklig – det er bare enda et steg i en prosess som vi kjenner fra alle vesteuropeiske språk fra svært langt tilbake, nemlig at bøyingsformer blir borte. Det gjelder ikke minst kasusformer – slike former som viser hva slags grammatisk funksjon et ord har i setningen. På gammalnorsk hadde vi fire kasus, som viste seg både i substantiv, adjektiv og pronomen; i dag har vi bare noen små rester av kasus igjen i en del personlige pronomen, som jeg/meg, du/deg, hunlhenne, vi/oss. I moderne norsk har altså disse pronomena to former, én for subjekt og én for alle andre slags funksjoner: f.eks. «du ser meg», «jeg ser deg». Flere former finnes ikke av dette pronomenet; det heter deg også om vi bruker verb som møte eller sakne: «Jeg møter/sakner deg». Men på gammalnorsk ville vi fått fire forskjellige former i disse setningene: 'þú sér mik' – 'ek se þik'- 'ek møti þér' – 'ek sakna þín' – de tre verba «styrte» nemlig hver sin kasus (henholdsvis akkusativ, dativ og genitiv). Det har altså vært et veldig «forfall» sammenligna med gammalnorsk – også hos dem som skiller mellom du og deg.

For øvrig er sammenfall av subjektsform og objektsform vanlig i mange andre personlige pronomen. I tredje person flertall er det f.eks. bare skriftlig bokmål som fremdeles insisterer på skillet mellom de og dem, men både nynorsk og alt norsk talemål bruker dei, de eller dem både som subjektsform og objektsform. Og i andre person flertall er det skriftlig nynorsk som skiller mellom de og dykk, mens bokmål og storparten av dialektene bare har en form – dere, døkk, dokker osv. Derimot er det bare dialektene rundt Dovre som ikke skiller mellom vi eller me og oss «(oss sei oss, oss») i første person flertall. Også i tredje person entall skiller en del dialekter mellom ho og henne og mellom han og honom (eller lignende former), men mange steder kan også de samme formene brukes i alle stillinger, som ho og han på nynorsk.

Viss vi ser landet under ett, kan vi altså konstatere at det er mest sammenfall i flertall og i tredje person, mindre i andre og minst i første person. Andre person entall er altså den forma der vi generelt sett skulle vente nest minst sammenfall. Men nå veit vi at kystmåla på Sørlandet i det store og hele er såkalte moderne dialekter, det vil si mål som har fjerna seg langt fra gammalnorsken. Dermed er det heller ikke så uventa at et slikt sammenfall skal skje nettopp her. Og sjølve det fenomenet at kasusformer forsvinner, er som sagt alt annet enn enestående. De forholda vi har sett på nå, er sikkert en viktig del av forklaringa på bruken av du som objektsform. Jeg har imidlertid hittil underslått visse interessante fakta. De unge i Aust-Agder bruker ikke alltid forma du! En setning som jeg så deg i går ville normalt ikke lyde *«e så du i går», men «e så de i går». Dette skal vi gå nærmere inn på i neste nummer.

(Språknytt 1/1993)

 

«Nå skal jeg skrive litt mer om du»

I forrige nummer fortalte jeg at yngre mennesker i kystdistriktet mellom Risør og Lillesand sier f.eks. «e vil være hos du» («jeg vil være hos deg»), noe som stadig vekk utløser negative reaksjoner fra dem som ikke bruker subjektsforma du i slike tilfeller. Jeg prøvde også å se denne utviklinga som et ledd i en prosess som har foregått i alle vesteuropeiske språk i svært lang tid, og som bl.a. har ført til at et språk som norsk har mista alt som heter kasus, bortsett fra subjektsformer og objektsformer i en del personlige pronomen – f.eks. du/deg.

Til slutt i den forrige artikkelen om du (Språknytt nr. 1/93) nevnte jeg at de som alltid bruker du i en setning som «e vil være hos du», vanligvis ikke sier *«e så du i går», men «e så de i går». Dermed viser det seg altså at den «overdrevne» bruken av du kanskje ikke er så enkel som det virka likevel, ettersom det tydeligvis ikke dreier seg om et regelrett og konsekvent bortfall av objektsforma de (deg).

Av eksempla ovafor kunne det se ut som om forma de blir brukt som objekt, mens du står etter preposisjon. Men det stemmer ikke, for både du og de kan forekomme som objekt: «e så de 'kje i går», men «e så 'kje du i går». Forskjellen mellom disse to setningene ligger i at den siste framhever at det var du (eller deg!) jeg ikke så i går, mens den første rett og slett konstaterer at jeg ikke så deg i går.

Dermed kan vi formulere en regel for bruken av formene du og de hos de yngre i kystbygdene i Aust-Agder: Forma de brukes som trykklett objektsform, i alle andre tilfeller brukes du. Dette er en annen regel enn den som gjelder for bruken av du og deg i andre former av norsk, men dermed er det ikke sagt at den ene regelen skulle være noe dårligere enn den andre.

Skillet mellom subjekts- og objektsforma er altså bevart når pronomenet er trykklett, men ikke når det er trykktungt. Overraskende nok finnes det faktisk flere paralleller i andre europeiske språk til akkurat dette.

Dansk skiller som kjent mellom subjektsformene han og de og objektsformene ham og dem. Det heter derfor sjølsagt f.eks. «han er min fætter» og «de må komme ind». Viss pronomenet får ekstra trykk, blir det imidlertid slik: «Ham derovre er min fætter» og «kun dem, der har billetter, må komme ind». Her må vi oppfatte ham og dem som grammatisk subjekt, trass i at pronomena har objektsform.

Lignende forhold finner vi i franske pronomen. «Du ser meg» og «jeg ser deg» heter på fransk «tu me vois» og «je te vois». I de trykklette formene skiller en altså mellom subjekts- og objektsform på fransk. «Hos deg» heter derimot ikke *«chez te», men «chez toi», og viss en vil framheve du som subjekt, må en bruke nøyaktig den samme forma: «toi, tu me vois» (omtrent «du ser meg, du»). Skjematisk og og noe forenkla kan vi framstille forholdet mellom det franske og det yngre austegdske systemet slik:

fransk
  trykklett form trykktung form
subjektsform tu toi
objektsform te toi
yngre austegdsk
  trykklett form trykktung form
subjektsform du du
objektsform de du

Den eneste forskjellen mellom de to systema slik vi har framstilt det her, er den at på fransk er den trykktunge forma ulik begge de to trykklette, mens den austegdske trykktunge forma er identisk med den trykklette subjektsforma.

Nå virker kanskje ikke den moderne austegdske du-forma fullt så sær lenger – den har jo faktisk nære paralleller i et relativt respektabelt språk som dansk og til og med i et virkelig prestisjespråk som fransk! Likevel kan en selvfølgelig lure på hvorfor det er akkurat pronomenet du som har fått denne utviklinga. I fransk er det flere paralleller til serien tu/te – toi i andre pronomen (je/me – moi, il/le – lui osv.), men i de austegdske kystmåla er det bare du/de – du som har det på denne måten.

Jeg har et forslag til forklaring her også. Det har å gjøre med den reint lydlige utviklinga i kystdialektene i Aust-Agder. La oss igjen ta for oss overskrifta til denne artikkelen. På min «gammaldagse» austegdske dialekt lyder setningen «nå skal jeg skrive litt om deg» omtrent slik: «Nå skal e skrive litt om de». Ordet de blir her uttalt med en åpen, «æ-aktig» e-lyd, som er forskjellig fra den trange, «i-aktige» e-en som jeg har i ordet det. Den eneste forskjellen mellom orda deg og det i min dialekt er altså at det første har en åpen og det siste en trang e-lyd.

Så langt er alt vel og bra. Men så skjer det at de som vokser opp i dette distriktet, ikke lenger klarer å skille mellom de to e-lydene, noe som i og for seg ikke er det minste rart, da dette skillet både er vanskelig å høre og dessuten finnes bare i ganske få ord. Dermed faller altså de to e-lydene sammen. Dette er det knapt noen av de eldre som har lagt merke til i det hele tatt – forskjellen var som sagt liten. De arme unge som ikke lenger har dette skillet, merker derimot at de ikke kan høre forskjell på orda deg og det i en setning som «nå skal jeg skrive litt om deg/det», og det er jo ikke så bra. – Hva gjør man så? Jo, i tydelighetens navn bytter man ganske enkelt ut den «tvilsomme» objektsforma de med subjektsforma du, og vips, så er tvetydigheten borte – nå kan «om de» bare bety «om det»!

Hvorfor skjer så ikke det samme når pronomenet er trykklett – hvorfor heter det f.eks. fremdeles «e så de» og ikke *«e så du»? Det er akkurat her jeg synes den lydlige forklaringa virkelig har noe for seg: Trykklett deg og det faller nemlig ikke sammen lydlig: Trykklett deg blir uttalt med en kort e-lyd – den samme som f.eks. i ordet hest – mens trykklett det blir uttalt med såkalt slapp e-lyd som i de fleste former av norsk, slik at feks. «jeg så det» rimer på «rådet» (bestemt form av «et råd»).

La meg til slutt oppsummere: Det (delvise!) sammenfallet av du og deg i forma du i kystbygdene i Aust-Agder kan skyldes et samspill av flere forhold: I første omgang kan det se ut til å være et ganske banalt eksempel på bortfall av bøyingsformer, noe som har foregått i stor stil både i norsk og andre språk i hundrevis av år. Men når vi ser nærmere etter, oppdager vi at objektsforma deg fremdeles eksisterer – i trykklett stilling. At trykklette pronomen har flere bøyingsformer enn trykktunge, finner vi paralleller til i både dansk og fransk. Endelig kan det se ut som om innføringa av du som trykktung objektsform i disse dialektene har skjedd for å hindre en enda større «ulykke»: lydlig sammenfall mellom deg og det!

Sett i dette lyset blir den trykktunge objektsforma du så langt fra noe vitnesbyrd om «språklig forfall» – en kunne kanskje til og med kalle det ei terapeutisk språkendring. Hva jeg legger i dette uttrykket, burde være klart av siste setning i forrige avsnitt.

At mange ikke liker resultatet av denne «terapien», er en helt annen sak. Men jeg håper i alle fall at de som har fulgt med på resonnementet mitt her, vil ha sett at språkutvikling ikke er noe som skjer på slump, og at det å observere forandringene i talespråket kan være et fascinerende emne. Jeg håper også at slik kunnskap om talemålsutvikling som jeg har presentert her, kan bidra til å gjøre folk mer språklig tolerante. I så fall har ikke disse linjene vært forgjeves.

(Språknytt 2/1993)

 

Epilog om de og dem

I den første artikkelen min om du skreiv jeg at alt norsk talemål bruker dei, de eller dem både som subjekts- og objektsform i 3. person flertall. Denne påstanden har falt en del lesere tungt for brystet, og det er forståelig. Det er jo nemlig et faktum som verken kan eller bør underslås, at det fins folk i dette landet som sier f.eks. «di kåm i går» og «jæ så dem i går». Sjøl har jeg sågar nære slektninger i direkte nedstigende linje som snakker slik. (I parentes bemerka bur jeg i Bærum, og har gjort det lenge).

Dette ser jo ut til å være identisk med systemet i bokmål, som krever konsekvent skille mellom subjektsforma de og objektsforma dem. Derimot skiller talemålet hos mine bærumske informanter seg klart fra bokmålsnormen i disse to eksemplene: «Jæ så'kke di i går» og «di så jæ'kke i går». I alle fall for dette talemålet har jeg altså mine ord i behold om at den samme forma blir brukt både som subjekt og objekt, for som eksemplene viser, kan di brukes på begge måter. At dette talemålet til forskjell fra de aller fleste andre former av norsk også bruker den særskilte objektsforma dem i visse tilfeller, er en annen sak, som sjølsagt er interessant, ikke minst i forbindelse med den austegdske bruken av du, for bruken av de og dem i dette målet svarer nøyaktig til bruken av du og deg hos ungdommen i Aust-Agder! Det ser altså ut til at systemet med skille mellom subjekts- og objektsform i trykklett, men ikke trykktung, form av pronomen ikke bare er et austegdsk ungdoms påfunn, ettersom det samme fenomenet kan forekomme i prestisjetunge talespråksformer på Østlandet, riktignok ved et helt annet pronomen, men allikevel ...

Nå fins det sikkert folk både i Bærum og andre steder som vil bedyre at de ikke snakker slik som jeg har hevda her, men at de følger bokmålsnormen til punkt og prikke i dette stykket, og det kan jeg ikke motbevise. Jeg vil likevel minne om at språksosiologiske undersøkelser både i vårt land og ellers i verden viser klart at det slett ikke alltid er samsvar mellom utsagn og virkelighet når det gjelder folks uttalelser om sitt eget talespråk ofte er det folk påstår de sier, mer uttrykk for hvordan de mener de burde snakke enn hvordan de faktisk snakker,

«Overforbruk» av forma de er ikke noe nytt fenomen i bokmålsnært talespråk. I boka Korrekt dagligtale fra 1949 kommer forfatteren Inger Bugge med følgende råd etter at hun har gjort greie for problemene med «rett» fordeling av formene de og dem:

Det er like galt, men kanskje ikke fullt så farlig å bruke et de for meget i stedet for et dem for meget. Bruk altså heller de litt for mange ganger hvis De er usikker. Korrekt blir det først når talen er grammatikalsk riktig, men et de for meget er merkelig nok av folk flest regnet for en mindre grov feil. (s. 33)

For den som kjenner til den sosiale fordelinga av formene de og dem i østlandsk, er det kanskje ikke så merkelig at «et de for meget» regnes «for en mindre grov feil» …

(Språknytt 2/1993)

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter