Hvorfor sier vi fludium?

Ordet fluidum betyr ifølge Bokmålsordboka «væske» eller «sprit, brennevin» (den siste betydningen er helst skjemtende). I offisiell rettskriving skal ordet staves fluidum, og ikke fludium.

AV HELGE GUNDERSEN

Uten at jeg kan vise til noe statistisk belegg, vil jeg likevel hevde at de fleste norsktalende sier, og skriver, fludium. Jeg trur at mange t.o.m. vil bli svært overraska når de får vite at det heter fluidum i offisiell rettskriving!

Spør du en lingvist om hvorfor vi i så stor grad har bytta om i-en og d-en, kan jeg tenke meg at du helst får det følgende svaret: -iu- er en ytterst sjelden lydkombinasjon i norsk, og språkbrukerne har ubevisst bytta om på lydene for å tilpasse ordet bedre til lydsystemet i vårt språk. Dette vil iallfall jeg holde for den viktigste grunnen til at vi sier fludium. Men jeg vil også argumentere for at det fins to andre grunner, slik at «lydombyttinga» (metatesen) altså er motivert av tre faktorer som har virka sammen.

Natrium og fludium

Den første av disse to andre grunnene har å gjøre med at like mange substantiv ender på -ium som bare på -um. I den første gruppa finner en ord som medium, opium og solarium, mens en blant de andre orda kan nevne publikum, minimum og sentrum. Rett nok er det noen flere ord på -um enn på -ium som er velkjent i dagligspråket, men til gjengjeld blir nok -ium oppfatta som en endelse som signaliserer at vi har å gjøre med (kjemiske) stoffer av ulike slag, jf. f.eks. natrium, kalsium og det ovennevnte opium. På skolen har vi lest om grunnstoffer o.l. som blir betegna ved fagtermer som ender på -ium.

Fluidum er jo nettopp en slik litt teknisk betegnelse på et stoff (der stoffet ikke er spesifisert på annen måte enn at det er flytende). Med forma fludium glir derfor ordet godt inn blant de andre termene for kjemiske stoffer.

Et fludium flyter

Den andre «tilleggsgrunnen» til metatesen vil jeg kanskje regne for å være vel så viktig: fludium er med i en krets av ord som ligner hverandre både i betydning og i lydstruktur. De viktigste av de andre orda i denne kretsen er verbet flyte (i ulike tider og former) og substantivet flod med sammensetninger som overflod og utflod. At disse orda ligner hverandre i betydning, er åpenbart. Ser vi på den lydlige oppbygningen, begynner alle orda på fl- (eventuelt med veksling mellom «tjukk» og «tynn» l), og deretter følger en lang vokal (diftong ved preteritumsvariantene flaut og fløyt). Etter vokalen kommer enten d eller t, og forskjellen mellom disse konsonantene er at den ene er stemt og den andre utstemt. (For ordens skyld kan jeg nevne at orda også er etymologisk (ordhistorisk) i slekt med hverandre, men det er ei helt anna sak.)

På bakgrunn av likhetene i betydning og oppbygning overrasker det meg ikke at en kan støte på forma flydium: En mann har allerede havnet på sykehus etter å ha drukket dette flydiumet (Moss Dagblad 4.12.91). Her har utviklinga gått enda lenger enn ved fludium, i og med at «kjernevokalen» i ordet er den samme som i flyte, flytende osv.

Konklusjon

De tre grunnnene til at vi sier fludium, er etter mitt syn altså:

– Lydkombinasjonen -ui- er svært sjelden og blir unngått av språkbrukerne.
– Mange ord ender på -ium, ikke minst termer for kjemiske stoffer.
Fludium deltar i en krets av ord som alle ligner hverandre i betydning og lydstruktur, bl.a. flyte.

Alle disse forholda gjør at ordet blir nærmere knytta til andre deler av det språklige inventaret vårt. Ordet blir lettere å forstå, lære, huske og bruke når vi kan knytte det bedre til andre ord (til orda på -ium og til flyte osv.), og når det får en mer normal lydstruktur. Vi har lettere for å hanskes med ordet når vi kan «trekke linjer» til andre ord og språkmønstre som vi har lagra i hukommelsen. Fludium er mer funksjonelt enn fluidum.

(Språknytt 4/1993)

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter