En pins til besvær

Mens vi teller ned til OL og pusser pins-samlingen vår, går diskusjonen friskt om norsk og utenlandsk grammatikk.

AV KARI BRUDEVOLL

Språkrådet sjokkerte mange da det gav det norske folk lov til å bøye nålene sine slik: en pins – pinsen – pins(er) – pinsene, Særlig dette med en pins var vanskelig å sluke. For hvordan kan kompetente språkfolk stokke norsk og engelsk bøyning på en slik slurvete måte? Er ikke entall og flertall lenger hva det var?

Det vi da har glemt, er at ekte sportsfolk bruker både nikkers og longs, og kanskje caps. I mildvær venter de på et godt smøretips, og kulekjørerne trikser i bakken. De 100 dagene som er igjen, kan benyttes til å gå litt nærmere inn på engelske s-er i norsk.

Pinsen eller pin-en?

Språkrådet ville selvsagt helst sett at vi samlet på jakkenåler, og droppet den utenlandske betegnelsen. Men siden pinsene hadde satt seg fast, tok fagnemnda ordet opp til behandling i april 1992. Den skulle komme fram til hvordan pin skulle skrives på norsk – hvordan det skulle føres opp i ordbøkene.

Den ene ledesnoren man måtte følge, var den tilpasningen til norsk som allerede var foregått, dvs. hva slags uttale av ordet som var etablert i norsk, og hvordan ordet var blitt skrevet i norske tekster. Skulle man velge en pins, som var en variant, eller en pinn, med norsk system for dobbelt konsonant? Den andre ledesnoren var hensynet til det engelske opphavet. Skulle man legge seg opp til et mønster som var mest mulig likt originalen, f.eks. en pin, pin-en, flere pins, pin-ene? En slik bøyning ville markere at ordet er et lånord som ikke fullt ut er tatt opp i det norske systemet.

Fagnemnda vurderte en del skriftlig materiale og fant flere eksempler på en pins og pinsen enn den mer engelsktro en pin. Det kan så være, vil mange innvende; selv om folk sier og skriver en pins, bør ikke det godtas, langt mindre bli en norm. Det skyldes jo bare at de er forvirret når det gjelder forskjellen på entall og flertall i engelsk.

Du mistet den ene pumpsen din!

Men faktum er at vi allerede har en gruppe fremmedord i norsk som har -s i entall. Om vi i dag insisterte på at det skulle hete en drop (= drops), et øreklip (= klips), en binder (= binders), en slip (= slips), ville nok det avføde langt flere protester enn en pins! Til og med en kjek (= kjeks) er det korrekte, hvis man skulle være riktig skolemesterstreng, og nikkers og koks skulle bare kunne brukes i flertall. Denne gruppen av ord er, som vi ser, godt etablert i norsk, og den er fremdeles produktiv, dvs. at nye ord som kommer inn, går etter samme prinsippet.

Det typiske for denne ordgruppen er at det dreier seg om substantiver som betegner ting som forekommer i mengder eller par. Noen slike ord har bare flertallsformer; norske eksempler er meslinger og benklær. Andre kan teoretisk sett bøyes i entall, men vil i praksis alltid bli brukt i flertall, som småkaker. – Når vi tilpasser engelske ord av denne typen til det norske språksystemet, vil vi gjerne ha muligheten til å bruke dem i entall også, og ofte beholder vi da flertalls-s-en i entall. Slik kan de få et fullstendig, norsk bøyningsskjema: en nikkers – nikkersen – nikkerser – nikkersene.

Binders, drops og kjeks, er eksempler på fenomener som helst opptrer i mengder og hauger. Kjeks er et av de eldste slike; det oppfatter vi overhodet ikke som engelsk lenger. Men det er egentlig en norsk variant av cakes. Når det gjelder binders er det litt pussig å tenke på at det egentlig er en norsk oppfinnelse, som har måttet nøye seg med et innlånt navn fra England!

Av parord kan vi nevne en longs, en shorts, en jeans, en nikkers, et slips. Slips brukes ikke om dette plagget i moderne engelsk, men det betydde opprinnelig et par tørkleender som hang ned til pynt. Longs er et eksempel på et annet interessant forhold mellom engelsk og norsk. Ordet kommer riktignok av det engelske long, men substantivet longs finnes ikke i engelsk! Det er noe norsken har lagd selv da plagget kom til landet, kanskje for å understreke av det var en eksklusiv, utenlandsk mote? De stillongsene vi i dag har gjemt i skapet, kan godt være krympet og møllspiste, men firmaet som i sin tid begynte å markedsføre merket Stillongs, henvendte seg nok til et mondent publikum.

Pins for ever?

Når fagnemnda valgte en pins, var det ikke bare som et «flertallsdiktatur» på bakgrunn av registrerte pins-forekomster. Det var heller ikke som et utslag av ukyndig engelskbehandling. Derimot var det slik at de mange pins-forekomstene støttet argumentet for å velge en bøyning som er vanlig for kollektivord med engelsk opphav. Nordmenn som sier (og skriver) «hvor mye koster den pinsen?» er altså ikke inkompetente verken i engelsk eller i norsk, de er tvert imot så stø i sitt eget språk at de klarer å tilpasse det engelske lånordet til et mønster de kjenner fra før.

Et annet spørsmål er problemet med normeringsprosessen når det gjelder slike ord. På den ene side vil Språkrådet være tidlig ute med normering, for å prøve å være en pådriver i fornorskingen. På den annen side er det vanskelig å fastsette en norm ved nye ord. Det tar tid før slike ord etablerer seg i språket med et helstøpt bøyningsmønster. Derfor kan en for aktiv normeringspolitikk føre til at ordlistene kommer i konflikt med den faktiske bruken ute i samfunnet. En del slike ord forsvinner ut av språket like fort som de kom inn, andre får en annen og norskere avløsning, andre igjen forandrer kjønn eller endelser med tiden. Så hvis en pinn trumfer seg gjennom i folks språkbruk, er det mulig at Språkrådet må ta saken opp på nytt og eventuelt godkjenne denne formen.

(Språknytt 4/1993)

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter