Du liker vel ikke tran?

AV SVEIN LIE

Et eksempel til: Forfatteren Thorbjørn Egner lar pølsemakeren i Kardemomme by rope indignert til politimester Bastian etter et innbrudd i pølsemaker-butikken: «Dette går ikke lenger!», og Bastian svarer: «Nei, det gjør det ikke.» Noen linjer lenger ned sier pølsemakeren: «Det er uhørt!», og Bastian svarer: «Ja, det er det.» Bastian svarer altså nei på det ene utsagnet og ja på det andre, til tross for at de to er temmelig like.

Jeg kan gjerne prøve en amatørforklaring på eksemplene foran: Nektende spørsmål eller nektende utsagn blir besvart som om nektelsen var utelatt. Når ikke blir tatt med i spørsmålet eller utsagnet, vil svaret også inneholde nei og ikke. Forstavelsen u-, som i uhørt, ser ut til å være for «svak» til å styre svaret i retning av nei og ikke, og Bastians svar på uhørt-utsagnet blir derfor ja.

Det ville være både interessant og oppklarende om en av Språknytts mange eksperter kunne fortelle hva som er korrekt norsk, og gjerne også forklare hvorfor nei og ja er brukt i eksemplene foran.

Hilsen «Språkvridd»

Svar

Joda, jeg liker tran.

«Språkvridd» tar her opp et par interessante problemer, som han også langt på vei gir en forklaring på

I

Det første problemet gjelder svarord. Når vi har spørsmål uten nekting, er det vel nokså greit, også om vi legger til vel e.l. Men med et nektingsadverb blir det mer komplisert. Om jeg sier
Liker du ikke tran?
så betyr det omtrent
Er det ikke sant at du liker tran?
Og når en svarer nei, så er det det som står i at-setningen, en forholder seg til. Dermed er det rett å si, som innsenderen sier, at en svarer som om nektinga var utelatt.

Det blir litt mer komplisert om nå vedkommende faktisk liker tran. For da får vi ikke ja, men jo:
Jo, jeg liker tran
Jo brukes altså når en sier seg uenig i den antagelsen som ligger i et nektet spørsmål eller utsagn.

Vi kan jo forresten merke oss at norsk her har et eget svarord (som også tysk (doch) og fransk (si)), mens engelsk bruker samme ord (yes) for ja og jo.
Mer interessant er det om en går til litt fjernere språk. For kanskje har noen av leserne spurt en innvandrer
Liker du ikke fisk?
og hørt vedkommende svare
Nei, jeg liker fisk
eller
Ja, jeg liker ikke fisk.

Dette virker bakvendt for oss, men i mange språk er det slik at en svarer ja hvis en er enig i den antagelsen som ligger innbakt i spørsmålet ('du liker ikke fisk'), og nei hvis en ikke er enig i antagelsen. Dermed kan det se ut til at en bruker ja og nei helt omvendt av det vi gjør i slike situasjone.

Det er mange språk som oppfører seg slik, bl.a. de slaviske (russisk, polsk, serbisk/kroatisk o.a.), albansk, vietnamesisk og sikkert andre også.

(Men også der er det nok litt mer komplisert enn som så, for bruken av ja og nei avhenger av hva slags antagelser som ligger i spørsmålet. Jamfør:
Jaså, så du skal ikke på kino? (antagelse; du skal ikke på kino)
Har ikke vi truffet hverandre før? (antagelse: vi har truffet hverandre før).)

II

«Språkvridd» tar også opp et annet problem, nemlig forholdet mellom prefikset u- og nektingsadverbet ikke. Og det er jo rett at de kan ha noenlunde samme betydning, jf. Han er ugift – Han er ikke gift. Men det gjelder ikke bestandig. Noen ganger har vi ord som sjelden eller aldri brukes uten u-: uhumsk, uforskyldt, ukuelig, utyske o.a. Eller ordet får en annen betydning med u-: ugild, ukrutt, unote, utøy – og uhørt, som innsenderen nevner. Dessuten har u- i mange tilfeller en nedsettende, ikke nektende betydning: uvær, udyr, upris, uting, uår o.a. Uvær er ikke mangel på vær, snarere tvert imot, men 'dårlig vær'.

Det er også riktig, som innsenderen peker på, at det er klar forskjell på bruken av svarord alt etter om vi har setningsadverbet ikke, eller om nektinga ligger innbakt i et ord med u-. Når setningen er nektet med ikke, får vi svarord på den måten vi har sett ovafor, men om et spørsmål inneholder ord med prefikset u- derimot, så får vi samme svarord som i tilsvarende setning uten ord med u-:

Er han ikke gift?
Nei, han er ikke gift
Jo, han er gift

Er han ugift?
Ja, han er ugift
Nei, han har gifta seg

Forskjellen ligger altså i om nektinga fungerer som nekting til hele setningen eller ikke, for også ikke oppfører seg som u- når det står som forledd til et ord:

Er du for ikkevold?
Ja, jeg er for ikkevold
Nei, jeg er for vold

På den andre sida ligger det samme nekting i ikke og ingen, så også en setning som

Har han ingen bil?
inneholder nekting til hele setningen, og svaret blir det samme som til
Har han ikke noen bil?
eller
Har han ikke bil?

Så – det er sagt at ditt svar skal være ja, ja og nei, nei, men det er ikke bare-bare, det heller, nei!

(Språknytt 1/1994)