murer murer murer
AV SVEIN NESTOR
De tre identiske ordene i overskriften gir ingen spesifikk mening slik de står, men overskriften inneholder likevel noe som er kjent for alle som kan norsk. For å skjønne betydningen av ordet murer må vi først vite hva rotelementet mur betyr, og det kan vi bare få vite ved at noen definerer det for oss eller peker på en mur. Men selv det er ikke nok til å finne ut hva murer betyr, for det vet vi ikke før vi også har funnet ut hva -er i murer betyr.
Mur + -er kan bety så mangt
Murer kan være flertall av substantivet en mur, og da er det dannet med flertallsendelsen -er, som vi f.eks. finner i lur-er (av en lur), tur-er (av en tur) og skur-er (av en skur), og i utallige andre flertallsformer av substantiv.
Så kan murer være entall, dannet av substantivet mur + er. Her er -er et avledningselement. Dette avledningselementet markerer ikke bare entall, men også at det substantivet som det er med på å danne, er en person eller innretning «som har ‘noe’ med mur å gjøre».
Avledningselementet -er finner vi igjen i en mengde andre substantiver, som alle har det til felles at de betegner en person eller innretning som utfører en handling som har tilknytning til det som roten betegner. Eksempler er en løp-er, en heng-er, en hold-er, en bak-er, en bedrag-er.
Endelig kan murer også være verb. Det er dannet av mur + er, og i dette tilfellet er -er en presensendelse som fins i de aller fleste norsk verb, f.eks. de dur-er, de lur-er, de tur-er, de skur-er, de stur-er.
Pronomenet avgjør
Men også presensendelsen -er er flertydig, for i seg selv gir den ingen opplysninger om hvorvidt den som utfører handlingen, er 1. person entall (jeg murer), 2. person entall (du murer), 3. person entall (han, hun, det murer); 1. person flertall (vi murer), 2. person flertall (dere murer) eller 3. person flertall (de murer).
I normal kommunikasjon er det viktig å avgjøre hvilken person og hvilket tall en verbform står i, men slike opplysninger får vi ikke av verbformen i seg selv i vårt språk. Forholdet må uttrykkes ved hjelp av enten pronomener (du murer), tallord (tre murer, mens de andre bare står og ser på) eller substantiver (en snekker murer ikke gjerne).
Hvordan vet vi hva som er hva?
Når det er slik at én og samme bokstavrekkefølge murer enten kan være et substantiv i flertall (riv to murer!), et substantiv i entall (han vil ikke bli murer) eller en presensform i tre forskjellige personer både i entall (jeg, du, han murer) og i flertall (vi, dere, de murer), hvordan kan det da i det hele tatt være et brukbart ord? Hvordan skjønner vi allikevel hva som menes i hvert enkelt tilfelle? For det gjør vi jo.
Når det i overskriften står murer murer murer, er det ingen gitt å si hvilken av alle de mulighetene som vi har gjort rede for over, det dreier seg om i hvert enkelt av de tre tilfellene. Hver gang kan murer i utgangspunktet like gjerne være et verb som et substantiv, og er det et substantiv, kan det altså være både entall og flertall.
Det viktige ordet en
Men dersom vi i overskriften setter inn det lille ordet en – vel å merke på riktig plass – vet alle med en gang om murer er et substantiv (entall eller flertall) eller verb (hvilken tid og person det er). Men hva er «riktig plass» i et tilfelle som murer murer murer? Jo, det er bare den plassen eller de plassene der ordet en kan stå uten at enhver som kan norsk, øyeblikkelig ser at noe er feil. Vi begynner bakfra med å sette ordet en inn i murer murer murer:
- murer murer murer en
- murer murer en murer
- murer en murer murer
- en murer murer murer
Alle ser at det bare er 3 og 4 som er mulige setninger i norsk. Men hvordan ser alle det? Grunnen kan ikke være grammatikkunnskaper fra skolen, for også den gang folk flest var analfabeter, visste de at 3 er en normal setning. Og ikke bare det, de visste også at 3 er en spørresetning. Heller ikke ganske små barn er i tvil om dette. Og både analfabeter og ganske små barn vet at 4 ikke er noen spørresetning, men en fortellende setning.
Da har vi iallfall funnet ut at i en setning av denne typen kan ordet en ikke stå etter den siste av de tre forekomstene av murer, og at det heller ikke kan stå etter det nest siste murer. Ordet en kan altså bare stå på visse plasser i en normal setning. Det er også restriksjoner på hvor ordet murer kan stå i en normal setning som bare består av ordene murer og en.
En helt normal norsk setning
En murer murer murer er en litt uvanlig setning, men den oppfyller alle grammatiske krav som må stilles til en normal norsk setning, så den er helt korrekt:
En foran det første murer viser at murer (i dette tilfellet!) er et substantiv, og at dette substantivet står i entall.
Men i En murer murer murer er de to siste forekomstene av murer identiske. Ingen av de to har noen markør foran eller etter seg som viser at det første murer er et verb i presens (for det er jo det det er). At det første murer her er verbet mure i 3. person entall, vet vi fordi det står etter en murer, som jo er 3. person entall. Like sikre er vi på at det tredje murer er flertall av en mur, og ikke noe annet.
Forklaringen på at vi vet dette sikkert, ligger i ordstillingen. Den som kan det norske språksystemet, vet intuitivt at ordenes plassering i forhold til hverandre gir viktig informasjon. Og det er den funksjonen ordet har i setningen, og ikke bare ordklassen, som avgjør hvor ordet plasseres i setningen.
Murer i entall og murer i flertall
I eksempelet vårt er både det første murer (entall en murer) og det tredje murer (flertall av en mur) substantiv, men ordstillingsreglene i norsk avgjør at det første murer er subjektet, og at det tredje murer er objektet. At det stemmer, kan vi kontrollere ved å sette inn for eksempel de personlige pronomenene jeg og du (subjektsform), som i objektsform heter meg og deg, på de plassene der henholdsvis det første og det tredje murer står.
Det kan f.eks. bare hete jeg lurer deg, ikke deg lurer jeg. (Hvis en da ikke vender om på ordstillingen for å fremheve objektet, som dermed også får sterkt trykk. Men det tilfellet ser vi bort fra her.)
Det er også verdt å legge merke til at det lille ordet en ikke kan plasseres hvor som helst i sekvensen murer murer murer. En murer murer murer er altså helt greit, Det er også Murer en murer murer? men da er det helt sikkert et spørsmål, og det må vi i skrift markere med spørsmålstegn. Derimot er Murer murer en murer i beste fall en meningsløs ordsekvens, i verste tilfelle helt ugrammatisk norsk.
Hva blir svaret?
Men hva hvis vi sammenligner svarene på disse spørsmålene?
Spørsmål:
a Hvem murer her?
b Hva gjør en (dvs. man) her?
c Hva murer en her?
d Hva gjør en murer?
e Hva murer en murer?
Svar:
a En murer.
b En murer.
c En murer murer.
d En murer murer murer.
e En murer murer murer.
Alle de fem svarene begynner med de samme to ordene: En murer. Eller gjør de ikke det?
En murer fem ganger
Svaret på spørsmål a er identisk med svaret på spørsmål b, men den grammatiske analysen av dem er ulik:
I svaret på spørsmål a er en ubestemt artikkel, og murer er et substantiv i entall. Noe verbal fins ikke, og følgelig er En murer her ikke noen setning.
I svaret på spørsmål b er en ubestemt pronomen, som utgjør subjektet, og murer er et verb i presens. Følgelig er En murer her en setning.
I svaret på spørsmål c er en ubestemt pronomen, som utgjør subjektet, det første murer er et verb i presens, og det andre murer er et substantiv i flertall.
I svaret på spørsmål d er en ubestemt artikkel, og det første murer er et substantiv i entall. Til sammen danner de subjektet. Det andre murer er et verb i presens, og det tredje murer er et substantiv i flertall, som utgjør objektet for det andre murer.
I svaret på spørsmål e er en ubestemt artikkel, og det første murer er et substantiv i entall. Til sammen utgjør de subjektet. Det andre murer er et verb i presens. Det tredje murer er et substantiv i flertall, som utgjør objektet, for det andre murer.
Sammenlign ordstillingen i:
En murer - murer - murer med f.eks.
En snekker - slår - en rørlegger
En rørlegger - slår - en snekker
og ordstillingen i:
Murer - en murer - murer? med f.eks.
Slår - en snekker - en rørlegger?
Slår - en rørlegger - en snekker?
Alle andre setninger av tilsvarende type har den samme ordstillingen som i setningen En murer murer murer, som er en fortellende setning, og Murer en murer murer?, som er en spørresetning.
Betydningsinnholdet i de nye setningene er et helt annet enn i murer murer murer-setningen, men rekkefølgen av de leddene som setningen består av, følger nøyaktig det samme mønsteret som i våre nå gjennomterpede setninger.
-- Svein Nestor er rådgiver i Språkrådet.
Del denne siden
