Hva er terminologi?

AV HÅVARD HJULSTAD

Det kan være naturlig å starte med en «advarsel»: Det fins ulike måter å beskrive terminologi på. Som for mange fag og vitenskaper er det ulike skoler. Jeg har valgt å holde meg til én måte å beskrive terminologi på. Jeg sier på ingen måte at dette er den eneste rette, men det er ganske vanlig i Norden å holde seg til denne skolen, som ofte kalles «wienerskolen» eller «Wüsters lære». Nå var det slett ikke Eugen Wüster i 1930-åras Wien som fant på det jeg skriver om her. Røttene går langt tilbake. En pleier å regne Aristoteles som en av terminologiens forfedre.

Men det var Eugen Wüster som var en direkte årsak til at den internasjonale standardiseringskomiteen for terminologi ble etablert i 1936, med den følge at metodene fikk bred internasjonal støtte og utbredelse. Komiteen eksisterer stadig: ISO/TC 37 «Terminologi og andre språk- og innholdsressurser». Sekretariatet er fremdeles i Wien.

Terminologi1 – Terminologi2 – Terminologi3

Mens en større allmennordbok ville ha ett oppslag med kanskje tre definisjoner eller forklaringer på terminologi, har «terminologiens terminologi» i det minste to – og ofte tre – oppslag med term og definisjon. Dette berører selve kjernen i terminologilæren: én term har én betydning, men ulike betydninger kan ha samme term. Det blir nok klarere om en leser videre.

De tre «betydningene» som alle kan ha termen terminologi, er:

1. lære om teori og metode knyttet til begreper, begrepsrelasjoner, definisjoner og termer
2. oppsett av termer innenfor et fag eller emne, f.eks. fysikkterminologi eller sykkelpedalens terminologi
3. arbeid med termer, definisjoner og terminologiske ordbøker

Denne  artikkelen dreier seg mest om terminologi¹og litt om terminologi³.

Gjenstander, referenter og begreper

Vi er omgitt av utallige gjenstander. «Kopp» er ikke en gjenstand, men den konkrete kaffekoppen du holder i handa, til forskjell fra de tusener av andre kaffekopper som ser akkurat like ut, og til forskjell fra millioner av ulike kaffekopper. Gjenstander kan også være abstrakte, som for eksempel politiske ideologier. Gjenstander kan være sammensatte eller udelelige. Det kan være alt fra Nord-Europa til et hydrogenatom.

Gjenstander kalles gjerne referenter i terminologien. De er viktige, men i grunnen begynner terminologien der referentene slutter. Det er i beskrivelsen og systematiseringen av referentene at terminologien starter.

For å beskrive referentene bruker en kjennetegn. Det kan være hva referentene er laget av eller består av, hva de brukes til, hvordan de ser ut, osv. Og idet vi begynner å beskrive referentene, blir de abstraksjoner som kan grupperes etter hvor mange slike kjennetegn de har felles. Da blir de begreper.

Noen referenter er enkeltstående. En snakker da om individualbegreper. Det er bare ett «Eiffeltårnet» eller én «planeten Jupiter». Selv om det nok er mange «personalkontoret», regnes også slike ting som individualbegreper.

Men langt de fleste begreper er allmennbegreper. Kortversjonen av det jeg prøver å få fram i denne artikkelen, er dette: For å snakke eller skrive om en gruppe referenter med felles kjennetegn benytter vi termer knyttet til definerte allmennbegreper.

I dette ligger også hele formålet med terminologi: å lette den fagspråklige kommunikasjonen ved at alle er enige om hva en snakker om.

Begreper og begrepssystemer

Jeg nevnte kjennetegn ovenfor. Alle referenter har mange kjennetegn. For eksempel kan både et tre og en sykkel ha kjennetegn som «konkret gjenstand», «hard» og «grønn». Så disse kjennetegnene er ikke velegnet til å skille sykler fra trær. Da trenger en å finne aktuelle atskillende kjennetegn. Det er kjennetegn som hver for seg eller sammen med andre kjennetegn skiller ett begrep fra et annet. En skiller ikke en stemorsblomst fra en løvetann ved å fortelle at stemorsblomsten har rot, grønne blader og blomst. Selv om det er korrekt, hjelper det ikke noe.

Arbeid med terminologien for et fagområde starter med begrepene og begrepssystemene. En begynner med å bestemme seg for det ytre omfanget av fagområdet. Så tar en det for seg og deler det opp etter fagområdets egen struktur i sine enkelte deler og delers deler: fagområdets begreper. Egentlig trenger en ikke termene i det hele tatt i denne prosessen. En trenger bare måter å identifisere og beskrive begrepene på. Denne delen av terminologien er i prinsippet uavhengig av språk. Så skjer da også mye av terminologiarbeidet i internasjonale fora.

Også i neste skritt av prosessen kunne en greie seg uten termene. Da setter en opp relasjoner mellom begrepene. Det er fast definerte begrepsrelasjoner mellom «kjøretøy» og «sykkel» og mellom «sykkel» og «pedal». (Men det ville vært mye mer komplisert å snakke om disse tingene uten å bruke termene, så også resten av beskrivelsen av terminologi er vesentlig.)

Når en har fastslått relasjonene mellom de begrepene en ønsker å ta for seg, kombinerer en dem i begrepssystemer. Ofte er det hensiktsmessig å tegne opp begrepsdiagrammer for å illustrere relasjonene. To enkle begrepsdiagrammer er vist i figur 1 og figur 2.

Figur 1 Et generisk begrepssystem.

Figur 2  Et partitivt begrepssystem.

De to vanligste formene for begrepssystemer er generisk begrepssystem og partitivt begrepssystem. I det generiske systemet er alle begrepene på et lavere nivå typer av relaterte begreper på høyere nivå. I det partitive systemet er begrepene på et lavere nivå deler av relaterte begreper på et høyere nivå. Ser en på kjennetegnene, er det også noe å merke seg med de generiske begrepssystemene: Alle kjennetegn «arves» nedover i systemet. Alt som er sant for et begrep høyere oppe i systemet, er også sant for relaterte begreper lavere nede i systemet. De lavere begrepene trenger imidlertid noen kjennetegn i tillegg. Når vi nedenfor kommer til definisjonene, vil en se direkte nytteverdi av disse begrepssystemene.

Det er også andre begrepsrelasjoner. Enkelte lærebøker setter opp en lang rekke, mens andre beskrivelser nøyer seg med å nevne assosiative begrepsrelasjoner som en gruppe. Det kan for eksempel være relasjonen mellom «baker» og «brød», mellom «tre» og «papir» og mellom «blyant» og «skriving». Illustrert i et begrepssystem er det vanlig å sette opp slike begreper med piler mellom. Noen ganger har pilen en opplagt retning, for eksempel «tre» ---> «papir», mens det andre ganger er naturlig å bruke en toveis pil: «høne»  <---> «egg» (for hva kom vel først …?).

Ordartikler – begrepsartikler

Mens en allmennordbok tar sitt utgangspunkt i ord og uttrykk, bygger den terminologiske ordboka på begrepet som utgangspunkt. Om en benytter symbolet # for termer eller ord i ordboka, + for betydninger eller begreper (gjerne uttrykt i definisjoner) og tall for å angi språk, kan en illustrere forskjellen slik:

Tospråklig allmennordbok:
#1 --->  +  --->  #2.

Firespråklig terminologisk ordbok:
+  --->  #1,  #2,  #3,  #4.

Om oppslagsordet betyr to ulike ting, blir den allmennspråklige ordboka slik: #1  --->  +  ---> #2;  +  --->  #2, mens den terminologiske ordboka får to separate begrepsartikler med hvert sitt sett #1,  #2,  #3,  #4.

Allmennordbøker er nesten alltid ordnet alfabetisk på utgangsspråket. Terminologiske ordbøker kan være ordnet alfabetisk på ett av språkene. Termene på det språket blir da som regel satt opp først i artikkelen, ofte fulgt av definisjon og termer på andre språk. Men terminologiske ordbøker kan også ordnes systematisk slik at begreper som logisk hører sammen, kan gjenfinnes i nærheten av hverandre.

Måten en behandler synonymer på, er også litt forskjellig i allmennordbøker og terminologiske ordbøker. I terminologien er synonymer termer på ett språk som kan benyttes som betegnelse for samme begrep, mens allmennordboka fører opp synonymer i helt separate ordartikler.

Definisjoner

Begreper med sine kjennetegn og sine relasjoner er heller uhåndterlige i en ordbok. Men nettopp disse elementene er det som utgjør grunnlaget for terminologiske definisjoner. Ved hjelp av et begrepsdiagram og aktuelle atskillende kjennetegn kan en som regel svært enkelt utforme definisjonene.

De vanligste definisjonene, innholdsdefinisjonene, er like enkle som bildet av et generisk begrepssystem:

B defineres som «A som har kjennetegn x og y som skiller det fra C og D». En behøver ikke skille B fra katter og gravemaskiner, en behøver bare å skille B fra andre begreper med samme felles overbegrep. Ideelt sett skal ikke definisjoner inneholde mer enn det. Definisjonen skal ikke inneholde alt som er «kjekt å vite» om begrepet, bare det som atskiller det fra andre begreper.

Et nyttig hjelpemiddel til å kontrollere om en definisjon er korrekt, er en substitusjonsprøve. Siden definisjonen uttrykker hva begrepet er, kan en nesten lage en matematisk formel: «term = definisjon». Hver gang en da støter på termen i en tekst, skal en kunne bytte ut termen med definisjonen og få samme «svar». I alle fall skal ikke resultatet være misvisende.

Termene

Selve termen er det siste en bryr seg om i terminologien. En pleier å gjøre det slik i beskrivelser av dette faget nettopp for å understreke at det er begrepene og begrepsrelasjonene som kommer først. Termene blir ofte kalt «merkelapper» på begrepene. De er mer eller mindre tilfeldige tekststrenger som egentlig ikke betyr noen ting.

Selvsagt er denne beskrivelsen satt på spissen. Og selvsagt er også termene vesentlige. Uten termene hadde det ikke vært noen nytte i å beskrive og systematisere begrepene. Det er termene som gjør oss i stand til å bruke begrepene i fagspråklig kommunikasjon. Alle bør bruke samme term om ett og samme begrep. Og samtidig er det ikke noe problem at noen snakker om «begrep», andre om «omgrep» og atter andre om «concept», så lenge en har bestemt seg for at disse termene står for samme begrep.

Valg av termer er ofte en vanskelig del av et terminologiprosjekt. En kan snakke lenge og vel om termer som «tilfeldige merkelapper», men likevel kan det være vrient å få fagfolk til å enes.

En term kan være et enkelt usammensatt ord, et sammensatt ord eller flere ord som henger sammen i et uttrykk. Termer er ofte substantiver eller substantiviske uttrykk, men de kan være av de fleste ordklasser. En kan derfor ikke se på overflaten om et ord eller uttrykk er en term eller ikke. Et uttrykk er en term fordi noen har bestemt seg for at det er en term og har knyttet det til et definert begrep.

Det er satt opp ulike kriterier for hva som er gode eller dårlige termer. Kriteriene er imidlertid ikke på noen måte entydige. Ett kriterium er at en term bør være brukt i fagmiljøet, et annet at den må være språklig korrekt og tilpasset ens eget språk. Så når en ønsker å fornorske terminologien på et fagområde, får en ikke entydig hjelp fra terminologien. Terminologen kan si at det er noen grunner for å velge «interface» og andre grunner for å velge «grensesnitt». Men terminologen kan hjelpe til med å sette navn på grunnene og systematisere argumentene. Til sjuende og sist er det i alle fall brukerne som må velge hva de skal bruke.

-- Håvard Hjulstad er prosjektleiar i Standard Norge, der han m.a. har ansvar for kulturelt mangfald og fleirspråklegheit i høve til IKT-standardisering. Han har arbeidd med terminologi og ordbøker sidan på 1970-talet, m.a. ved Norsk termbank og Rådet for teknisk terminologi.