Bremseklaffer eller flaps?

AV TORILL O. BERGHULNES

Våren 2004 gjorde jeg ferdig en hovedfagsoppgave i nordisk språk ved Universitet i Tromsø om flyteknisk terminologi i lærestoff for videregående skole. Jeg undersøkte læreplanene for videregående kurs I flyfag og for videregående kurs II flytekniske fag, en forskrift som styrer deler av læreplanen, og fire lærebøker i studieretningsfag for denne utdanningen. I disse tekstene plukket jeg ut de flytekniske termene og grupperte dem tematisk i de fire hovedgruppene form, opphav, semantikk og valg av term. Til slutt gjennomførte jeg en liten spørreskjemaundersøkelse for å kartlegge bruken av noen av disse termene.

Formålet med denne fagspråkstudien var å undersøke ortografi, morfologi og semantikk i det flytekniske vokabularet. Siden kildematerialet var skriftlig, så jeg bare unntaksvis på fonologi. Både flykonstruksjon, flytransport og flyreparasjon er internasjonale virksomheter, og det var derfor av interesse å se om et lite nasjonalspråk som norsk har de nødvendige termene, og i så fall også om de virkelig blir brukt.

Fagspråk, teknolekt og term

Det som først og fremst skiller en fagspråklig tekst fra en allmennspråklig, er forekomsten av et spesialvokabular, ofte kalt terminologi. Imidlertid kan man også skjelne mellom fageksterne og faginterne tekster, hvor den faginterne kommunikasjonen foregår mellom eksperter og av mange regnes som det egentlige fagspråket. Blant de tekstene som jeg har undersøkt, er det strengt tatt bare forskriften som oppfyller dette kravet fullt ut, men jeg valgte å også definere de tekstene som henvender seg til elever under opplæring, som fagspråklige.

Videre vil det være slik at ulike fagområder har hvert sitt fagspråk, som kan kalles teknolekter. Det vil sjelden være vanntette skott mellom dem; en teknolekt kan låne faguttrykk fra en annen, på samme måte som et ord kan gå fra allmennspråket og inn i fagspråket. Der vil ordet få status som term, og det skal i prinsippet kunne defineres presist.

Analyse av termene

I undersøkelsen har jeg sett på de flytekniske termenes morfologiske tilpassing (bøyning og sammensetning), ortografisk tilpassing, fonologisk tilpassing, tilfeller uten aktiv tilpassing og eksempler på grafisk tilpassing. Alt dette gjelder nesten utelukkende lånord. Videre har jeg undersøkt hva som er termenes opprinnelsesspråk, forekomster av dubletter (to ulike termer som dekker samme begrep) og termer overført fra andre teknolekter. Andre forhold som jeg har studert, er metaforikk, polysemi (det at et ord har flere betydninger), homonymi (én term med to ulike betydninger) og semantisk tilpassing (i all hovedsak innsnevring av betydning). Termene kan også deles inn i undergruppene støtte og omvendt støtte. Begge innebærer at en norsk og en ekvivalent importert term opptrer sammen, f.eks. motstand (drag). Videre deles termene inn i oversettelseslån, avløserord, kodeveksling (ikke tilpasset lånord i en norsk setning) og uheldige termkonstruksjoner.

Fra de seks tekstene som jeg undersøkte, hentet jeg ut totalt 659 termer. Av dem var 93 % substantiv, ca. 4 % var verb, vel 2 % var adjektiv, og en forsvinnende liten del var adverb og hele setninger som fungerte som termer. Denne ordklassefordelingen er som ventet i tekster som hovedsakelig beskriver tekniske og mekaniske innretninger. Til sammenligning har ei allmennspråklig ordbok som Nynorskordboka 59 % substantiv og 19 % verb.

Det finnes mange lånord blant de flytekniske termene. En forholdsvis stor del er morfologisk tilpasset, enten fordi de følger norsk bøynings- eller orddanningsmønster for substantiv, verb eller adjektiv, eller fordi det lages hybridtermer (sammensatte ord med et norsk og et ikke-norsk ledd). Dette gjelder 169 termer til sammen, hvorav de fleste (98) var hybridtermer. Eksempler på importerte substantiv med norsk bøyning er downwashene og en yaw – yawen (ca. 90 % av disse substantivene er hankjønn), verb med norsk ending i infinitiv og/eller bøyning i presens er sweepes og pitche – pitchar, og to av hybridtermene er ettertorqueing og stallfart. Det finnes ikke så mange morfologisk integrerte innlånte verb blant termene (14), men sett på bakgrunn av at det totale antall ekserperte verb bare er 26, utgjør dette likevel en stor andel. Jeg opererer også med ei ganske stor gruppe lånord (75 termer) som ikke er aktivt tilpasset, bl.a. fuselage og elevons, og blant dem er det ingen verb. Ortografisk tilpassing er en annen integreringsstrategi, f.eks. naselle fra engelsk/fransk nacelle og avionikk fra engelsk avionics, men bare 34 termer har gjennomgått denne endringen. Av fonologisk tilpassing finnes kun seks, slik som verbet flapper. Det foregår altså oftere en morfologisk enn en ortografisk tilpassing, slik at sweepbacken, som er bøyd som et norsk hankjønnsord, samtidig har beholdt engelsk stavemåte. Dette bekrefter det andre undersøkelser også har vist, nemlig at de grammatiske reglene som så å si angår språkets indre struktur, slikt som bøyning, vanskeligere kan brytes enn mer ytre forhold som ortografi. Særlig tydelig blir dette for verb, siden ingen av dem er forblitt i importert uendret form. Den siste måten å behandle formen av et lånord på er å markere det grafisk, enten med anførselstegn eller med kursivering. Det har skjedd med 35 av termene, de fleste med anførselstegn og de fleste engelske, slike som «airstart» og «surge».

Flytekniske termer har mange opprinnelsesspråk (engelsk, norsk, tysk, latin, gresk og fransk), og det finnes enkelte dubletter og en god del termer fra andre teknolekter (sjøfart, diverse transportmidler, biler/bilmekanikk, motorer og bygningsteknikk). Ikke uventet er det mange engelske lånord (40,4 %), men med norsk som en god nummer to blant opprinnelsesspråkene, med 35,4 %. Til sammen har latin, gresk og fransk bidratt med 16,5 %. Det er ofte termer som engelsk også har lånt, og som norsk kanskje har fått derfra og ikke direkte fra de tre andre språkene. Dette kan gjelde f.eks. adjektivet transonisk, opprinnelig latin, og på engelsk transonic, så den engelske andelen er av den grunn kanskje egentlig større. For tysk blir forholdet litt annerledes. De fleste av de tyske lånordene (totalt 7,7 %) har ikke gått vegen om engelsk, bl.a. skott av tysk Schott. Av dubletter registrerte jeg bare tre, siden jeg satte som kriterium at to termer måtte ha en gjennomført og likeverdig bruk i noen av de undersøkte tekstene, altså dekke samme begrep og brukes omtrent like mye. Synonymi er svært lite ønskelig i fagspråk, og det kravet er tydeligvis langt på veg oppfylt i mitt materiale. De tre eksemplene jeg fant, var flyger = pilot, overlyds- = supersonisk ogsteile/ steiling = stalle/stalling. For termer som er overført fra andre teknolekter, stammer langt de fleste fra sjøfart, nemlig 32 av 40, og eksempler kan være flåte og ror. Jeg så også på språklig opphav for termer fra andre teknolekter, og da bidro norsk og nedertysk/nederlandsk med flest, henholdsvis 11 og 10 (flåte fra norrønt og ror fra nedertysk). Sjøfart er en eldre teknolekt, etablert før innlån til norsk fra engelsk startet for alvor.

Termene og deres betydning

Flytermer er ofte resultat av semantiske vandringer, slik som metaforikk, polysemi/homonymi og semantisk tilpassing. Blant de 37 metaforene jeg fant, har de fleste (19) fått sin betydning overført fra mennesker og andre landdyr, mens sju termer stammer fra fugleverdenen. Eksempler her kan være hale og nese for førstnevnte, vinge fra fuglene. Andre bidragsytere er fisk/havdyr og planter. De fleste metaforene er norske ord, eventuelt gamle og godt etablerte lånord. Samtidig er det slik at svært mange av de samme metaforene også brukes i engelsk (tail, nose og wing), men et slikt sammenfall er ikke så merkelig for to såpass nært beslektede språk som norsk og engelsk. Polysemi/homonymi fant jeg bare ett tilfelle av. Eksemplet er luftfart, som betyr ’lufttrafikk, ferdsel i lufta’, men som i tillegg kan bety ’lufthastighet’, helst i nynorsk. I den ene teksten som jeg undersøkte, er 40 % på nynorsk, og her fant jeg denne mulige dobbelbetydningen. Når det gjelder semantisk tilpassing, fant jeg 20 termer som har gjennomgått en slik endring, hvorav 19 har fått en innsnevret betydning. Alle disse er lånord, og det er en svært vanlig strategi ved ordimport. Av de 19 er 15 lånt fra engelsk. Eksempel kan være flaps, engelsk flertallsord, innsnevret fra generelt ’klaff, lapp, dask’ i engelsk til norsk ’bremseklaff/vingeklaff’. Det eneste ordet som har fått utvidet sitt betydningsinnhold, er norsk, nemlig verbet ta av ’lette’ (jf. engelsk take off), som har fått den betydningen i tillegg til den opprinnelig ’fjerne’ o.l.

Utvalg og prioritering

Jeg har også sett på hvordan termer er valgt ut og prioritert. Termer kan brukes i tekst på ulike måter, nemlig som støtte (ikke-norsk term fulgt av norsk oversettelse eller avløserord i parentes), omvendt støtte (norsk term fulgt av ikke-norsk ekvivalent i parentes), oversettelseslån, avløserord, kodeveksling (ikke- integrert utenlandsk uttrykk i norsk setning), og det kan finnes uheldige termkonstruksjoner. Støtte fant jeg 37 forekomster av, de fleste engelske med norsk støtte: sweep (tilbaketrekking). Omvendt støtte er mye vanligere – noe man også har funnet i andre undersøkelser – nemlig 123, i all hovedsak kombinasjonen norsk-engelsk: deksel (shroud). Hensikten med omvendt støtte er vanligvis å introdusere en norsk term, samtidig som den engelske – som kan være vanligst i fagmiljøet – beholdes. Av oversettelseslån registrerte jeg 135, også her hovedsakelig oversettelser fra engelsk, slik som avisingsvæske fra deicing fluid. Avløserord ble notert med 114, nesten utelukkende fra engelsk, f.eks. skyvekraft fra throttle. Avløserord skal, til forskjell fra rene oversettelser, overføre en terms betydning ved hjelp av nye sammensetninger, metaforer eller termer fra andre teknolekter på målspråket. Kodeveksling er forholdsvis lite brukt, og andre studier slår også fast det. I mitt tilfelle kan det lave antallet skyldes at jeg ikke regnet uintegrerte lånord i rene oppramsinger som kodeveksling, de må utgjøre et setningsledd alene i en ellers norsk setning. Jeg registrerte 20 tilfeller, alle fra engelsk, f.eks. holde god avstand til stall speed eller til farlige […]. Det jeg kaller uheldige termkonstruksjoner, fant jeg kun sju av, siden jeg bare tok med de som kunne virke uklare, tvetydige eller unødvendig lange. Det vil si at di-verse tilfeller av stavefeil og ukorrekt særskriving samt bruk av bindestrek og stor bokstav er utelatt her. En av de sju forekomstene er veng som er tilbaketrekt, hvor det kortere syntagmet tilbaketrekt veng ville ha vært å foretrekke.

Spørreskjemaundersøkelsen

I tillegg til hovedstudien av de seks tekstene gjennomførte jeg en beskjeden spørreskjemaundersøkelse blant elever i videregående skole – 35 elever i videregående kurs I flyfag og 33 elever i videregående kurs II flytekniske fag og avionikk. På skjemaet forekom 20 termpar, en norsk term med engelsk ekvivalent, f.eks. vingeklaffer/ bremseklaffer – flaps. Spørsmålet var om elevene mente at den norske termen var mest brukt, at den engelske termen var mest brukt, eller at begge var omtrent like mye brukt. Resultatet ble at engelsk vant, nokså klart på videregående kurs II med 66,5 %, men mer knepent på videregående kurs I med 53,1 %. I tillegg til klare forskjeller mellom de to elevgruppene på ulikt utdanningsnivå var det også ulikheter mellom termparene. Flaps var ifølge rapporter nesten enerådende i forhold til vingeklaffer/bremseklaffer, mens høyderor – elevator befant seg i en overgangsfase og ble brukt om lag like mye. Ingen norsk term ble oppgitt som mest brukt i gjennomsnitt, selv om noen elever jo hadde krysset av for det. Uansett er nok omfanget av denne delen av undersøkelsen for lite til at det kan gi noen sikker indikasjon på termbruken.

Norske termer eller domenetap?

Har norsk fagspråk ei framtid, eller må man etter hvert innse at flere og flere fagfelt går over til engelsk? Her bør man nok skille mellom ulike nivå, slik at språket blant høyt spesialiserte eksperter ikke trenger å være det samme som i videregående skole. Grunnleggende opplæring skiller seg på de fleste områder fra høgskoler, forskningsmiljø og interne fagmiljø, og det vil også vise seg i muntlig kommunikasjon og i skrevne tekster beregnet på mottakere på samme faglige nivå.

En annen sak er om en svært streng norsk purisme vil være å foretrekke. Man må regne med at et visst antall lånord uansett vil få innpass, men gjerne i norvagisert form. Også forholdet mellom bokmål og nynorsk kan trekkes inn her. Har vårt lille språksamfunn mulighet til å holde seg med to varianter av hver teknolekt? Kun en liten del av mitt materiale er på nynorsk, og det eneste ordet jeg fant som man kan si ikke fungerte helt, var luftfart. Her spørs det om «lufthastigheit» kunne ha vært like bra, altså at man godtar affiks som be-, -heit o.l. i større grad i nynorsk fagspråk enn i allmennspråket. Uansett bør det anses som viktig at nordmenn kan kommunisere på morsmålet om fagspråklige emner, ikke minst i grunnleggende fagopplæring. Og all den stund det fortsatt skrives lærebøker på norsk for flyteknisk utdanning, får man si at dette domenet ikke kan regnes som tapt.

 

-- Torill O. Berghulnes er lektor ved Asphaugen videregående skole og underviser også i norsk for utanlandske studentar ved Høgskolen i Bodø.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter