«Det almindelige Bogsprog» i 1905 – dansk eller norsk?

AV KJELL IVAR VANNEBO

I Dagbladet fra 1903 finner vi en artikkel med overskriften Uroligheder paa Maanen. Vulkanske Udbrud? Artikkelen handler om mulig vulkansk aktivitet i månekrateret Linné, og det ene avsnittet lyder slik:

Holder denne Hypotese Stik, rører de vulkanske Kræfter sig altsaa endnu med megen Voldsomhed paa Maanen. Men Linné har i den seneste Tid voldt Astronomerne nyt Hovedbrud. Ved Maaneformørkelsen den 17de Oktober 1902 iagttog man nemlig en brat Utvidelse af Krateret. Efter formørkelsen var Kraterets Diameter dobbelt saa stor som før. Dag efter Dag trak Krateret sig ogsaa atter sammen og skrumpet saa langsomt ind til sine normale Dimensioner. (Sitert etter Roksvold 2005: 748f.)

Utdraget er et eksempel på «det almindelige Bogsprog» eller den dansknorske skriftspråksnormen slik den kunne være i tida rundt 1905. Av gra- fiske trekk merker vi oss at substantivene fortsatt er skrevet med stor forbokstav, og at aa blir brukt der offisielt norsk språk etter 1917 har å. Når det gjelder ortografien, ser vi at Kræfter er skrevet med æ, preposisjonen af med -f, endnu og ind med -nd, pronomenformen sig med -i, og at ordene Stik, -brud, brat, nyt, trak har enkel konsonant i utlyd. Av danske fonologiske trekk finner vi de stemte konsonantene -d (Udbrud, -hed) og -g (iagttog), men vi ser også at i Utvidelse er forleddet skrevet med ustemt konsonant. Blant morfologiske trekk finner vi den danske flertallsformen Astronomerne med -r, men samtidig ser vi at -et er brukt i preteritum av verbet skrumpe, der den danske normen ville ha hatt -ede. Endelig kan vi merke oss at substantivfrasene denne Hypotese, de vulkanske Kræfter og den seneste Tid alle har ubestemt form av kjerneleddet – altså ikke konstruksjoner med overbestemt substantiv slik det er vanlig i norsk syntaks.

Samlet sett kan vi si at språkformen i det korte tekstutdraget overveiende er dansk, men at den også inneholder enkelte norske språkmerker. Og dette er egentlig ganske typisk for mye av det som ble skrevet i Norge ved inngangen til 1900-tallet, og som karakteriserte den språknormen som gjerne ble omtalt som «det almindelige Bogsprog ». Opphavlig var denne normen dansk, og den holdt seg stort sett dansk gjennom hele 1800-tallet selv om den politiske forbindelsen med Danmark var brutt, og selv om avstanden mellom den danske skriftspråksnormen og det norske folkemålet ble stadig klarere dokumentert ut gjennom hundreåret. Kravet om et eget norsk skriftspråk ble også tidlig en del av den norske nasjonsbyggingsideologien, og for de som fulgte Aasens linje – eller «Bråhastens Vej» som Knud Knudsen kalte den – betydde dette et klart brudd med den danske skriftspråkstradisjonen. Men for de som valgte Knudsens egen «Gradvishedens Vej», ble det ingen umiddelbare forandringer av den danske normen, selv om Knudsen alt i 1840-åra argumenterte for den dannede norske dagligtalen som normgrunnlag og seinere – i 1880-åra – lanserte en rekke konkrete forslag til endringer i skriftspråksnormen. Enkelte, og da gjerne radikale forfattere som Bjørnson og Ibsen, støttet i begynnelsen opp om Knudsens reformforslag. Det samme gjorde Aasmund Olavsson Vinje i den perioden han var korrespondent i Drammens Tidende og brukte den dansk-norske skriftspråksnormen. Også Ole Vig støttet seg delvis til Knudsen da han redigerte Folkevennen (1852–57), som var et opplysningsblad beregnet på allmuen. Men disse sporadiske forsøkene på en mer norsk skrivemåte representerte ikke noen samlet og autoritativ omlegging av den danske skriftspråksnormen.

Den første offisielle rettskrivningsreformen i Norge etter 1814 kom i 1862. Den baserte seg på et forslag fra Knudsen, men begrenset seg til avskaffelse av bl.a. stum -e (faa for faae), av fordobling av vokaler for å angi stavelseslengde, avskaffelse av ph som tegn for f osv., dvs. til endringer som bare i liten grad berørte selve språkstrukturen. Neste gang vi fikk en offi- siell endring av skriftspråksnormen, var i 1885. Da ble den 7. utgaven av skolestyrer Aars‘ Retskrivningsregler til Skolebrug (1. utgaven fra 1866) godkjent til skolebruk av departementet. Der ble det bl.a. bestemt at en skulle innføre små forbokstaver i fellesnavn i skoleundervisningen og ved offentlige eksamener. Men de store forbokstavene ble fortsatt brukt i skjønnlitteraturen og også i avisspråket slik vi så eksempler på i Dagblad-artikkelen fra 1903. Aars‘ rettskrivningsregler kom som nevnt i en rekke utgaver. Den 11. utgaven fra 1894 inneholder bl.a. en departemental bestemmelse fra 1893 om valgfri bruk av ustemte konsonanter i ord som gap, ek, gjet osv. Ustemte konsonanter var året før også blitt innført i en rekke ord i Nordahl Rolfsens Læsebog for Folkeskolen (1892) sammen med mange andre endringer (bl.a. flertallsformer som hester (for heste) og trold (for trolde). Men mer litterære ord og ord med dansk lydform skulle fortsatt ha -e, f.eks. skibe). Meningen var at elevene ikke skulle bruke alle de norske formene som de så i leseboka, men at de skulle venne seg til de norske skriftbildene. Moltke Moe, som var konsulent for språket i leseboka, skrev i innledningen at det overordnede målet var «hensynet til barnets faktiske standpunkt i det øieblik, det skal give sig ifærd med læsebogen» (sitert etter Nygaard 1945: 73).

Den store valgfriheten og de vanskelige reglene for hva som var dansk, og hva som var norsk, ble imidlertid et pedagogisk problem, og problemet ble ikke mindre ved at vi på dette tidspunktet hadde fått en befolkning der alle skulle lære å lese og skrive. Kravet om en snarlig rettskrivningsreform kom derfor først og fremst fra lærerhold. Situasjonen ble heller ikke enklere ved at det den gang – som i seinere norsk normeringshistorie – ofte var en motsetning mellom de språkformene elevene skulle lære seg i skolen og som var nedfelt i lærebøker og rettskrivningsregler, og den normen de så rundt seg i mye av det som ble skrevet – i aviser, i kunngjøringer, i skjønnlitteraturen osv. Og denne operative, ikke-offisielle normen hadde fortsatt sin basis i den danske skriftspråkstradisjonen – ikke i norsk språkstruktur. Den operative normen var konservativ i den forstand at den ikke tok opp i seg mange av de endringsforslaga som var kommet i siste halvdelen av hundreåret, jamfør for eksempel bruken av stor forbokstav som er nevnt ovenfor. Som det framgår av Roksvold (2005), brukte også alle avisene fortsatt aa i 1903, selv om å lenge hadde vært anbefalt skrivemåte (helt fra det skandinaviske rettskrivningsmøtet i Stockholm i 1869. I dansk ble aa og store forbokstaver i appellativer endelig offisielt avskaffet i 1948).

Normsituasjonen for «det almindelige Bogsprog» ved inngangen til 1900- tallet var altså i høy grad preget av vakling og usikkerhet. Rolf R. Nygaard, som har skrevet om rettskrivningsstrevet fram mot 1907, beskriver den slik:

Ortografien i 1890-årene var (…) en blanding av gammalt og nytt. Det gamle hadde godt tak, og selv reformer som hadde gjort seg gjeldende i en mannsalder og mer var ikke trengt helt igjennom, ikke engang de som var blitt offisielt anerkjent i skolerettskrivningen. På den andre siden holdt stadig flere norske og folkelige former på å stikke fram, men tilfeldig, spredt og vaklende i de ulike stilartene og hos de ulike forfatterne. (Nygaard 1945: 64f.)

Dansk eller norsk i 1905?

Hvor langt – eller kort – hadde så den dansk-norske skriftspråksnormen utviklet seg bort fra dansk til omkring 1905? Spørsmålet er ikke så helt enkelt å besvare, bl.a. fordi normen er forskjellig avhengig av hvilke skriftspråkssjangere vi går til, og fordi det heller ikke foreligger omfattende, sjangerdifferensierte undersøkelser som viser språkbruken i den aktuelle perioden. Svaret vil delvis også være avhengig av hvilke språklige trekk vi legger vekt på (grafiske, ortografiske, fonologiske, morfologiske, syntaktiske, leksikalske, stilistiske). Men holder vi oss til de tre hovedområdene ortografi, fonologi (lydverk) og morfologi (formverk), som Brynjulv Bleken i sin tid omtalte som «sprogstrevets sentrale anliggende» og «sprogstridens sentrale tema» – og der de to siste utgjør selve «normkjernen» (jf. Bleken 1966: 19) – , så vil nok normen i «det almindelige Bogsprog» hovedsakelig måtte sies å være dansk fram til reformen i 1907. Det var også motsetningen mellom dansk og norsk språkstruktur som Moltke Moe framhevet som det grunnleggende problem i den norske språksituasjonen i et foredrag i Bymålslaget 31. mars 1906, der han understreket at striden hos os i sin dypeste grund ikke står mellem talens bevægelighet og et bokmåls vanlige konservatisme, mellem det som er fremadskridende og det som er stillestående – men mellem norsk sprog og dansk sprog, norsk sprogdragt og dansk sprogdragt. (Moe 1906: 13)

Med reformen i 1907 fikk vi et avgjørende brudd med den danske normen i og med at det ikke lenger var dansk, men dagligtalen til de høyere sosiale klassene i vårt eget land som ble lagt til grunn for normeringa. Den systematiske fornorskinga som nå ble innledet, var autorisert av Stortinget, og den nye rettskrivningen ble raskt tatt i bruk ikke bare som en offisielt fastsatt norm, men i stor utstrekning også som en operativ norm i ikke-offisiell bruk, bl.a. i pressa. Allerede i 1910 hadde avisene – med unntak av bl.a. Aftenposten og Bergens Aftenblad – gått over til den nye normen. Selv om det hadde stått strid om reformen før den ble gjennomført, var det likevel en mer allmenn aksept av de endringene som ble vedtatt for bokmålet i 1907, enn av de som fulgte seinere i 1917 og 1938. I den forbindelse skal vi nok heller ikke se bort fra at den nasjonale stemningen som rådde i 1905, kan ha virket som en slags «katalysator» som forsterket kravet om et norskere skriftspråk (jf. Vannebo 2005).

Litteratur

  • Bleken, Brynjulv. 1966. Om norsk sprogstrid. Skrifter utgitt av Det norske akademi for sprog og litteratur. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Moe, Moltke. 1906. Norsk og dansk sprogdragt. Retskrivningssakens vei og tempo. Kristiania: Det Mallingske Bogtrykkeri.
  • Nygaard, Rolf R. 1945. Fra dansk-norsk til norsk riksmål. Rettskrivningsstrevet i bokmålet inntil 1907. Oslo: Johan Grundt Tanum.
  • Roksvold, Thore. 2005. Var avisspråket bedre før? En metodetriangulert studie av normendringer i norsk avisspråk på 1900- tallet. Acta Humaniora. Oslo: Det humanistiske fakultet.
  • Vannebo, Kjell Ivar. 2005. «Unionsoppløsningen – opptakt til språkstrid». I Språkvård 2, 38-42, Stockholm: Svenska språknämnden.

 

-- Kjell Ivar Vannebo er professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter