Rettskrivningsendringene i 2005

AV TOR GUTTU

Rettskrivningsendringene 2005 er den mest treffende betegnelsen for det som trådte i kraft 1. juli. Kaller man dem for korthets skyld «2005-reformen», som noen allerede gjør, og ser den som en helhet, skal man være klar over at den er av et ganske annet slag enn reformene av 1917, 1938 og 1959. Skal vi sammenligne med noe, må det bli dels med bokmålsliberaliseringen i 1981, dels med reformen av 1907.

I begynnelsen var Vogt-komiteen ...

Til grunn for reformene i 1917, 1938 og 1959 lå en politikk som tok sikte på en (størst mulig) tilnærming mellom målformene (og en sammensmelting en gang i fremtiden) med basis i «folkets virkelige talesprog» (1917), «norsk folkemåls grunn» (1938 og senere). Rettskrivningskomiteene av 1913 og 1934 og Norsk språknemnd (1951) fikk dette klart uttrykt i sitt mandat. Det betydde at lydverk og bøyningsverk i begge målformer måtte gjennomarbeides, og at hensynet til den andre målformen ble en hovedsak.

Grunnlaget for «2005-reformen» er mindre konsist og står ikke å lese i noen  regjerings- eller stortingsbeslutning. Det fremgår forskjellige steder i Kulturdepartementets «stortingsdokumenter» og i korrespondansen med Språkrådet. Noe talespråksgrunnlag nevnes ikke; man betrakter skriftspråket som en selvstendig enhet, uten at dette sies uttrykkelig. Viktigst når alt kommer til alt, er kanskje langtidsvirkningen av et sentralt sted i Vogt-komiteens innstilling (1966) hvor det står at «prinsipielt er det uheldig at former som både har tradisjon i skriftspråket og er levende i litteratur og tale, utelukkes fra den offisielle rettskrivning». Dette grunnsynet førte omsider til liberaliseringsvedtaket for bokmål, vedtatt i Stortinget i 1981. Det var i bokmålet at utestengelsen av de tradisjonelle formene var mest følbar, og for første gang siden 1907 fikk vi da en reform som omfattet bare den ene målformen.

I kjølvannet av 1981-liberaliseringen fattet Språkrådet en rekke oppfølgende vedtak i 1980- og 1990-årene. Det var stort sett enkeltvedtak, men viktige i og med at de stadfestet den nye kursen; det var sjelden tale om å utelukke levende former. En viktig del av endringene i 2005 er en videreføring av denne linjen, og så er ett synspunkt  kommet i tillegg.  

Lite brukte former

I liberaliseringsprosessen frem til midten av 1980-årene hadde det bare vært tale om å tillate, ikke om å stryke og forby. Men senere i 1980-årene og især utover i 1990-årene tok Språkrådet for seg de mange ubrukte eller lite brukte formene som tilnærmingen og tilfeldighetene hadde brakt inn i bokmålsnormalen; det dreide seg stort sett om ordformer. Med økende bruk av EDB fikk man stadig bedre oversikt over forholdene, og «fjerning av lite brukte former i bokmål» ble etter hvert noe som rådet arbeidet adskillig  med.

Slutt på tilnærmingspolitikken

I St.meld. 13 (1997–98) gav Kulturdepartementet uttrykkelig beskjed om at det skulle være slutt på tilnærmingen mellom målformene. Det ble utdypet i St.meld. 9 (2001–02) og ytterligere understreket i Ot.prp. 95 (2001–02), som førte til at passusen i språkrådsloven om å «støtte opp om utviklingstendenser som på lengre sikt fører målformene nærmere sammen» ble opphevet i 2002. Kulturmeldingen (St. meld. 48  (2002–03)) tar opp i seg dette, forbinder det med vernetanken og sier dessuten om normeringen: «Norsk rettskriving skal stabiliserast, dvs. at ein så langt råd er skal unngå nye og hyppige endringar i gjeldande rettskriving, både meir omfattande reformer og årvisse justeringar i einskildspørsmål.»

2005-endringer i bokmål

Det er især på bakgrunn av det ovenstående man må bedømme endringene som nå er trådt i kraft. De markerer et foreløpig sluttpunkt i en generasjonslang utvikling og en langsom mentalitetsendring hos dem som normerer offisiell rettskrivning. Det godtas i prinsippet at levende tradisjonelle former skal være tillatt, og at ubrukte og lite brukte former kan fjernes, og som i 1981: en målform kan behandles temmelig grundig uten at man behøver å skjele til den andre. Overordnet det hele står et ønske om stabilitet og oversiktlighet.

Endringsvedtakene er stadfestet av Kultur- og kirkedepartementet i brev av 16. februar 2005 og omfatter praktisk talt bare bokmål, men nynorskformer er med i fellesvedtak der det har vært naturlig, se nedenfor. Eksemplene i det følgende er selvsagt bare et utvalg. Fullstendig oversikt finner man på Språkrådets nettside www.sprakradet.no.

Om normsystemet er det vedtatt at sideformkategorien (klammeformene) skal forsvinne. I ordlistene har det hittil stått f.eks.

antakelig [antagelig]

Det betydde at formen med -k- var påbudt for lærebokforfattere og statsansatte, mens det for alle andre var valgfrihet mellom -k- og -g-. Heretter vil det stå

antagelig el. antakelig

dvs. valgfrihet for alle.

De fleste klammeformene var tilnærmingsformer; de har vært lite brukt og er derfor blitt fjernet. Blant bøyningsformene gjelder dette ubestemt form flertall i tusenvis av ord av typen

lærere[r], kjellere[r] 

og fortidsformene av bortimot 30 svake verb med diftong:

pleid[d]e – pleid[d], tilføyd[d]e – tilføyd[d]

Videre gjelder det ca. 70 enkeltord og enkeltformer, f.eks. [berr], [frå], [massing] og greit[t], [rann], så[g].

Denne opprydningen forenkler systemet og gjør ordlistene mer oversiktlige.

Når det gjelder bøyningssystemene, er de viktigste vedtakene gjort om substantiver og svake verb.

Knapt 20 hankjønns- og hunkjønnssubstantiver på -er som i ubestemt form flertall har hatt sammentrekning og obligatorisk utlyd på -r, får nå valgfri utlyd, -e eller -r, f.eks.:

finger flere fingre(r)
seter   flere setre(r)

Det dreier seg stort sett om ord av en bestemt bøyningstype i norrønt.

Et lignende antall hankjønnssubstantiver har fått samme behandling og har i tillegg fått muligheten -ere. Det gjelder f.eks. baluster, ilder, manøver, oter, seder, seier, som dermed får tre flertallsformer:

oter flere otere el. otre(r)

Tre former er mye, men det kan forsvares dels med at alle er i bruk, dels med at de vel 50 substantivene i denne gruppen er eller har vært langsomt på vei mot den mange ganger større bøyningstypen vi har i lærer, og at utviklingen ser ut til å fortsette. Om f.eks. 20 år bør man se om ikke flertallstypen otere kan gjøres til eneform i en god del av dem.

En systemforandring representerer også vedtaket om at ikke bare ord på
-ing, men også de på -ning skal ha valgfrihet -a/-en i bestemt form entall:

festning – festninga/festningen

Støtten i språkbruken for dette vedtaket ligger vesentlig i dialektene (især nordenfjells), foruten i nynorsk, for så vidt som ordene er tillatt der. Vedtaket skiller seg altså prinsipielt fra de øvrige. – Det dreier seg om ord med avledningsendelsen, altså suffikset -ning. Ord som presenning og terning faller dermed utenfor, og det samme gjør personbetegnelser som slektning.

Vel 140 svake verb har fått bøyningen justert. I 31 av dem dreier det seg om å fjerne lite brukte fortidsformer, og disse fordeler seg på fire typer, med endelsene -a, -de, -te foruten sterk preteritumsform. Eksempler: svara, brygde – brygd, trylte – trylt og drap. Stående blir dermed svarte – svart, brygga/brygget, trylla/tryllet og drepte.

Hovedmengden av de 140 består av godt og vel 90 verb hvor endelsen -et er gjeninnført etter å ha vært forbudt fra 1938 eller 1917, f.eks. bygget, krevet og vennet (vennet seg til). I 25 av dem er også -a kommet med, f.eks. ble(i)ka, krøka, sprika, dels ut fra et gammelt synspunkt at endelsene -a og -et «skal være mest mulig jamstilt», dels som en liberal utlegning av et rådsmøtevedtak fra 2003 om at «a-former som åpenbart ikke har støtte i skriftspråket, skal ikke ordlisteføres»; man har altså tolket dette slik at -a  må kunne ordlisteføres når formen har en viss støtte i skriftlig språkbruk. Under behandlingen av verbene med -et har det vært nødvendig både å gjøre omfattende undersøkelser og å utøve skjønn.

Om 2. klasse av de sterke verbene er det vedtatt at valgfriheten i preteritum heretter skal være mellom -ø- og -øy-, ikke som før mellom -ø- og -au-. Det gjelder 17 usammensatte verb foruten sammensetningene:

(ut)bryte – (ut)brøt/(ut)brøyt mot før (ut)brøt/(ut)braut

Formene med -au- har vært svært lite brukt, og i sammensetninger er heller ikke formene med -øy- vanlige, men i mange av de 17 usammensatte formene er -øy- på fremmarsj.

Endelig skal verb som utlyder på vokal, heretter danne passiv i infinitiv og presens ved tillegg av -s, ikke -es, f.eks. gis og tas, med unntak av sies (eneform) og se(e)s (valgfrihet). Også det gjelder både usammensatte og sammensatte ord: utgis, overtas, oppsies, anse(e)s.

Foruten ordene som inngår i de gruppene vi har nevnt ovenfor, er det fattet vedtak om nærmere 450 ord og ordformer. De er av høyst forskjellig slag, men de fleste kan henføres til en av følgende tre typer: 

a) Tradisjonelle former som gjeninnføres. Det gjelder f.eks. adferd, adkomst o.l., fler, flyve-/flyver/flyvning, fold (grødeutbytte), foldekniv, fylde, hverken, hvitbjørn, mere, syv, utblåsning, kold- i visse sammensetninger, sten i visse faglige sammenhenger og typen Det indiske hav (med enkeltbestemt substantiv). I brøker hvor nevneren er 13 eller høyere, blir det valgfritt å bruke ordenstall – trettendedel osv. – slik det har vært for brøker med nevner mindre enn 13.

b) Lite brukte ord og former som fjernes. Dette er den langt største gruppen, og rommer slikt som bjølle, breidd, drøpel, døger, følgje, ikorn, inst, nedst o.l., kjerke, kleppfisk, lengd, marknad, mengd, omn, rekne, seinke, skruve, skråme, tjørn, tråv(e), vitskap.

c) Språkpolitisk ukontroversielle ord som får endret form eller bøyning. Det gjelder stort sett ajourføringer i samsvar med aktuell språkbruk. Eksempelvis blir følgende ord enten eneformer eller valgfrie former: boknafisk, dykkert, fikkel, tukkel o.l., hørselvern, myrt, reile, smalahove, vagg. – Intetkjønn blir eneste kjønn ved brorskap, eierskap, farskap og vennskap, mens fossil og null får valgfrihet mellom hankjønn og intetkjønn.     

Fellesvedtak for bokmål og nynorsk

Som nevnt i Språknytt nr. 1–2 2005 godkjente ikke departementet Språkrådets mange endringsforslag for nynorsk, men noen fellesvedtak er stadfestet. For det første gjelder det slike som fattes år om annet: om noen nye geografiske betegnelser og innbyggernavn, om nye valutabetegnelser og noen fagord, denne gang medisinske.

Hit må vi også regne en del vedtak om norvagisering av fremmedord med k-lyd skrevet med c eller med en kombinasjon av c og en annen bokstav. Med valgfrihet mellom utenlandsk og norsk form blir det f.eks. bacalao/bakalao, cannabis/kannabis, corny/ korny, dachs/daks, masochisme/ masokisme, gimmick/gimmik, hickory/hikkory, racket/ rekkert. Dessuten har serve og server i tennis o.a. fått valgfrie former: sørv, sørve og sørver.

Endelig har vi ca. 200 ord som vi kan se som del av opprydningen anno 2005. For bokmålets del kan de henføres til gruppe c) ovenfor: akkordeon, dart, driks, filetere, herpesere, imbesil, khan, lurifaks, mycel, nardus, revolt osv., osv. En god del har før ikke vært normert i nynorsk, f.eks. akvatint, centifol, duodesim, enurese, glysin, lipom, og noen få er nynormert i begge målformer, f.eks.: bandoneon, brunsj, burka, hid(s)jab, purda, tsjador.

Brøktallene av typen trettendedel blir selvsagt tillatt som valgfrie former også i nynorsk.

Det har vært en del oppstyr omkring noen av Norsk språkråds normeringsvedtak de senere år, for ikke å snakke om de rystelser som fulgte reformene av 1917, 1938 og 1959. Denne gang vil det gå rolig for seg, og det blir neppe nødvendig å legge arbeid i en bred og pedagogisk presentasjon av nyhetene utover det som ligger på nettet og det som er meddelt i Språknytt. Folk merker lite til vedtak som tar opp i seg «modne frukter» av språkutviklingen, og som for øvrig bekrefter dagens tilstand.

 

-- Tor Guttu er førsteamanuensis i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han har redigert flere ordbøker.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter