Reformer fram og reformer tilbake

AV EINAR LUNDEBY

Bokmålets rettskrivning på 1900-tallet

Språksituasjonen i Norge var hele 1900-tallet igjennom preget av språkregulering og stavingsreformer. Med fem reformer på ett hundreår (og en sjette i emning ved hundreårets slutt) står Norge i en særstilling når det gjelder språkstyring. Dette skyldes vår historie, som har gitt oss to varianter av skriftspråket. Den drivende kraften bak reformene har først og fremst vært ønsket om å forene de to skriftspråka (til et «samnorsk» språk), men pedagogiske hensyn og nordiske hensyn har også spilt en rolle. Samnorsktanken var en stor og dristig idé, og den fenget i folket i ikke liten grad, men den betydde for bokmålet overgang fra danske til norske former, og det vakte motstand hos dem som så på riksmålet som bærer av den nasjonale litteraturen. De som på statens vegne skulle realisere samnorsktanken, hadde mye entusiasme og gikk fort fram, for fort skulle det vise seg. Et kraftig tilbakeslag kom. Mens de fire reformene (1907, 1917, 1938, 1959) fremmet tilnærming, har flere nye forandringer fra og med 1981 (+ reformen i 2005) på mange punkter ført normen tilbake til tradisjonelle former.

Rettskrivningen av 1938

Dette oversynet begynner med 1938. Bakgrunnen for rettskrivningsreformen av 1938 var at mange ut gjennom 20-åra følte at reformen av 1917 var halvgjort arbeid. Tilhengerne av språklig samling mente en kunne komme lenger med tilnærmingen. I 1934 nedsatte Stortinget ei nemnd som skulle forberede en ny reform, og den la i 1937 fram sitt forslag. Det ble vedtatt av Stortinget samme år, og de nye reglene ble gjort gjeldende fra høsten 1938.

Det var en vidtgående reform. Allerede 1917-reformen hadde gått ut over «den dannede dagligtale» og tatt inn mange norske talemålsformer som på konservativt hold ble betraktet som vulgære og «stygge». I 1938 gikk en videre med sikte på språkforening, slagordet var «ett norsk språk på norsk folkemåls grunn». Et viktig trekk ved reformen var at hunkjønnskategorien ble fast etablert med -a som artikkel, dels valgfritt, dels obligatorisk. Intetkjønn flertall ble behandlet på samme måte, men færre ord fikk her -a obligatorisk. I preteritum av svake verb som tradisjonelt hadde -et, ble -a innført som obligatorisk i en gruppe ord, og gjort valgfri ved siden av -et i alle andre verb i denne klassen. Med full gjennomføring av -a i alle disse kategoriene er det klart at språket ville få et helt nytt stilpreg.

Reformen av 1938 vakte derfor voldsom motstand. Den konservative pressen brakte bitende kritikk, likeså mange forfattere med Arnulf Øverland og Sigurd Hoel i spissen. Men noen motstandskamp på brei front ble det ikke tid til å organisere før krigen kom. Det nye var også lite kjent, for skolebøker med ny rettskrivning var nesten ikke kommet i bruk enda. 

Etter krigen

Under krigen hersket det stort sett språkfred. Men Quislings regjering skapte et intermezzo med «Ny rettskrivning 1941», et forsøk på å lansere en ny norm. Den ble påbudt i skolen, i pressen og i den offentlige administrasjon, men ble i stor utstrekning sabotert. Med freden i 1945 ble den straks avskaffet, og har ikke etterlatt seg spor.

I de første etterkrigsåra kom det skolebøker for alle fag med 1938-rettskrivning, og foreldrene ble klar over hvor store forandringene var. Noe som gjorde språket enda mer fremmed enn det hadde behøvd å være, var at forfattere og forlag stort sett valgte de «radikale» formene der det var valgfrihet. Dette fordi de ville imøtekomme den sterke stemning for tilnærming som de mente hersket i folket. Typisk er et vedtak i Oslo skolestyre 2. mars 1939: «skolestyret i Oslo [vil] gjøre hva det kan for å skaffe slike [skolebøker] som så langt råd er, har fellesformer.» Men – det nye var for mye! Misnøyen bredte seg raskt i åra fra 1949 og utover, og gav seg utslag i artikler, skrifter og folkemøter.

Det var Arbeiderpartiet som hadde regjeringsmakta i disse åra, og som sammen med Venstre og Bondepartiet hadde ansvaret for språkpolitikken. Etter hvert ble regjeringen klar over at noe måtte gjøres. Stemningen i Arbeiderpartiet begynte å snu da språkpolitikken syntes å kunne føre til valgnederlag. Departementet søkte etter en utvei til å dempe motstanden og landet på ideen om ei språknemnd, dvs. et organ som skulle ha ansvaret for normeringen av språket foruten å drive vanlig språkrøkt. I Sverige hadde de hatt ei slik nemnd siden 1944, og Nämnden för svensk språkvård ble i mangt et forbilde for Norsk språknemnd da den ble opprettet ved vedtak i Stortinget 13. desember 1951 (mot Høyres stemmer).

Norsk språknemnd

Samnorsktanken stod sterkt hos stortingsflertallet og ga seg utslag i formålsparagrafen, der det stod at nemnda skulle gi råd og rettleiing i språkspørsmål «og i dette arbeidet fremja tilnærming mellom dei to skriftmåla på norsk folkemåls grunn». De språklig konservative følte pålegget om tilnærming som en utfordring, og de motarbeidde Språknemnda fra første stund. Gjennom hele 50-tallet førte konservative aviser og forfattere en iherdig kamp mot institusjonen. Riksmålsforbundet vokste seg sterkere på denne kampen og mente det hadde tilslutning nok til å innføre en privat skriftnorm ved siden av den offisielle: I 1954 gjorde forbundet sin nye norm kjent gjennom «Riksmålsordlisten». Nye organisasjoner så dagens lys: Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur og Foreldreaksjonen mot samnorsk. Det ble organisert en «retteaksjon» som gikk ut på at foreldre rettet de radikale formene i elevenes bøker til tradisjonelle. Bokbål ble tent i flere byer, der en brente skolebøker med 1938-rettskrivning. Det som fra departementets side var tenkt som et tiltak for å dempe språkstriden, fikk den stikk motsatte virkning. 1950-åra ble tiåret med den heftigste språkstrid i historien!

Læreboknormalen

Et konkret angrepsmål var læreboknormalen. Allerede i sin første måned fikk Språknemnda i oppdrag å utarbeide en særskilt norm for lærebøkene. Bakgrunnen var de konservatives sterke misnøye med lærebokspråket etter 1938. Myndighetene ønsket nå å få en språkform i lærebøkene som ikke i den grad irriterte store deler av folket. Det var en vanskelig, for ikke å si umulig, oppgave som nemnda her fikk: Læreboknormalen skulle trekke i tradisjonell retning, og samtidig skulle nemnda ifølge mandatet fremme tilnærming! Men arbeidet ble satt i gang og kom til å ta seks år (1952–58). Den lange tida skyldtes vedtektenes instruks om å bygge «på norsk folkemåls grunn», det forutsatte jo at en kjente denne grunn. Framgangsmåten når en lærebokform skulle fastsettes, ble derfor å undersøke hvor utbredt de forskjellige variantene var i dialektene. Hvis én var dominerende, ble den knesatt og konkurrenten stilt opp som sideform, var variantene omtrent like sterke, ble de ofte jamstilt som lærebokformer.

Stortingsflertallet godkjente framlegget til læreboknormal 12. juni 1958, også denne gang mot Høyres stemmer. Alt i alt prøvde normalen å holde seg «midt i veien» idet både tradisjonelle former og radikale former ble oppført som lærebokformer. Men de radikale var nok i overvekt, så angrepene fra riksmålshold på den offisielle språkpolitikken fortsatte. Kirkeministeren, Helge Sivertsen, kom etter hvert til den oppfatning at myndighetenes språkpolitikk ikke lot seg trumfe igjennom, og at en ny start var nødvendig. Han mente at en ny komité måtte prøve å finne utveier til fredeligere forhold, og fikk oppnevnt en slik komité (Vogt-komiteen) ved kgl.res. av 31. januar 1964. Den skulle ta opp alle sider ved språket og språkbruken.

Den 23. mars 1966 kom komiteens innstilling med drøfting av språket i skolen, i offentlig administrasjon og i kringkastingen. Det viktigste punktet var nok et forslag om å nedlegge Norsk språknemnd og erstatte den med et «språkvernråd». I virkeligheten var dette en måte å gå fram på for å gi tilnærmingsstrevet på båten uten å si det direkte. Kirkedepartementet behandlet innstillingen og oversendte den til Stortinget 21. november 1968 under tittelen «Om språksaka». Den kom opp i Stortinget 19. mai 1970, og resultatet ble at Språknemnda ble avskaffet, og et nytt språkorgan med navnet Norsk språkråd ble opprettet 1. februar 1972.

Språknemnda var blitt motarbeidd hovedsakelig på grunn av «det bundne mandat», og det var da sjølsagt at det nye organet måtte ha en friere formulering av formålsparagrafen. Den lød: Språkrådet skal «støtte opp om naturlige utviklingstendenser som på lengre sikt fører målformene nærmere sammen». Her er ikke ett ord sagt om at Språkrådet skulle foreta seg noe aktivt for å føre de to språka nærmere hverandre.

Revisjon av bokmål

Språkrådet gikk straks i gang med å revidere bokmålets rettskrivning. Tre grammatiske kategorier hadde vært sentrale i 50-åras språkstrid: hunkjønnsbøyningen, intetkjønn flertall og preteritum av svake verb. Bokmålsseksjonen i rådet vedtok i april 1972 at elevene ikke skulle få feil for å bruke tradisjonelle former, for eksempel gaten, dyrene, bygget istedenfor gata, dyra, bygde (som var obligatoriske etter 1938). Språkrådet fortsatte så arbeidet med bokmålsrettskrivningen utover i 1970-åra, og 1. juni 1981 ble stortingsmeldingen med endringsforslagene behandlet i Stortinget. Mange tradisjonelle former var dermed godtatt i offentlig rettskrivning igjen. Fra siste del av 1990-åra har det igjen foregått systematisk arbeid med rettskrivningen, og alle de endringene som ble godkjent av departementet i 2005, er samlet i dokumentet «Rettskrivningsendringer fra 1. juli 2005. Fastsatt ved brev fra Kultur- og kirkedepartementet 16. februar 2005».

Noen av de viktigste endringer for bokmål er:

  • Skillet mellom hovedformer og sideformer faller bort, en del sideformer blir omgjort til likestilte hovedformer, andre blir eneformer, og noen blir tatt ut, for eksempel får flertallsformer i hankjønnsord som i entall ender på -er, i flertall bare lærere (ikke [lærerer]).
  • Sterke verb som historisk hadde au i preteritum, får isteden øy, for eksempel brøyt og skøyt vsa. brøt og skjøt (braut og skaut går ut).
  • En del svake verb får omregulering av endelsene -a, -et og -de/-te.
  • Tallordet syv blir godkjent igjen (men ikke tyve og tredve).

Ellers er det en lang rekke forandringer både i lydverk og formverk. Et viktig formål med reformen i 2005 har vært å innskrenke antallet valgfrie former og fjerne lite brukte former for å gjøre rettskrivningen enklere.

Reformen i 2005 er gjennomført uten at forslagene har vært lagt ut til offentlig debatt. I allmennheten er innholdet i reformen totalt ukjent. Men departementet har store forhåpninger til denne reformen. I brev av 5.12.2000 sies det «at tida no synest vere mogen for å gje omsynet til stabilitet monaleg sterkare gjennomslag» og «Departementet føreset ... at Norsk språkråd legg til grunn som eit siktemål for den reforma som no skjer, at ho i all hovudsak vil bli ståande uendra i lang tid framover». Det er et fromt ønske som en gjerne slutter seg til, men på bakgrunn av erfaringene fra 1900-tallet unngår en neppe helt at en liten tvil melder seg!

 

-- Einar Lundeby var i mange år professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter