Likheter mellom norsk og urdu

AV FINN THIESEN

Det er i de seneste årtier blitt skrevet en hel del om forskjellene mellom norsk og innvandrerspråk, såkalte kontrastive grammatikker. Derimot er det visstnok ingen som har skrevet om likhetene mellom norsk og innvandrerspråkene, selv om det emnet på mange måter er mer spennende. Denne artikkelen vil ta for seg noen av likhetene mellom norsk og urdu, det største av de mer eksotiske innvandrerspråkene våre. I ord fra urdu i denne artikkelen uttales bokstavene j og y som i henholdsvis engelsk John og yes, c som ch i engelsk Charles, sh som i engelsk show, gh omtrent som norsk skarre-r, x uttales som ch i tysk Bach.

To typer likheter

Aller først bør det slås fast at likheter mellom språk alltid tilhører én av to typer. Det dreier seg enten om tilfeldige likheter eller om likheter som beror på felles opprinnelse.

Urduordet mutzâd ’motsatt’ ligner påfallende på norsk motsatt, men mutzâd er lånt inn i urdu fra arabisk, og likheten med det norske ordet er helt tilfeldig. Den østnorske ‘tykke l’ finnes også i urdu. Også det er en tilfeldighet, men den gjør det lett for pakistanske og indiske innvandrere å lære en norsk språklyd som utlendinger flest ellers finner fryktelig vanskelig. Slike tilfeldige likheter, som forekommer mellom alle språk, er temmelig uinteressante. Noe som derimot ikke bare er interessant, men faktisk utgjør et nesten uendelig studiefelt, er de likhetene mellom språkene som ikke er tilfeldige. Det er denne typen likheter den sammenliknende språkvitenskapen studerer.

To typer ikke-tilfeldige likheter

Også de ikke-tilfeldige likhetene er av to typer. Den første typen kan eksemplifiseres ved urduordene ’du’ og maiñ ’jeg’. Likheten mellom og du er umiddelbar, og ved nøyere ettertanke legger vi merke til at det også er en viss likhet mellom maiñ og de norske ordene meg og min. Disse likhetene er ikke på noen måte tilfeldige, men skyldes at ordene har felles opprinnelse og nedstammer fra samme språk, et ukjent språk som for noen tusen år siden ble talt av våre felles forfedre (eller kanskje heller av forfedrene til dem som ved erobring eller på annen måte overførte sitt språk på våre forfedre). Dette ukjente språket kalles i språk-vitenskapen indoeuropeisk eller protoindoeuropeisk.

Indoeuropeiske språk

De språkene som har utviklet seg fra det indoeuropeiske urspråket, kalles indoeuropeiske språk, og de dekker (riktignok med ikke-indoeuropeiske «hull» som baskisk, ungarsk og tyrkisk) et område som strekker seg fra Irland og Portugal i vest til Bangladesh i øst. I løpet av det siste halve årtusen har de indoeuropeiske språkene spredt seg videre til Amerika, Australia og Sør-Afrika, der de mer eller mindre har fortrengt de opprinnelige, ikke-indoeuropeiske språkene.

Iskûl og islâm

Den andre typen av ikke-tilfeldige likheter kan eksemplifiseres ved ord i urdu som iskûl ’skole’ og islâm ’islam’. Heller ikke denne likheten er tilfeldig, selv om den i dette tilfellet ikke skyldes språkslektskapet mellom norsk og urdu, men at begge språkene har lånt disse ordene fra en felles kilde. Ordet iskûl, som urdu har fått fra engelsk, stammer, akkurat som skole, i siste instans fra gresk. Islâm er arabisk, og via andre språk har dette ordet kommet inn i norsk. Slike ord kalles lånord, mens ord av den første typen kalles arveord.

Likheten mellom ord som er lånord, er oftest lett å se, mens det noen ganger kan være svært vanskelig å få øye på likheten mellom arveord. Urdu pûrâ betyr full, men utover vokalen u er det ingen synlig likhet mellom pûrâ og full. Men det er slik at den indoeuropeiske konsonanten p helt regelmessig utvikler seg til f i norsk og andre germanske språk, mens indoeuropeisk l akkurat like regelmessig blir til r i urdu og andre nordindiske og iranske språk. Og er man først blitt klar over dette, ser man uten vanskelighet at det faktisk er ganske stor likhet mellom full og pûrâ.

Likhet og felles opprinnelse

Jeg skal i det følgende gi en rekke eksempler på ord i urdu og norsk som likner på hverandre på grunn av sin felles opprinnelse, både arveord og lånord, men først litt mer om slektskapet mellom norsk og urdu.

Norsk har sammen med islandsk, dansk og svensk utviklet seg fra urnordisk, som på sin side hadde utviklet seg fra et ukjent urgermansk språk. Også engelsk og tysk har (via henholdsvis angelsaksisk og gammelhøytysk) utviklet seg fra urgermansk. Urgermansk hadde selv utviklet seg fra indoeuropeisk, i likhet med oldtidsspråk som gammelgresk, latin, gammeliransk og gammelindisk, som vi kjenner gjennom innskrifter og skrevet litteratur, og i likhet med urslavisk og urbaltisk, som er ukjente, på samme måte som urgermansk er det.

Fra gammelindisk (som i sin høylitterære form gjerne kalles sanskrit) stammer en lang rekke nyindiske språk, bl.a. urdu og hindi, som i en viss forstand er ett og samme språk. I en artikkel i Språknytt nr. 3–4 2003, Urdu, Pakistans nasjonalspråk, har jeg gjort rede for hvordan dette språket ble splittet i urdu og hindi. Derfor nøyer jeg meg med å si at urdu er et blandingsspråk som sterkt forenklet kan beskrives som hindi utvidet og beriket med tusenvis av persiske lånord.

Tre typer beslektede ord

Ettersom også persisk er et indoeuropeisk språk, betyr det at man må skjelne mellom tre typer beslektede ord når man vil beskrive slektskapet mellom urdu og norsk:

  1. Indiske arveord i urdu og beslektede norske arveord
  2. Persiske lånord i urdu som i egenskap av persiske arveord også har sine slektninger i norske arveord
  3. Lånord som urdu og norsk har fra en felles lånekilde

Allerede språknavnet urdû kan anføres som et eksempel på denne tredje gruppen, siden det har samme opprinnelse som norsk horde. Begge ordene stammer fra tyrkisk ordu ’hær, leir’. Stormogulene i Delhi var opprinnelig sentralasiatiske nomader, og hoffet deres ble derfor kalt urdu-e mu'allâ ’den keiserlige leiren’. Dette gikk så over til å betegne det språket som ble snakket der, og etter hvert forkortet til urdû.

Et annet eksempel er norsk paradis, og urdu firdaus, som betyr akkurat det samme.Begge ordene stammer fra gammelgresk parádeisos, som på sin side hadde fått det fra gammeliransk pairidaêza-.Ordet er kommet til oss fra gresk via latin, mens urdu har fått det gjennom arabisk, som hadde lånt det fra gresk i formen farâdîs. Ettersom farâdîs (som bare var den arabiske uttalen av det greske ordet) så ut som en typisk arabisk pluralisform, dannet arabisk en singularisform firdaus, som så ble lånt videre inn i urdu. Ordet forekommer i Koranen, som ifølge islam er evig og uskapt, selv om den først ble åpenbart i sin helhet for profeten Muhammad på 600-tallet. Språket i Koranen er følgelig Guds eget språk. Det er artig at det finnes greske og persiske låneord i dette språket. Av gresk opprinnelse (kanon ’rettesnor’) er også de norske ordene kánon og kanónisk samt urdu qânûn ’lov’, og det hyppigere qavânîn ’lovverk’. Også disse to ordene er kommet inn i urdu via arabisk; (qavânîn er i arabisk simpelthen pluralis av qânûn).

Noen tusen fellesord

Dersom noen skulle klare å lage en komplett fortegnelse over beslektede ord i norsk og urdu, ville den trolig bli på noen tusen ord. Men for det aller meste av dette fellesgodset gjelder det at lydendringer og betydningsutvikling har ført til at likheten mellom ordene praktisk talt er forsvunnet og har blitt usynlig for alle andre enn trenede etymologer, som man kaller folk som beskjeftiger seg med den slags.

Hvem skulle f.eks. ha trodd at urdu bahnâ ’å flyte’ opprinnelig er samme ord som norsk ’å veie’? Ikke desto mindre går ikke bare norsk vei- og urdu bah- tilbake til den indoeuropeiske roten weg'h- ’å bevege’, men også infinitivendelsene -e i norsk og -nâ i urdu har felles opprinnelse, nemlig det indoeuropeiske suffikset -ono-. (Den tyske infinitivendelsen -en, som i bewegen, har beholdt sin indoeuropeiske n og har derfor fjernet seg litt mindre fra det indoeuropeiske opphavet enn den norske.)

Nå skulle jo denne artikkelen beskrive likheter mellom urdu og norsk, og man kan med god rett hevde at det ikke er noen likhet tilbake mellom veie og bahnâ, og at slike ord derfor ikke kan anføres som eksempler på likheter mellom norsk og urdu. Jeg vil derfor i resten av artikkelen innskrenke meg til å behandle ord som ikke bare har felles opprinnelse, men som også har bevart en viss ytre likhet.

N og m er stabile lyder

Ikke alle språklyder er like motstandsdyktige overfor forandringer. Konsonanten h er f.eks. svært ustabil, mens n og m derimot hører til de mest stabile lydene vi har.

Treffer man et urduord som begynner med n eller m, er det gode sjanser for å finne et beslektet norsk ord med samme begynnelsesbokstav: na ’nei’, nîcê ’ned’, nâk ’nese’, nayâ ’ny’, nangâ ’naken’ nâo ’båt’ (naust), nindâ ’klander’ (nid); ’mor’, mâî ’veslemor’, mausî ’moster’ (både urdu -sî og norsk -ster er forkortede former av det indoeuropeiske ordet for ’søster’, som i urdu ikke har overlevd som selvstendig ord og er erstattet med bahin); mahãgâ ’verdifull’ er beslektet med norsk ’mye’ idet det kommer fra sanskrit mahâ- ’mye’ + argha ’verdi’ (jf. norske lånord fra indisk som maharaja og mahatma); mârnâ ’slå, drepe’ (mord), man ’minne’, mânnâ ’anerkjenne’ (mane), manânâ ’formane’, candar-mâ ’måne’, muñh ’munn’, meñ ’midt i’, mailâ ’skitten’ (male), bhalâ-mânas ’naiv person’ (ordrett ’godmenneske’).

Persisk i urdu

Til arveordene som begynner på n og m ovenfor, kan man føye en rekke ord som urdu har lånt fra persisk: nâm ’navn’, nâxun ’negl’, nazdîk ’nær’, nau-javân ’ung mann, ungdom’ (av persisk nau ’ny’ + javân ’ung’), nâf ’navle’, murdâbâd ’død over’ (mord), mard ’mann’ (eg. ’dødelig’ og beslektet med mârnâ og ’mord’), mâdarî zubân ’morsmål’, mahînâ ’måned’, mai-xâna ’vinhus’ (mjød), miân ’midte’.

En rekke persiske lånord i urdu er dannet med suffikset -inda: âinda ’fremtid’ (eg. ’kommende’), parinda ’fugl’ (eg. ’flyvende’), bâshinda ’beboer’ (eg. ’værende’), numâinda ’representant’, sharminda ’skamfull’. Endelsen -inda har samme opprinnelse og samme betydning som den norske endelsen
-ende, f.eks. i sovende.

Ordene nevø og niese er franske lånord i norsk, men de er likefullt indoeuropeiske og beslektet med urdu navâsâ ’dattersønn’ og navâsî ’datterdatter’, som på sin side er lånt inn i urdu fra persisk.

Også den norske femininumsendelsen -inne i ord som venninne, pianistinne har sitt sidestykke i urdu, nemlig femininumsendelsen -in eller -an. Av dhôbî ’vaskemann’ avledes det således en femininumsform dhôban, som riktignok ikke betyr ’vaskekone’, men ’konen til en vaskemann’, og av det persiske lånordet darzî ’skredder’ avledes urdu femininumsformen darzin eller darzan ’skredderinne’.

Avslørende tallord

norskurdupersisktyrsiskfinsk
en êk yak bir yksi
to do iki kaksi
tre tîn se ûç kolme
fire câr cahâr dört neljä
fem pâñc panj bes viisi
seks che shash altı kuusi
sju sât haft yedi seitsemän
åtte âTh hasht sekiz kahdeksan
ni nau noh dokuz yhdeksän
ti das dah on kymmenen

Dersom man i en fart vil undersøke om et språk er indoeuropeisk, gjør man det lettest ved å undersøke tallordene fra 1 til 10. Hvis språket er indoeuropeisk, vil de ha en kanskje vag, men likevel umiskjennelig, likhet med norsk. Sammenlign de norske tallordene fra 1 til 10 med persisk og urdu og deretter med de samme tallordene i finsk og tyrkisk, som ikke er indoeuropeiske språk. Det er lett å se at norsk, urdu og persisk hører sammen, mens tyrkisk og finsk står isolert.

Den stabile n-en

Ser vi nærmere på de tre første kolonnene, finner vi et nytt eksempel på den stabile konsonanten n i norsk ni, urdu nau (og f.eks. urdu ninnânvê ’nittini’) og persisk noh. Norsk fem mot urdu pâñc, persisk panj er et eksempel på den regelen som ble nevnt nederst i venstre spalte på side 33, nemlig at indoeuropeisk p utvikler seg til f i de germanske språkene. Andre eksempler er urdu pâñv ’fot’, pâdnâ ’å fjerte’, pîhar ’farsheim’, pâr ’den andre bredden’ (ferje), pûchnâ ’spørre’ (forske), piyâ ’elsker’ (frier). I ordene parâyâ ’fremmed’, pardês ’utlandet’, pardêsî ’utlending’ er elementet par- beslektet med norsk ’fjern’. Av persiske lånord i urdu som har p svarende til norsk f , kan nevnes par ’fjær’, pul ’bru’ (fjord), pårsål ’i fjor’.

Den germanske lydforskyvningen

I norsk to og ti overfor urdu dô, das og persisk do, dah (samt ’fjerte’ overfor pâdnâ) ser vi eksempler på en regel (eller lydlov) som sier at indoeuropeisk d utvikler seg til t i germansk. Denne regelen, sammen med regelen om at p blir til f, inngår i et større regelsett som kalles den germanske lydforskyvningen, og som beskriver utviklingen av de indoeuropeiske lukkelydene til germansk.

En fullstendig beskrivelse av denne lydforskyvingen er det ikke plass til i denne artikkelen. Vi må nøye oss med å nevne at indoeuropeisk p, t og k ble forskjøvet til f, th (som i engelsk think) og h i germansk, mens indoeuropeisk b, d og g ble til germansk p, t, k, og indoeuropeisk bh, dh og gh ble til germansk b, d og g. Andre eksempler på at urdu har bevart en indoeuropeisk d, som er blitt forskjøvet til t i germansk, er dâñt ’tann’, Dasnâ ’hugge, stikke’ (om slanger og insekter, beslektet med norsk tang), dês ’område, land’ (teig) og følgende persiske lånord, som alle er beslektet med det norske substantivet tre: dâr ’galge, spidd’, dârû ’urtemedisin, brennevin’, daraxt ’tre’. Dâr gjenfinner vi også i den botaniske betegnelsen på himalayisk sedertre: Cedrus deodara.

Bh i urdu, b i norsk og persisk

Eksempler på at urdu har bevart indoeuropeisk bh overfor norsk b, ser vi bl.a. i ordene bhûrâ ’brun’, bhâî ’bror’, bhâr ’byrde’ og bharnâ ’fylle’, som egentlig er samme ord som norsk bære. Det beslektede ordet bhârî ’tung’ gjør det lettere å forstå hvordan betydningen av et ord kan endre seg fra ’bære’ til ’fylle’. I persisk blir indoeuropeisk bh til b akkurat som i norsk, og det persiske ordet for ’byrde’ er bâr, som brukes i urdu side om side med arveordet bhâr. Presensstammen bar- av det tilsvarende persiske verbet burdan ’bære, bortføre’ inngår som siste ledd i urdu dilbar ’hjertetyv, kjæreste’. Det persiske ordet for ’bror’ birâdar har følgelig heller ikke bevart det indoeuropeiske bh, og også på andre måter ligner det persiske ordet mer på norsk bror enn på urdu bhâî.

De urdutalende muslimene i India og Pakistan nedstammer fra hinduer som i middelalderen gikk over til islam. De tok imidlertid det hinduiske kastevesenet med seg og bruker det persiske ordet birâdarî ’brorskap’ til å betegne ’kaste’. Kastesystemet deres merkes ikke mye i det daglige, men den dagen en pakistansk innvandrergutt eller jente i Norge ønsker å gifte seg med en aldri så from pakistansk muslim som ikke tilhører det riktige birâdarî, blir de jammen klar over hvor sterkt kastevesenet fortsatt står. Enda et eksempel på persisk og norsk b overfor urdu bh er urduarveordet bhauñ, som i urdu har det persiske synonymet abrû ’(øye)bryn’.

En forbløffende betydningsendring ser man i urdu bhaddâ ’stygg’, som kanskje er samme ord som norsk ’bedre’. Bhaddâ stammer nemlig fra sanskrit bhadra- ’god, fin, lykkelig’, og ifølge Fredrik Otto Lindeman har dette ordet felles opprinnelse med norsk bedre. Den første anvendelsen av det indiske ordet i betydningen ’stygg’ må enten ha vært en sarkasme eller en eufemisme.

Urdu liker ikke å ha h to ganger i samme ord. Derfor er indoeuropeisk bh blitt til b i urdu bâñh ‘overarm’ beslektet med norsk ‘bog’ og med det persiske lånordet bâzû ‘overarm’.

Et eksempel på at urdu har bevart opprinnelig indoeuropeisk dh overfor norsk (og persisk) d ses i bâñdh-nâ ’binde’ med dh ved siden av synonymet band karnâ,der band, med d, er lånt fra persisk.

T og d i urdu, t norsk

Urdutallordet tîn ’tre’ går tilbake til sanskrit trîNi, og ifølge den germanske lydforskyvningen bør da germansk svare med thr-, og det er faktisk det vi finner både i engelsk three og norrønt thrír. Men i moderne skandinaviske språk er lyden th blitt til t, slik at den germanske lydforskyvningen av t-en kan sies å ha blitt nøytralisert i skandinavisk. Følgen er at norsk t svarer til urdu t i tîn ’tre’, men til urdu d i ’to’. Dette er bare et enkelt eksempel på hvordan bildet etter hvert blir mer og mer komplisert.

Dersom man skulle lage en fullstendig beskrivelse av de elementene som er felles i urdu og norsk, måtte man gjøre rede for hundrevis av slike regler og i tillegg forsøke å forklare en mengde tilsynelatende brudd på reglene som analogidannelser, lån fra nærbeslektede indiske språk, og mye mer. Resultatet ville bli et digert verk, og den som eventuelt skulle skrive en slik bok, måtte beherske hele språkhistorien fra indoeuropeisk over gammelnorsk til moderne norsk, samt over gammeliransk og gammelindisk til hindi, og ha satt seg grundig inn i hvordan splittelsen av hindi og urdu gikk for seg. Man tør vel gjette på at en slik bok aldri vil bli skrevet.

Labiovelarer

Man antar at det indoeuropeiske urspråket inneholdt en rekke konsonanter med dobbelt artikulasjon, såkalt labiovelare lukkelyder, som ble uttalt med leppene og baktungen samtidig: kw, gw og gwh. Ifølge den germanske lydforskyvningen utvikler indoeuropeisk kw seg til germansk hw, som i det minste i skriftspråket fortsatt lever i norsk og dansk hv og i engelsk wh. Nynorsk har fortsatt et labiovelart kv. I urdu blir indoeuropeisk kw oftest til k. Ettersom spørreordene i indoeuropeisk begynte med den labiovelare konsonanten kw, begynner spørreord i norsk og dansk med hv, (i nynorsk kv), i engelsk med wh, og i urdu med k: kaun ’hvem’, kyâ ’hva’, kyõ ’hvorfor’, kaisâ ’hvordan’, kahã ’hvor’, men overfor urdu kab ’når’ svikter norsk ’når’, men ikke engelsk when.

Når et ord begynner med protoindoeuropeisk s- (eller sw-) + vokal, bevares denne s-en både i norsk og urdu, som i saccâ ’sann’; sîñcnâ ’å vanne’ (sil); sînâ ’å sy’, mens den i persisk svekkes til h- (men til x- foran u/w), som det fremgår i norsk syv overfor urdu sât, persisk haft.

Andre eksempler på s- i både norsk og urdu overfor h- eller x- i persiske lånord i urdu er:

sam- i samboer overfor sa- i saut’medhustru’ og ham- i hamdardî ’medfølelse, sympati’ soloverforsûraj og xurshêd svin overfor sûar og xûk sin og selv overfor sagâ ’egen’ og xud ’selv’ og xwêsh ’slektning’ sove og sovende overfor sônâ ’sove’ogxwåbîdasovende’ søvn overfor sapnâ og xwâb ’drøm’ sviger- i svigerfar overfor susar (hindi sasur) og xusar ’svigerfar’ sviger- i svigermor overfor sâsog xasrû ’svigermor’ (dialektord)

Dersom et indoeuropeisk ord begynner på st-, blir s- her ikke til h- i persisk, men bevares som s, men verken persisk eller urdu tillater mer enn en konsonant i begynnelsen av et ord. Til norsk ‘stjerne’ svarer derfor det persiske lånordet sitâra med hjelpevokal mellom s og t, mens urdu har arveordet târâ der s er helt borte.

I de aller fleste eksemplene har jeg begrenset meg til å vise en regelmessig overensstemmelse mellom den første konsonanten i de sammenlignede ordene. Det skyldes helt enkelt at det som regel er der man kan iaktta den siste rest av likhet mellom norsk og urdu, etter flere tusen års atskillelse. Men også resten av ordet lar seg ofte forklare.

Eksempel på full forklaring av et ord

La oss forsøke med urdu kahã ’hvor’. Dette ordet kan mer ordrett oversettes med ’hvilket sted?’ og består av et element ka- ’hvilket?’, som ikke finnes som selvstendig ord i urdu, og et element ’sted’, som gjenfinnes i mêrê hã ’hjemme hos meg’ (ordrett ’mitt sted’), og yahã ’her’ (ordrett ’dette stedet’), vahã ’der’ (ordrett ’det stedet’). Vokalen a i ka går tilbake til en indoeuropeisk o. Det sammen gjør vokalen a i norsk hva.

Elementet - går tilbake til sanskrit (gammelindisk) sthânam ’sted’, som er avledet av verbalroten sthâ- ’å stå’. På samme måte er også de norske ordene stad og sted avledet av roten ’stå’. Sanskrit sthânam gjenfinner vi i navnet på den indiske delstaten Raja-sthan, med -sth-. En persisk variant av ordet finner vi i stedsnavn dannet med sisteleddet -istân, med -st-, som i Afghanistan, Kurdistan osv. Da Pakistan ble opprettet i 1947, fikk landet navnet Pâkistân, dannet av det persiske adjektivet pâk ’ren’ (utvilsomt å forstå som ’ren i troen’) og den persiske endelsen -istân. (Chaudhri Rahmat Ali, som oppfant navnet, har neppe tenkt på at dette skrevet i urduskrift like gjerne kan leses pâksitân ’en som røver alt’.) Endelsen -istân er etter hvert blitt internasjonal og inngår bl.a. i ord som bantustan (område med overveiende negerbefolkning) og det spøkefulle eller nedsettende Langtvekkistan.

Felles lånord i norsk og urdu

Det norske ordet kaki er lånt fra engelsk khaki, som helt sikkert har det fra urdu xâkî. Men urdu har lånt det fra persisk, så om vi vil oppfatte norsk kaki som et lånord fra engelsk, urdu eller persisk, blir en smakssak.

De orientalske lånordene basar, karavane, sjal og sjakal gjenfinner vi i urdu bâzâr, kârvân, shâl og shaghâl, men vi har helt sikkert ikke fått dem gjennom urdu. De er kommet til oss fra persisk via tyrkisk, italiensk og tysk.

Både bâzâr ’marked’ og kârvân ’karavane’ er persiske arveord. Bâzar går tilbake til gammelpersisk *vahâcâra- ’pruting’, mens kâr- i kârvân,som opprinnelig betydde ’væpnet eskorte’, er beslektet med norsk ’hær’ (igjen et eksempel på den germanske lydforskyvningen k > h). Opprinnelsen til persisk shâl er ukjent, mens shaghâl trolig er lånt inn i persisk fra sanskrit shrgâla-. Foruten shaghâl betegner urdu sjakalen også med de mindre hyppige arveordene siyâr og siyâl, begge utviklet av sanskrit shrgâla-. Det aller hyppigste urduord for ’sjakal’ er imidlertid gîdaR, et av de mange arveordene i urdu som ikke har noen slektninger utenfor Sør-Asia.

I de seneste årtier er norsk også blitt beriket med en del navn på orientalske matvarer og retter. Hvor mange av dem som stammer fra urdu, og hvor mange som stammer fra andre indiske og orientalske språk, er et studium for seg. Samosa stammer helt sikkert fra urdu samôsâ, og selv om dette igjen er lånt fra persisk sambûse, kommer vi ikke utenom å klassifisere samosa som et norsk lånord fra urdu ettersom vi ubestridelig har fått det direkte fra urdu ogi den formen som ordet har i det språket. Ordet kebab har vi derimot fått i den tyrkiske formen. På urdu heter det kabâb. Også dette ordet er (som vel de fleste ord fra det indiske og tyrkiske kjøkken) persisk.

 

-- Finn Thiesen er magister i sammenliknende indoeuropeisk språkvitenskap og førsteamanuensis i persisk ved Institutt for østeuropeiske og orientalske studier ved Universitetet i Oslo. Han har tidligere arbeidet som amanuensis i urdu samme sted og som lektor i hindi ved Københavns Universitet.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter