Tilsvar til Ruth Vatvedt Fjelds artikkel «Behovet for et større ordboksverk for bokmål»

I ovennevnte artikkel i Språknytt nr. 1 for 2004 uttaler professor Ruth Vatvedt Fjeld seg dels villedende, dels galt om riksmålet, riksmålsbevegelsen, Norsk Riksmålsordbok og om Norsk språkråd. I det følgende kommenteres noe av det; henvisningene i parentes angir sidenummer i Språknytt. En fyldigere imøtegåelse finnes på Riksmålsforbundets nettside: www.riksmalsforbundet.no.

Ruth Vatvedt Fjelds omtale av språktilstanden på 1900-tallet (s. 1) er forvirrende. Betegnelsen «riksmål» om det dansk-norske skriftspråket er fra 1890årene, men ble selvsagt også brukt om resultatet av 1907- og 1917-reformene. Det Ruth Vatvedt Fjeld kaller «det mest brukte skriftspråket i Norge», er altså nettopp riksmålet, dokumentert i Norsk Riksmålsordbok I–IV i hele sin bredde.

Riksmålsorganisasjonenes historie er utførlig beskrevet i Lars Roar Langslets bok «I kamp for norsk kultur» (1999). Forbundet ble stiftet i 1907, ikke 1899. – Å utnevne 1907-rettskrivningen til Riksmålsforbundets «private» norm fordi det ikke aksepterte 1917-rettskrivning-en, gir et fortegnet bilde av situasjonen i samtiden. Skepsisen til 1917-reformen var utbredt; i Stortinget fikk den det knappest mulige flertall, og det gikk 10–15 år før den kunne sies å ha slått igjennom. 1917-reformen kom ganske enkelt for tidlig. – At Riksmålsforbundet eier Norsk Riksmålsordbok (s. 2), er fri fantasi. Forbundet har aldri hatt noe med ordboksarbeidet eller utgivelsen å gjøre. – Riksmålsforbundet «har lansert en egen skriftnorm» for så vidt som det utgav en riksmålsordliste i 1952. Den skulle knytte forbindelsen med den – offisielle – moderate versjonen av 1917-rettskrivningen og være en motvekt mot de nye offisielle ordlistene med 1938-rettskrivning.

Fra 1953 ligger ansvaret for riksmålsnormeringen hos Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur. Hele vedkommende paragraf i statuttene, ikke bare de fem siste ordene som Ruth Vatvedt Fjeld siterer, er her viktig: «Akademiet vil i sin rådgivende virksomhet tilstrebe en normering av riksmålet med grunnlag i dets litterære tradisjon og aktuelle bruk i velpleiet landsgyldig skrift og tale. Det vil motarbeide enhver kunstig eller tvungen tilnærmelse mellom de to målformer i landet, og arbeide for å bevare kontinuiteten i folkets kulturliv.» Dette gjelder normeringen av riksmålets moderne normalstil. Norsk Riksmålsordbok dokumenterer langt mer, nemlig litterært språk i vid forstand fra Wergelandstiden frem til i dag – det «som etter sin intensjon ikke er lands-mål/nynorsk» (forordet i bd. V). Det er rettesnoren også for det pågående videreføringsarbeidet. At «hovedvekten av det materialet som legges til grunn, tilhører de høyere stillag» (s. 3), er grepet ut av luften. Det er heller ikke riktig at «Aftenpostens elektroniske tekstarkiv har vært flittig brukt» (s. 5). Arkivet har ikke vært brukt, men vi skal nok bruke både det og andre elektroniske baser. At vi ikke skulle ha «en gjennomtenkt plan for hvilke tekster vi velger ut», er en drøy påstand. Vi vet hvor Norsk Riksmålsordbok I–VI trenger å suppleres, og vi vil selvsagt dokumentere dagens litteraturspråk – i vid forstand. Som før skal Norsk Riksmålsordbok redigeres på riksmål. Det betyr i dag: etter en norm som bare avviker ubetydelig fra moderat bokmål.

Ruth Vatvedt Fjeld erkjenner (s. 4) at mange normeringsvedtak i Språkrådet i de senere år har gått i riksmålets favør, og skriver at «den normering som foregår i offentlig regi, foregår ut fra språkrådsmedlemmenes skjønn, og der [sic] er språkideologiske organisasjoner sterkt representert». Riksmålsforbundet og Akademiet har til sammen hatt fire av nitten medlemmer av bokmålsseksjonen. Vi tror Ruth Vatvedt Fjeld vet at subjektivt skjønn nå spiller en mindre, og hensynet til aktuell språkbruk en større rolle enn før.

 

Det Norske Akademis ordbokskomité
John Ole Askedal Tor Guttu Arthur O. Sandved Ole Michael Selberg

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter