Riksmålsbevegelsen rundt 1905

AV LARS ROAR LANGSLET

Det var Bjørnstjerne Bjørnson som i 1899 skjøv i gang en organisert riksmålsbevegelse i Norge. Før hadde han hatt stor sympati for målsaken og de første landsmålsdikterne, men nå reagerte han med stor harme mot fremstøtene for å gi landsmålet en stadig sterkere posisjon i skole og styringsverk gjennom lovvedtak og politisk hestehandel, og mot programmet om at det nye språket skulle skyve ut det tradisjonelle litteraturspråket og bli «einaste mål i landet». Høsten 1899 holdt han en serie foredrag om dette og samlet fulle hus. Den 25. november ble det offentliggjort et protestopprop som Bjørnson hadde skrevet, med en lang rekke underskrifter, og under et folkemøte i «Eldorado» 28.11. ble dette vedtatt og Riksmålsforeningen stiftet. Professor Hjalmar Falk ble formann, og med i styret var bl.a. riksadvokat Bernhard Getz og professor Gustav Storm.

Bjørnson lot seg ikke velge inn, men var utvilsomt den drivende kraft, med mange foredrag og lange avisartikler også i de nærmeste årene. Det var han som gav sitt eget språk navnet «riksmål» – flere andre hadde brukt ordet før, men med Bjørnsons autoritet fikk det gjennomslag.

I prinsippet skulle foreningen være landsdekkende, men av praktiske grunner ble arbeidet konsentrert om hovedstaden, med opprop og innsamling av underskrifter, og salg av noen pamfletter, især av Bjørnson og Sophus Bugge. Innbydelser til å tegne medlemskap ble sendt landet over, men vi vet ikke hvor mange som fulgte opp. Det ble også arrangert foredragsreiser og startet enkelte lokale foreninger, især var foreningen i Bergen aktiv.

Redaktøren har bedt meg skrive om hvor langt riksmålsarbeidet var kommet i 1905. Det er raskt å svare: Etterhvert som unionsstriden tilspisset seg, sank interessen for språkstrid, folk fikk annet å tenke på. Fra høsten 1904 var det ingen aktivitet i riksmålsleiren, og i 1905 lå foreningen skinndød. Hvis den spinkle kretsen av organiserte riksmålsfolk i 1941 hadde opptrådt like klokt, ville Kjartan Fløgstad hatt mindre å skrive om.

I 1907 foreslo Hjalmar Falk at foreningen skulle nedlegges. Det ble stoppet av Bjørnson, som nå gikk til kamp mot det ferske påbudet om obligatorisk stil på landsmål til examen artium. En ny rekke folkemøter ble holdt på mange steder, med sprengfylte hus, fremfor alt møtet i gymnastikksalen på Akershus festning 7. april, med Bjørnson som hovedtaler. Det ble det første møte med riksmålskampen for gymnasiastene Francis Bull og Arnulf Øverland, som siden skulle bli profilerte deltagere i den.

Etter dette møtet ble Riksmålsforeningen gjenopprettet, med Bjørnson som den selvskrevne formann, og med bl.a. professorene Simon Michelet, Bredo Morgenstierne, Gerhard Gran og Johan Storm i styret. I 1909 ble navnet endret til Riksmålsforbundet, som det siden har hett.

I historieverker blir det oppgitt skiftende årstall for når forbundet ble stiftet. Flere angir 1909, da det endelige navnet ble etablert. Men det var utvilsomt kontinuitet mellom foreningen av 1899, den gjenoppståtte foreningen av 1907 og forbundet av 1909 – navneskiftet var av underordnet betydning. Jeg mener derfor at det riktigste er å skrive 1899.

I 1908 og 1909 ble det organisert en rekke omfattende foredragsturnéer. Bjørnson var selvsagt det store trekkplaster, han samlet store folkemengder hvor han enn kom, og skrev også brede avisartikler om kampsaken – ingen annen sak engasjerte Bjørnson så sterkt i de siste ti år av hans liv, skriver professor Øystein Sørensen. Men også andre kjente folk holdt mange foredrag, som Johan Bojer, Ragna Nielsen, Hjalmar Falk, Sigurd Høst og Nils Vogt. Forbundets sekretær Yngvar Brun satte rekord med hele 126 foredrag i 1909. I november året før hadde han reist i Sogn og Fjordane, og kunne rapportere at foreningen i Vik allerede hadde 1200 medlemmer!

Det man især merker seg i de mange referatene, er at oppslutningen var enorm, og responsen særlig stor i deler av landet som siden ble utpregede nynorskbastioner, Vestlandet og indre Østland. Folk som strømmet til, følte at dette var en rikssak, hevet over regionale og sosiale skiller.

Det er også et interessant trekk at mange kvinner var aktive – flere år før de fikk stemmerett. Ragna Nielsen, kjent kvinnesakskvinne og skolereformator, ble formann da Bjørnson måtte tre tilbake på grunn av sykdom. Etter henne fulgte presten Alfred Eriksen (1911), ledende skikkelse i Arbeiderpartiet.

På dødsleiet i Paris sa Bjørnson: «Undrer meg på om noe annet sivilisert folk omgås sitt språk så lettferdig som det norske … Å minke et folks kulturspråk, det er å minke dets åndsevne.»

 

-- Lars Roar Langslet er tidligere stortingsrepresentant og kultur- og vitenskapsminister Har bl.a. skrevet riksmålsbevegelsens historie, I kamp for norsk kultur (1999).

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter