Skandinavisk nabospråkforståelse – ideal eller virkelighet?

AV ARNE TORP

Forutsetningene for nabospråkforståelse og dagens situasjon

Min søn har studeret et semester på University of British Columbia i Vancouver.

Indimellem slapper han af med et par danske studiekammerater, det er godt at kunne hvile i sit modersmål, at kunne udtrykke sig med alle nuancer, at forstå det underforståede. I en e-mail beskrev han den skandinaviske situation således: norske og danske studerende taler deres modersmål indbyrdes, svenske og norske gør det også, men danske og svenske taler engelsk.

Sitatet over stammer fra den danske språkprofessoren Jørn Lund og kan leses på s. 104 i Språk i Norden 2000. For oss nordmenn er det jo hyggelig å konstatere at også dansker som Lund og sønn mener at når det gjelder skandinavisk nabospråkforståelse, så er det typisk norsk å være god, som statsminister og landsmoder Gro så treffende sa det i 1994. Dette er for øvrig ingen ny innsikt; flere språkundersøkelser de siste tiåra har gang på gang påvist at nordmennene kommer best ut. Dette er heller ikke så merkelig: På grunn av Norges geografiske plassering sammen med Sverige på Den skandinaviske halvøya er det naturlig at talemålet i Norge og Sverige er veldig likt – vi har i store trekk den samme uttalen. Dansk uttale skiller seg derimot på mange vesentlige punkter fra både norsk og svensk. Når det gjelder ordforrådet, er det imidlertid svenskene som skiller seg ut, mens nordmenn og dansker i veldig stor grad har felles ordforråd. Dette kan vi selvfølgelig takke den forferdelige firehundreårsnatta for, som har gjort at svært mange kulturord er de samme i Norge og Danmark.

Vår spesielle språkhistorie har altså plassert oss i en spesielt gunstig stilling når det gjelder forutsetninger for å forstå nabospråka, i og med at vi har uttalen felles med svenskene og orda felles med danskene, mens svensker og dansker må slite med forskjeller både i uttale og ordforråd når de skal snakke sammen. Men ikke nok med det: Språkhistoria har også velsigna oss nordmenn med to norske målformer i skrift, mens dansker og svensker bare har ett nasjonalmål. I Norge har vi dessuten en dialektflora som er langt mer levende og hørbar sjøl i dag enn i nabolanda, der de tradisjonelle dialektene enten er nærmest utrydda eller bare brukt i lokalmiljøet.

Norge er altså ikke noe «annerledesland» når det gjelder sjølve språket – tvert imot ligger norsk – spesielt bokmål – som språk betrakta på mange måter mellom dansk og svensk. Derimot er Norge avgjort annerledes når det gjelder språksituasjonen, og det gjelder både skrift og tale, der vi finner langt mer variasjon hos oss enn i nabolanda. Fordi vi nordmenn er så vant til variasjon både i tale og skrift, har vi også langt bedre forutsetninger for å mestre den variasjonen vi opplever i møtet med dansk og svensk.

Fra visse synspunkter fortoner nok den norske språksituasjonen seg som problematisk, og for de fleste dansker og svensker er «norske tilstander» i språket et skrekkscenario de priser seg lykkelige over å være foruten. Men akkurat når det gjelder evnen til å kommunisere med naboene, er den norske språksituasjonen en avgjort fordel.

At nordmennene er best i denne disiplinen, er altså ikke noe rart – det er bare vi som har hatt den velsigna dansketida! Men en undersøkelse midt på 1970-tallet utført av den norske pedagogen Øivind Maurud viste også at svensker var så utrolig mye dårligere til å forstå dansk og norsk enn dansker og nordmenn til å forstå svensk. Her kunne en kanskje få en mistanke om at svenskene hadde et storebrorkompleks som gav seg utslag i at de ikke gadd å anstrenge seg for å forstå lillebrødrene, mens de på sin kant var ivrige etter å forstå storebror. Forklaringa på dette skeive forholdet lå nok imidlertid helst i det geografiske: Maurud brukte nemlig bare informanter fra hovedstadsområdet i hvert av landa, og dette måtte nødvendigvis slå svært ugunstig ut for svenskene, ettersom Stockholm ligger langt unna både Danmark og Norge, mens både København og Oslo ligger nær Sverige. Dette betydde at det var sannsynlig at både de norske og danske informantene hadde mer kontakt med Sverige enn de svenske hadde med nabolanda. Dessuten kunne både københavnere og oslofolk (med såkalt svenskeantenne) se svensk TV, og det var det også mange som gjorde – og gjør. Stockholmere hadde derimot ikke noen slik mulighet før parabolene kom. Geografien og dermed også mediesituasjonen kunne dermed langt på veg forklare hvorfor det gikk så dårlig for svenskene i Mauruds undersøkelse.

INS – en ny undersøkelse av språkforståelse i Norden

Siden 1970-tallet har det ikke vært gjort noen stor undersøkelse av den skandinaviske nabospråkforståelsen. I 2001 mente Nordisk kulturfond at det var på tide å se på situasjonen i dag, og derfor tok de initiativ til prosjektet Internordisk språkforståelse i en tid med økt internasjonalisering (INS). Denne undersøkelsen ble planlagt i regi av Nordisk språkråd i løpet av 2002 og materialet samla inn hovedsakelig i 2003. Leder for prosjektet, som ennå ikke er avslutta, er dosent Lars-Olof Delsing ved Lunds Universitet.

INS tar sikte på ikke bare å kartlegge nabospråkforståelsen mellom dansker, nordmenn og svensker, men undersøker også forståelsen av skandinaviske språk i resten av Norden. Man tar denne gangen sikte på å få ei jevnere geografisk fordeling innafor hvert land ved å trekke inn en annen større by i hvert land i tillegg til hovedstaden.

De siste tiåra er som kjent de nordiske samfunna blitt multikulturelle og flerspråklige i en helt annen grad enn før, og man vil nå derfor sammenligne nabospråkforståelsen hos «innfødte» med forståelsen hos de med en fremmedspråklig bakgrunn. I tillegg kommer en helt ny dimensjon inn i denne undersøkelsen, ettersom man også vil sammenligne forståelsen av engelsk med forståelsen av skandinaviske språk ved å teste en del av informantene på engelsk.

Hoveddelen av informantene er gymnasiaster / elever i videregående skole, altså folk i 18–19-årsalderen. Men prestasjonene hos disse unge vil dessuten bli sammenligna med språkforståelsen hos folk i mellomgenerasjonen ved at man lar en mindre del av elevenes foreldre ta den samme testen.

Testen består av tre deler:

1. Et videoopptak av TV-programmet Vil du bli millionær? i dansk, norsk svensk og engelsk versjon. Her er opptaka naturligvis ikke nøyaktig like, men ettersom opplegget alt er det samme, bør de likevel være sammenlignbare. Testen består i å svare på fem enkle spørsmål om det som ble sagt.
2. Et lydbandopptak av en nyhetsmelding på de samme språka – her er tekstene identiske oversettelser – og igjen følger fem innholdsspørsmål.
3. En skriftlig tekst der informantene skal velge den rette oversettelsen av ti forskjellige ord som forekommer i teksten, og der de får tre ulike alternativer å velge mellom.

Del 1 og 2 dreier seg altså om talespråkforståelse, mens del 3 prøver forståelse av skriftspråk. Det talespråket som ble testa var – sjølsagt – standardtalespråk, og for norskens del – nesten like sjølsagt – østnorsk bokmål. Men på del 3 – den skriftlige testen – fikk halvparten av svenskene og danskene den norske teksten på nynorsk, men uten at det var opplyst noe om dette – de ble bare testa på «norsk». Hvordan det falt ut, skal vi se om et øyeblikk.

Noen foreløpige resultater fra INS

Det innsamla materialet er fremdeles ikke ferdig analysert, men en del resultater er tilgjengelige på INS sitt nettsted, som har adressen http://www.nordkontakt.nu/. Her vil også det meste av sjølve testen bli lagt ut, slik at publikum kan gå inn og prøve sin egen nabospråkforståelse og få poengresultatet med det samme.

Fra norsk synspunkt byr ikke den nye undersøkelsen på noen ubehagelig overraskelse: De norske informantene ligger også i dag et godt hestehode foran både svensker og dansker. Derimot er det ikke lenger svenskene som ligger på jumboplassen, nå er det danskene som får denne tvilsomme æra. Om dette skal tolkes som at danskene nå vender Norden ryggen og bare ser mot resten av Europa, er vel likevel ikke så sikkert. Forklaringa er nok snarere den at de svenske informantene denne gangen forstår atskillig mer dansk på grunn av at skånehovedstaden Malmö er kommet med – de forstår nemlig mye bedre dansk enn stockholmerne. De danske informantene fra den jyske byen Århus er derimot bare ørlite grann dårligere i svensk enn københavnerne.

Det ser dermed ut som om hovedstadsboerne både i Danmark og Sverige er de dårligste i nabospråkforståelse – københavnerne bor jo nesten i Sverige, men forstår likevel ikke stort bedre svensk enn århusianerne, og ingen steder i hele Skandinavia forstår de unge så lite dansk som i Stockholm – stockholmsgymnasiastene ligger faktisk langt bak finlandssvenskene både i Helsingfors og Vasa og i Mariehamn på Åland. Dette kan muligens tolkes som et litt annet slags storebrorkompleks enn det vi var inne på i forbindelse med forholdet mellom svensker og andre skandinaver: Bor man i en hovedstad, trenger man ikke bry seg med å forstå nabospråka.

Men slik er det altså ikke i Norges hovedstad: Ingen i hele Skandinavia er så gode i nabospråkforståelse som osloelevene – bergenserne er riktignok lite grann bedre i dansk, men osloelevene er til gjengjeld betydelig bedre i svensk. Totalt blir det derfor seier til Oslo i det skandinaviske språkforståelsesmesterskapet, og nasjonalt sett en knusende seier for Norge – våre informanter ligger faktisk over ti poeng foran svensker og finlandssvensker, som på si side igjen ligger tre–fire poeng foran danskene.

Det eneste skåret i gleden for oss nordmenn er at forskjellen mellom de innfødte og fremmedspråklige er langt større i Norge enn i nabolanda – hos oss er den nemlig over tolv poeng, mens den er bare om lag halvparten så stor i Sverige og helt nede i vel fire poeng i Danmark. Men her er det viktig å huske på at den samla poengsummen i Norge ligger langt over summene i nabolanda, slik at også de fremmedspråklige i Norge ligger foran de tilsvarende gruppene i Danmark og Sverige.

Et annet artig poeng som det kan være verdt å merke seg for oss i Norge, er at nynorsk – som venta – ble forstått dårligere enn bokmål i Danmark, men derimot bedre enn bokmål i Sverige. Dette er et resultat som står stikk i strid med den seigliva myten i Sverige om at «nynorskan är obegriplig». Derimot stemmer det vel ganske bra med nordmenns intuitive oppfatning av forholdet mellom de norske målformene og svensk; jamfør det «nynorske» ordet «samhelde» for samfunn, som flere ganger er observert i norske skoleelevers skriftlige nynorsk: Svensk ortografi har de ikke peiling på, men det svenske ordet samhälle, det kjenner de, og nynorsk ligner jo på svensk, ergo må «samhelde» være et greit nynorskord.

Mange av resultatene fra undersøkelsen er ennå ikke bearbeida. For eksempel er det ennå ikke kunngjort noe på heimesida om hvordan forholdet er mellom forståelsen av nabospråk og engelsk, og vi har heller ikke sett data fra de ikke-skandinaviskspråklige områdene i Norden. Det blir derfor spennende å følge med på http://www.nordkontakt.nu/, der resultatene etter hvert vil bli lagt ut.

-- Arne Torp er førsteamanuensis ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo.