Språk og makt i politikken

AV GUDLEIV FORR

I en debatt om skolen nylig kunne undervisningsminister Kristin Clemet opplyse at «produktiviteten» var økt i den norske skolen. Det er unektelig en uvanlig måte å snakke om skolen på. Slike ord var inntil ganske nylig forbeholdt næringslivet, men trenger nå inn på offentlige felt som tidligere var forvaltningsstyrt. Ord og begrep fra næringslivet er også ganske vanlige når forskning og høyere utdanning diskuteres. Etter de store reformene her de siste årene er ord som «gjennomstrømning», «studentproduksjon», «stykkpris», «marked», «intelligensindustri» osv. tatt i bruk til erstatning for «eksamen», «antall kandidater», «bevilgninger», «studenttilstrømning», «fag». I helsepolitisk sammenheng kom dette språket enda tidligere, kanskje fordi helsevesenet har hatt innslag av kommersiell virksomhet hele tida. Men nå er sykehusene blitt «foretak», der pasienter er blitt «produkt», sykdom er blitt «marked», helbredelse er blitt «ferdigstillelse», bevilgninger er blitt «rammebetingelser», og faglig utvikling er blitt «konkurranse», osv.

Intimisering

De nye ordene henger naturligvis sammen med en ny politikk på disse områdene. Men det politiske språket er også endret som følge av den nye medievirkeligheten. Medienes hang til å personifisere har invadert hele det politiske feltet og satt en ny standard for all politisk atferd. Skillet mellom offentlig og privat blir mer utydelig. Politikerne er blitt på fornavn med hverandre og kaller sine kolleger Jan, Jens og Kristin i stedet for herr Petersen, herr Stoltenberg og fru Halvorsen. Thorbjørn Jagland har for sin del introdusert brevet som metode i den politiske ordvekslingen. I ett av dem under valgkampen i 2001 minnet han om at faren hans hadde arbeidet i industrien. «Da han vokste opp, var det stor forskjell på folk,» skrev han. Einar Gerhardsen kunne nok henvise til «de harde trettiåra», men fortalte aldri om sin fars liv.

Vinteren 2002 gikk det nærmest en farsott av bekjennelser over det politiske landskapet. Bjarne Håkon Hansen erklærte i et intervju i VG at han hadde påført sine barn stor sorg ved at han lot arbeidet som politiker gå foran de omsorgsoppgavene som også hviler på en far. Intervjuet ble fulgt opp av en varm og intim samtale mellom ham og Fredrik Skavlan i Først & sist
i NRK TV. Det norske folk ble delaktig i den tidligere landbruksministerens ekteskap og skilsmisse, og hans følelsesliv og syn på likestilling. Vi må regne med at det var vel beregnet fra stortingsrepresentantens side, det skulle bidra til å styrke hans posisjon på velgerarenaen. Ikke lenge etter gjorde etterfølgeren hans som landbruksminister, Lars Sponheim, noe tilsvarende da han fortalte til mediene at han gjennom år som politiker hadde forsømt sine barns fødselsdager, og beklaget det. Vi husker alle Kjell Magne Bondeviks beretninger om sitt sammenbrudd, og Kristin Halvorsen spiller alltid på det intime når hun tar på andre debattdeltakere og forteller at hun blir så «eitrande sinna» på andres synspunkter.

Språket definerer verden

Språket er politikernes redskap til å definere verden og endre den. Vi lever i en språklig tid. «Språket er værens hus,» sier den tyske filosofen Martin Heidegger. Det er gjennom språket vi danner bildene av oss selv og våre omgivelser. Slik sett er språk ikke noe nøytralt redskap eller verktøy. Det bestemmer virkelighetsbildet for oss, men representerer bestemte perspektiv og interesser eller verdinormer. Politikerspråket er derfor et redskap til å endre oppfatningene om verden med. Slik vil det være på høyde med det som til enhver tid skjer av samfunnsutvikling.

Men det kan også virke konserverende. Når nye ting bryter fram, når nye rammer for hvordan verden ser ut og bør fungere, oppstår, er det politikernes språk som bærer det nye fram og skaper nye forestillinger hos tilhørerne som politikerne ønsker å påvirke. Derfor har det de siste åra skjedd store endringer i politikerspråket, slik det også gjorde like etter den annen verdenskrig, da planøkonomien slo igjennom som økonomisk ramme for våre forestillinger og landet skulle gjenoppbygges og moderniseres. Det var sosialøkonomenes verdensforståelse som seg inn i politikerspråket. I 1990-åra og i det nye århundret er det den liberalistiske og globaliserte markedstenkningen som gjennomsyrer det politiske språket. Det er siviløkonomenes forståelse av verden som trenger igjennom. Men om språket gir inntrykk av at det skjer en total omkalfatring av vår forståelse av omgivelsene, er det viktig å ha klart for seg at det under planøkonomien også fantes et marked, og at det under markedsøkonomien ennå finnes plan og forvaltning. Men når daværende næringsminister Ansgar Gabrielsen snakket om at han ikke hadde noe i «verktøykassen», så var det et uttrykk for at han ikke ville intervenere med politiske grep der han mente «markedet» kunne løse problemene eller ta utfordringene. Der politikerne under den «sosialdemokratiske» planorden ville «gjøre noe», både stort og lite, vil politikerne nå helst gi «rammevilkår», og ikke «ta styringen».

Intimspråket på den politiske arena er en følge av en endret mediesituasjon, som alltid påvirker politikerspråket. Det er særlig fjernsynet som har drevet fram denne utviklingen. TV-skjermen er liten, og utsnittet av bilder går alltid nær inn på personer som ytrer seg. Slips og rynker, skjortefarge og ansiktsuttrykk får betydning for hvordan personen på skjermen oppfattes, og for en politiker er jo det av største betydning i hans forhold til velgerne. Det er de som gir ham makt eller tar den fra ham. Små detaljer kan virke store i nærbilde. Det går fortsatt gjetord i USA om hvordan TV-skjermen fratok Richard Nixon seieren i  presidentvalget i 1960, da han framsto på skjermen med flere timer gamle skjeggstubber. Han så ut slik amerikanerne hadde lært seg at skurker skulle se ut.

Internett og mobiltelefon

Når man kommer direkte inn i stua hos folk, der de kanskje sitter ved kaffebordet, kan heller ikke politikerne tale til tilhørerne fra en talerstol. Situasjonen kaller på en fortrolig samtale. Det blir fristende å snakke som man gjør rundt bordet, personlig og med henvisning til private erfaringer. I de seinere år har også politikerne tatt i bruk Internett som medium. Og selv om det er et skriftlig medium, tar det preg av det uformelle og muntlige. De samme nærhetselementene er til stede her som i de andre etermediene. Hva som vil skje når også de nye mulighetene på mobiltelefonen tas i bruk av politikere, kan vi bare ane.

Det er også rimelig å anta at det vil skje en ny vending i det norske politikerspråket når vi om ikke lenge må regne med at politikerne får adgang til å sende ut reklame på fjernsynet. I USA har det skapt grobunn for den mest usaklige demagogi og ensporete løgnpropaganda. Jeg tror ikke det vil gå slik hos oss. Men det vil nok gi en renessanse til slagordet, som opptrådte på plakater og faner i tidligere tider. Vi kommer til å få følelsesappeller i krassere og mer brutal form enn når politikerne henvender seg til oss i samtaler eller debatter under ledelse av kyndige politiske journalister og skarpskodde motstandere. Men selv nå erfarer vi jo at det korthogde og slående kreves av politikerne i de relativt korte talkshowutsendelsene «Tabloid» eller «RedaksjonEN» på de to største fjernsynskanalene.

Høyere kunnskapsnivå

Politikerspråket framføres i det hele tatt i mange medier og tar farge av det. I vår tid, da store deler av befolkningen har et kunnskapsnivå som er høyere enn noen gang, og den kritiske sans i forhold til dem som styrer, er sterkere enn før, kan ikke politikerne smøre for tykt på. Det kan slå tilbake på dem selv. Derfor har jeg inntrykk av at saklighetsnivået er høynet. Men fortsatt er politikerspråket resultatorientert, det er ikke talegavene som skal demonstreres. Politikerne kan nok klappe et barn på hodet og formidle at de er glad i de små. Men de fleste politiske ytringer tar sikte på makt og samfunnsendring på en eller annen måte. Og selv om argumentene framføres i en saklig tone og form, er det ikke sanne eller falske konklusjoner politikerne skal komme fram til, men mulighet til å påvirke samfunnsutviklingen i en bestemt retning. Argumentasjonen springer ut av et verdisystem, en forestilling om hvordan «det gode liv» skal nås. Politikeren ønsker å oppnå noe fordi han mener det er bra for hele samfunnet, eller i det minste for en gruppe. Politikerne velger ut fakta i samsvar med de hensiktene de har. I vitenskapelig språk er jo det en kardinalsynd. I politikernes språk må det være vide rammer for hva som anses som saklig.

Den klassiske retorikken appellerte både til fornuften og til følelsene. Den skulle overbevise og overtale. I vår tid er nok appellen til følelsene kommet i miskreditt, ikke minst som følge av det 20. århundres politiske demagoger. I norsk sammenheng har det vært en tendens til å stemple politikere med sterk følelsesmessig appell som romlende tomtønner. Men den intimiserende retorikken som fjernsynet krever, er ikke mindre henvendt til følelsene enn mange av de voldsomme retoriske effektene som ble brukt av potentatene som representerte de ekstreme ideologiene fra forrige århundre.

Retoriske grep

I det politiske språket og i politiske sammenhenger fins det noen ord som står i en særstilling, og som blir brukt av alle. Noen er så sterke at de nærmer seg utskjellingen. Når Kåre Willoch kalte Arbeiderpartiets forslag «sosialistisk overbudspolitikk», nærmet vi oss dette. Willoch snakket også om «utgiftspartiene». Når Erna Solberg kaller sin egen regjering «samarbeidsregjeringen» og det mulige regjeringsalternativet av Ap, Sp og SV «kaoskameratene», skjønner vi at det er ulike saklighetsnivåer på de to begrepene. Begrepet «ondskapens akse», som ble utmyntet av en av taleskriverne til president George W. Bushs taleskrivere, fikk et internasjonalt gjennombrudd.

Da er nok hyppig brukte politikerord som «demokrati», «frihet», «human», «menneskerettigheter», «fornuftig», «verdiskaping», «modernisering» osv. mindre hardtslående, men like fullt effektive i sin appell til følelsene. Det samme er negativt ladede ord som «krig», «overgrep», «terror», «fundamentalisme», «vilkårlighet». Noen ord faller ut av alminnelig bruk på politikkens arenaer, som «borgerlig» og «sosialistisk», fordi de har tapt mye av sin mening. Et hederskront ord som «distriktspolitikk» er også sjelden i bruk i dag. Nå «opplever» politikerne mye, de «føler» og «har magefølelse for», de «står fram» og «gir et ansikt til», alt hentet fra intimsfæren. En av de virkelig bevisste brukere av politikerspråket er Carl I. Hagen, som i alle fall en tid greide å gi «politikerne» betydningen «de andre – ikke vi». Jeg tror han nå har sluttet med dette, etter å ha sittet 30 år på Stortinget.

Ord fra oljebransjen er også blitt mindre brukt i de seinere år, etter at de var dominerende i politikersammenheng i 1970- og 80-åra. Det samme må sies om ord fra forsvars- og krigssfæren. Men fortsatt står det politisk strid om bruken av ordet «krig», som er et stygt ord når vi er engasjert i det. Statsministeren foretrekker «humanitær aksjon» om vår deltakelse i Irak-krigen.

Slik kan man se at politikerspråket er et dynamisk redskap, under rask endring når samfunnet også endres. Men den politiske retorikken har like fullt lange historiske røtter, og det er de samme språklige elementene som tas i bruk, selv om ordene er annerledes over tid. Det er en spennende tanke at det ikke er så stor forskjell på de virkemidler som ble brukt i den greske agora, i det romerske forum og senat og i det norske Storting og i våre medier.

 

-- Gudleiv Forr er journalist i Dagbladet.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter