«Bætsjeler», «bakelor» – eller B.A.? Om uttalen av nye norske gradsbetegnelser

AV ARNE TORP

Som noen kanskje har lagt merke til, har det vært en del debatt om navnene på de nye gradene etter den store studiereformen som myndighetene ynder å kalle kvalitetsreformen, hva nå forleddet måtte innebære i dette tilfellet. Norsk språkråd behandla saken alt i 2000 og tilrådde da betegnelsene kandidat for lavere grad og magister for høyere grad. Begrunnelsen var at disse titlene passer inn i det norske språksystemet, samt at vi ville komme på linje med Sverige og Finland i tittelbruk. Dette tok imidlertid ikke departementet hensyn til og gikk i stedet inn for å ta i bruk de engelske betegnelsene bachelor og master. Ifølge Stortingsmelding nr. 27 2000–2001 vil disse termene «fremme forståelsen for den norske gradsstrukturen, oppbygningen av studiene og kandidatenes nivå. Videre vil det lette arbeidet med studentutveksling og norske arbeidssøkeres vilkår internasjonalt».

Sjøl har jeg hittil tatt dette relativt med ro, ettersom jeg uten videre har gått ut fra at disse betegnelsene, så vel som de tidligere latinske betegnelsene cand.mag, cand.philol. cand.real. osv. skulle kunne brukes i forkorta form; ingen har jo noen gang forlangt at vi skulle si eller skrive candidatus/candidatamagisterii osv. Men med de nye betegnelsene skal dette bli annerledes: Om jeg har oppfatta saken riktig, skal det heretter ikke være lov å skrive eller si B.A. eller B.S. og M.A. eller M.S., slik man gjør både i den engelskspråklige verden og i visse andre land der man har overtatt disse betegnelsene. Disse forkortelsene kan for øvrig leses ut både på latin (B.A. = baccalarius/baccalariaartium B.S. = baccalarius/baccalariascientiarum) og engelsk (Bachelor of Arts /Bachelor of Science); M.A. = magister artium eller Master of Arts; M.S. = magisterscientiarum eller Master of Science). Jeg har vanka en del i det mest puristiske av alle nordiske språksamfunn, nemlig det islandske, og Háskóli Íslands – University of Iceland – har tildelt BA-graden i over tretti år, men aldri har jeg hørt en islending kalle den noe annet enn «bje-a» – aldri verken «biei» eller «bætsjeler». Jeg har derfor gått ut fra at jeg som nordmann uten videre ville kunne kalle den lavere graden mitt universitet skal tilby innafor mitt fagfelt, for «be-a».

Men så enkelt er det altså ikke: Her i Norge har nemlig myndighetene bestemt at vi må skrive bachelor og master. I et oversendelsesbrev fra Undervisnings- og forskningsdepartementet datert 25. oktober 2002, som gjengir en kongelig resolusjon av 11. oktober, heter det bl.a.: «De nye gradene bachelor, master og ph.d. er, med visse unntak, fastsatt som formell beskyttet betegnelse uten fagspesifikke tilleggsbetegnelser i tråd med departementets forslag i St. meld. nr. 27.» Philosophiae doctor kan altså pussig nok forkortes, men ikke de to første. «Pe-hå-de» får vi altså lov til å si (eller «pi-eitsj-di», viss man er veldig anglofil) – noe annet er vel i praksis utenkelig – for de færreste er vel klar over akkurat hva forkortelsen står for. Å si «be-a» får vi derimot ikke lov til, ifølge våre norske myndigheter.

Dermed blir spørsmålet om uttale presserende: Skal vi legge oss langflate for den engelske uttalen og si «bætsjeler»? Eller skal vi gjøre det myndighetene synes å oppfordre til ved å insistere på at orda skal skrives fullt ut, nemlig betrakte dem som norske gradsbetegnelser, som da vel bør bestå av ord som skal uttales i samsvar med norske uttaleregler? I så fall er det innlysende at uttalen «bætsjeler» ikke kan være aktuell.

Sjøl mener jeg det er grunn til å ta myndighetene på alvor når de nå har lansert bachelor og master som norske gradsbetegnelser. Av de to nye betegnelsene er det sjølsagt bachelor som er mest fremmedarta – først og fremst pga. ch, men også endestavelsen -or viser tydelig at vi har å gjøre med et fremmedord. Både ut fra etymologien (baccalarius) og ut fra vanlig samsvar mellom skrift og uttale i tilsvarende ord – f.eks. masochist – er det da naturlig å uttale ch som k i denne stillingen. Så har vi trykkplasseringa. Her vil jeg ikke ta utgangspunkt i et ord som professor, der trykket kan variere fra entall til flertall, men derimot i et ord som matador, der trykket ligger fast på den siste stavelsen i de fleste former av norsk, sjøl om østlendinger også kan ha trykket på den første stavelsen, jf. uttalen bannan.

Heretter kommer jeg altså til å bruke uttalen bakelor (jf. matador) når eller dersom jeg på død og liv må si denne tittelen fullt ut. Men i alle andre tilfeller har jeg tenkt å praktisere min beskjedne form for sivil ulydighet ved å kalle den lavere graden innafor mitt fagfelt for B.A. Som medansvarlig for å utdanne framtidige norsklærere og som medlem av Norsk språkråd ser jeg det som min plikt å gi dette lille bidraget til vern om norsk språk i tale og skrift. Jeg vil til og med være så frekk å oppfordre andre til å følge mitt eksempel.

-- Arne Torp er førsteamanuensis ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, Universitetet i Oslo