Leder: Fra råd til senter

De to regjeringene Bondevik er i ferd med å sikre seg en varig plass i norsk språkhistorie. For det første kunngjorde den første Bondevik-regjeringa at det var slutt på samnorskpolitikken i St. melding nr. 13, 1997–98, og i St. melding nr. 9, 2001–02, fra regjeringa Bondevik II ble det fastslått med rene ord at «tanken på ei slik samansmelting er ikkje lenger aktuell politikk og ikkje vidare tilnærming heller …»

Seinere er også punkt b i lov om Norsk språkråd – den såkalte tilnærmingsparagrafen – blitt opphevet etter intiativ fra regjeringa. Og nå – i år 2003 – er det selve Språkrådet som står for fall. Det vil si: det nåværende Språkrådet, som har eksistert i godt og vel 30 år, skal erstattes av et nytt organ. Hvordan dette skal organiseres og hva det endelig skal hete, vet vi ikke noe sikkert om, men i utlysinga av direktørstillinga for det nye organet omtales det som et kompetansesenter for norsk språk.

Det kan være mange gode grunner til en omorganisering av det nåværende rådet – noe som også signaliseres i utlysinga av direktørstillinga. Blant annet er den språklige situasjonen ganske annerledes i Norge i dag enn den var for tretti år siden. Ikke minst er det slik pga. de mange innvandrerne som har gjort landet vårt mer flerkulturelt. Og mens en hittil har fokusert ganske ensidig på normeringa av de to norske skriftspråka, skal en i framtida i større grad arbeide med vern og styrking av norsk språk med tanke på det presset som små nasjonalspråk i dag er utsatt for.

Spenningen knytter seg nå til organiseringa av det nye organet og til de økonomiske rammene som er en forutsetning for at de nye oppgavene skal kunne gjennomføres. Og ikke minst knytter den seg til den rollen det nye organet er tiltenkt. I diskusjonen på årsmøtet i Språkrådet i februar var det mange som tok til orde for å bevare en representativ, demokratisk organisasjon. Og enten det nå blir hetende råd eller senter, er det viktig at det nye organet ikke reduseres til et byråkratisk forvaltningsorgan, men at det får muligheter til selv å framstå som et virkelig nytt kraftsentrum med en høy grad av autoritet i norsk språkpolitikk. Blir det nye organet et slikt sentrum, så har regjeringa gjort seg fortjent til en plass i den norske språkhistoria.

 

Kjell Ivar Vannebo

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter