Ideen språknemnd

Departementet prøvde å finne en utvei til å dempe motstanden og landet på ideen om en språknemnd, dvs. et organ som skulle ha ansvar for normeringen av språket og dessuten drive generell språkrøkt. I Sverige hadde de hatt en slik nemnd siden 1944, og Nämnden för svensk språkvård ble på mange måter et forbilde for Norsk språknemnd. Både på bokmåls- og nynorsksiden hadde det blitt ytret ønske om en språknemnd eller et språkakademi, men mange hadde nok tenkt seg noe annet enn den nemnda som ble opprettet.

I en radiotale 17. februar 1949 sa kirkestatsråd Lars Moen:

Eg meiner det er mykje som talar for å få i stand ei fast språknemnd eller eit akademi om de vil, der nokon av dei best kvalifiserte får arbeide med språkproblema på ein annan måte enn kamporganisasjonane kan gjere det. […] Ein vil nå freiste å få kunnige folk i båe målformer til å arbeide ut framlegg om mandat og vedtekter for eit slikt organ, som på grunnlag av systematisk arbeid og organisert vitskapleg gransking av språktilhøva i dag, skal kunne gje råd både til styresmakter og andre i desse viktige spørsmåla. Føresetnaden må vera at eit slikt organ skal hjelpe til å peike ut den beste vegen fram til det målet alle vetuge menneske vel nå er samde om: nemleg språkleg samling når tida til det er inne.

Det er interessant å merke seg at sammensmelting av bokmål og nynorsk til ett språk ble sett på som så selvsagt. Mange var nok for samnorsk på den tida, men det gjaldt slett ikke alle.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter