Hvorfor språknemnd?

Den historiske bakgrunnen for at Stortinget ville ha en språknemnd, var de sterke reaksjonene rettskrivningsreformen av 1938 hadde vakt, og debattklimaet som vokste fram i kjølvannet av dem.

Reformen i 1938 var en vidtgående reform, slagordet var «ett norsk språk på norsk folkemåls grunn». Reaksjonene kom først både fra nynorskhold og bokmåls-/riksmåls­hold, men etter hvert mest fra riksmålstilhengerne.

Innenfor nynorsk fortsatte den interne striden fra trettiårene mellom en i-målsvarietet og en a-målsvarietet. «I-mål» er en nynorsk skriftnormal med i-endelse i bestemt form entall av sterke hunkjønnsord og bestemt form flertall av intetkjønnsord, for eksempel bygdi, husi, til forskjell fra «a-mål» med a-endelse, for eksempel bygda, husa.

A-målet ekspanderte og kom til å dominere utenfor det såkalte kjerneområdet på Vestlandet og i fjellbygdene. De som brukte a-mål, var relativt lojale overfor 1938-rettskrivningen, også på andre områder. Kritikken mot den nye rettskrivningen stilnet etter hvert noe fra nynorsksiden, selv om mange målfolk likevel ikke ville slutte opp om samnorskpolitikken og ønsket mer plass for i-målet.

For bokmål var et viktig trekk ved reformen at hunkjønnskategorien ble fast etablert med -a som bestemt artikkel, dels valgfritt, dels obligatorisk, og intetkjønn flertall og preteritum av svake verb som tradisjonelt hadde -et, ble behandlet på samme måte. I Oslo skolestyre ble det i 1939 vedtatt å innføre lærebøker med de såkalte radikale formene i folkeskolen. Og mange bokmålsskoler utover landet fulgte etter.

Blant riksmålstilhengerne økte misnøyen etter hvert som følgene av endringene begynte å vise seg. Harmen vokste mest innenfor Riksmålsforbundet. Reformen vakte sterk motstand før krigen i den konservative pressen og blant mange forfattere med Arnulf Øverland og Sigurd Hoel i spissen.

I de første etterkrigsårene satte reaksjonen mot reformen inn for alvor, bl.a. med organisert motstand mot det radikale språket i skolebøkene. Misnøyen blant motstanderne av språklig tilnærming bredte seg raskt i årene fra 1949 og utover og gav seg utslag i artikler, skrifter og folkemøter.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter