Arbeidet med læreboknormalen av 1959

(Fra Skriftspråk i utvikling. Tiårsskrift for Norsk språknemnd 1952–1962. Oslo 1964. Side 50–83. Kapitlet har overskrifta "Arbeidet i nemnda". Vi gjengir her den delen av kapitlet som har tittelen "Læreboknormalen".)

Innhold


LÆREBOKNORMALEN

Oppdraget

I et brev fra Kirke- og undervisningsdepartementet datert 30. april 1952 fikk Norsk språknemnd pålegg om å utarbeide en læreboknormal. Brevet lød i sin helhet slik:

"Under henvisning til ekspedisjon 24. april 1952 skal man hermed anmode Norsk språknemnd om å utarbeide en læreboknormal snarest råd er."

Så kort som brevet var, ble det et overmåte viktig dokument i Norsk språknemnds historie; det kom til å bestemme det vesentligste arbeidsområdet for nemnda de første fem år nemnda var i virksomhet.

Nemnda kom i en utsatt stilling ved at den fikk denne oppgaven med det samme den var trådt i arbeid. Institusjonen hadde enda ikke fått utviklet faste former for samarbeidet mellom de to målgrupper – noe som måtte gjøre arbeidet famlende og konfliktfylt i begynnelsen, og særlig når det gjaldt noe så viktig og brennbart som normering av skriftspråkene. Utad hadde nemnda ikke vunnet noen plass i folks bevissthet som det mest sakkyndige organ landet hadde når det gjaldt språkspørsmål. Arbeidet med læreboknormalen måtte nødvendigvis aktualisere nettopp det punktet i vedtektene som hadde vakt mest strid ved opprettelsen – "tilnærmingsparagrafen" – og dette gav motstanderne av tilnærmingen mellom de to skriftmål et utgangspunkt for iherdig propaganda. Under hele den perioden arbeidet med læreboknormalen varte, agiterte motstanderne uavbrutt med at språknemnda gjennom læreboknormalen ville tvinge fram "samnorsk" for enhver pris. De prøvde også å svekke nemnda ved stadig å så tvil om dens og de enkelte medlemmers kompetanse.

Men om det altså fra Norsk språknemnds synspunkt var uheldig å starte virksomheten med det store og vanskelige arbeidet som læreboknormalen ble, så må en også huske at nettopp den situasjonen som gjorde en læreboknormal ønskelig og nødvendig, var det som dannet bakgrunnen for at Norsk språknemnd ble opprettet. At oppdraget kom straks etter konstitueringen, var vel derfor uunngåelig.

Før hovedarbeidet med læreboknormalen kom i gang, dukket det imidlertid opp et spørsmål som nok hadde tilknytning til læreboknormalen, men som likevel måtte behandles separat:

Parallellutgaver av lærebøker

I et brev av 24. april 1952 la Kirke- og undervisningsdepartementet fram for nemnda spørsmålet om dobbeltutgaver av lærebøker. Her følger noen utdrag av brevet:

"I skriv til Den norske forleggerforening den 23. september 1949 har dette departement uttalt at det er tvilsomt om en heretter vil godkjenne parallellutgaver av lærebøkene – altså utgaver av samme bok både med såkalte moderate og radikale former. – – –

Som bekjent vedtok Oslo skolestyre den 2. mars 1939 følgende: "Ved overgangen til ny rettskrivning skal en i undervisningen så langt råd er legge til grunn de formene som ligger nærmest barnas talemåte og er ens for bokmål og nynorsk.

Når det gjelder bøker og andre trykte hjelpemidler som barna skal bruke, vil skolestyret gjøre hva det kan for å skaffe slike som så langt råd er, har fellesformene."

Etter dette vedtak ble det i Oslo folkeskoler nyttet ABC og lesebøker med de rettskrivningsformer som var i samsvar med dette vedtak, altså såkalte radikale former.

Senere er det reist krav om å få lærebøker i såkalte moderate former. – – –

Samordningsnemnda for skoleverket har i tilråding II om rasjonalisering av lærebokutgiinga sterkt understreket ønskeligheten av at antallet av lærebøker i hvert enkelt fag søkes innskrenket. En vil etter hvert søke å få redusert antallet av godkjente lærebøker. – – –

Det sier seg selv at en ikke vil oppnå noen vesentlig rasjonalisering slik det har vært sterke ønsker om både blant foreldre, innen lærerstanden og hos kommunale myndigheter, dersom samme bok ikke bare skal komme ut både på nynorsk og bokmål, men også med to utgaver i hver av disse to språkform er. En vil da i alt kunne få 4 forskjellige utgaver av samme lærebok. Heller ikke blir det mulig å oppnå den reduksjon i prisen som en forenkling tilsikter. – – –

Hvis en nå godkjenner en lesebok for første skoleår i parallellutgaver med såkalte moderate og radikale former, må en være forberedt på å få inn søknad om parallellutgaver av en rekke andre ABC og lesebøker og av andre lærebøker. – – – Som Lærerskolerådet og et av forlagene har pekt på, vil dette fordyre lærebøkene vesentlig.

Norsk språknemnd skal etter vedtektene uttale seg om eller selv utarbeide nødvendig læreboknormal for skoleverket. – – –

Departementet antar at når en får en læreboknormal, må alle lærebøker følge denne i rettskrivningen. Det kan derfor gjøres begrunnede innvendinger mot å gå til ombytting av utgaver av ABC og lesebøker før en kan få slike bøker etter læreboknormalen. Idet departementet viser til dette, skal en – – – be om uttalelse fra Norsk språknemnd om det antas å være riktig eller forsvarlig å godkjenne slike parallellutgaver på det nåværende tidspunkt."

Dette ble en vanskelig sak for den unge og uprøvde institusjonen. Forespørselen fra departementet ble først drøftet i flere møter i arbeidsutvalget uten at det lyktes å nå fram til enighet om et svar. Til slutt fant arbeidsutvalget det nødvendig å innkalle hele nemnda for å ta standpunkt til saken, og den kom sammen 6. og 7. juni 1952. Det var det første arbeidsmøtet.

Synsmåtene stod her skarpt mot hverandre. Det nye i situasjonen, dette at representanter for bokmål og nynorsk skulle sitte i samme institusjon og samarbeide, kom nødvendigvis til å prege debatten. Det rådde enda atskillig mistenksomhet mellom de to gruppene – en mistenksomhet som siden kom til å minke mye under det langvarige arbeidet med læreboknormalen.

På den ene sida hevdet flere representanter for bokmål at forlagene måtte ha en sjølsagt rett til å gi ut flere utgaver av samme lærebok når de ønsket det. Slike parallellutgaver måtte godkjennes språklig så sant de holdt seg til gjeldende former. Det ble pekt på at reaksjonen mot de "radikale" skolebøkene, særlig i Oslo og Bergen, gjorde det nødvendig å tillate et alternativ. – På den andre sida ble det (både fra bokmåls- og nynorsk-hold) advart mot fri adgang til å gi ut parallellutgaver. Argumentasjonen gikk her etter de samme linjer som departementet hadde fulgt i sitt brev.

Noen representanter hevdet at spørsmålet om parallellutgaver burde utstå til læreboknormalen var utarbeidd. Ingen hadde enda noen oversikt over hvor stort og tidkrevende dette arbeidet skulle bli.

Alle var enige om at ABC'er stod i en særstilling, at i alle fall de burde godkjennes i flere utgaver, slik at barna kunne lære å lese i bøker som lå så nær som mulig opp til deres talemål.

Utgangen på saken ble et vedtak med bokmålsseksjonens stemmer, idet formannens (professor Seips) dobbeltstemme gjorde utslaget. Vedtaket lød for de to viktigste punktenes vedkommende:

"1. Før Norsk språknemnd er kommet ordentlig i gang med arbeidet sitt, er det vanskelig å gi råd til departementet om hvordan det bør stille seg til godkjenning av parallellutgaver. Først bør nemnda utarbeide framlegg til nye læreboknormaler. I samband med de nye normaler vil det være naturlig å gi regler for bruk av dobbeltformer og en vurdering av behovet for parallellutgaver.

2. Dersom departementet nå finner det ønskelig eller nødvendig å godkjenne nye parallellutgaver for kommende skoleår, bør skolestyrer og forlag få vite at slike utgaver kan bli endret når Norsk språknemnd har gitt tilråding om nye læreboknormaler, og departementet har tatt stilling til dem."

Punkt 2 tok ikke stilling til hvilke bøker som departementet burde tillate utgitt i parallellutgaver. Nynorskrepresentantene ville derfor formulere det noe annerledes, slik at adgangen til å gi ut parallellutgaver ble avgrenset til ABC'er og øvingshefter for norsk skriftlig.

Departementet har, så vidt en vet, ikke siden nektet godkjenning av noen parallellutgave, men det er da også hovedsakelig ABC'er og norskhefter som forlagene har prøvd å gi ut i både "moderat" og "radikal" utgave (på bokmål). Ingen lesebok er utgitt i parallellutgave.

Kommunikeet til pressen fra dette møtet inneholder et avsnitt som var ment som litt av en programerklæring, særlig til dem som hadde latt seg skremme med at den nye institusjonen ville gå altfor raskt fram på tilnærmingsveien:

"Det er først og fremst langsiktige oppgaver Norsk språknemnd har fått å arbeide med. Den språklige tilnærming som nemnda er satt til å fremme, har gått for seg gjennom mer enn hundre år og vil ennå måtte fortsette i lang tid. Ingen bør tro at en samnorsk målform kan gjennomføres i løpet av noen få år. Det nemnda kan gjøre, er å legge forholdene til rette for at en slik utvikling kan skje på en måte som tilgodeser alle rimelige historiske, nasjonale og sosiale interesser."

Læreboknormalens forhistorie

Slik språkforholdene har vært i vårt land hele dette hundreåret, med to eller flere former tillatt i en mengde tilfelle, har den tanken ganske naturlig dukket opp lenge før 1952 at det for lærebøkene burde fastsettes en støere norm enn den de generelle rettskrivningsregler stilte opp. Her skal gis en kort oversikt over forholdet etter hver av de store rettskrivningsendringene (etter "Framlegg til læreboknormal 1957", siden kalt "Framlegg"):

1907. Alt etter den nye rettskrivningen 1907 ble det stilt opp en "læreboknormal" som var strammere enn sjølve rettskrivningen. I forordet til Aars og Hofgaards "Norske retskrivningsregler" 1907 heter det:

"Som bekjendt stiller den nye retskrivning i flere tilfælde valget frit mellem to skrivemaater som begge er anset for at ha hjemmel i den "landsgyldige uttale". For at fremme størst mulig enhet i skolernes undervisning, er en komité for Kristiania folkeskoler og høiere almenskoler samt en stor del skolebokforfattere blit enige om en bestemt skrivemaate."

1917. Rettskrivningen 1917 innførte enda større valgfrihet enn den som gjaldt etter 1907. "Fagforfatternes forening" nedsatte så i 1918 en komité

"til at stille forslag om hvilke av de i den departementale retskrivningskomités indstilling og ordlister opstillede valgfrie former bør indføres i skolens lære- og læsebøker paa riksmaal."

Komitéen la fram et forslag som ble trykt under tittelen "Den nye rettskrivning i lærebøkene".

For nynorsk ble det fastsatt en liknende norm for valget av former til lærebøker; den komitéen som her satte opp normen, var oppnevnt av Kirkedepartementet.

1934. Rettskrivningsnemnda fra 1934 var imot en særskilt "læreboknormal". I Tilråding 1935 s. 4 heter det:

"Endelig er det en forutsetning fra vår side at alle dobbeltformer skal være like gode, slik at ikke somme av dem skal settes i en klasse for seg og gi grunnlag for en særskilt 'læreboknormal'."

Lærerorganisasjonenes rettskrivningsnemnd bad imidlertid om "at det straks blir gitt forskrifter for formbruket i skolebøkene".

Nemnda fra 1934 foreslo heller ikke i sin Tilleggstilråding (1936) noen særskilt normal for lærebøkene, men stilte isteden opp følgende generelle retningslinjer:

"Grunntanken i "Tilråding om ny rettskrivning" er utjamning av skillet mellom de to mål. Det må da være en forutsetning at lærebøkene tjener denne grunntanken. Det vil bl.a. føre med sig at lærebøkene, så langt råd er, gjennomfører samformene i begge mål."

I innstillingen til Stortinget om saken (1937) uttalte en av de tre fraksjoner i kirke- og undervisningskomitéen "at departementet bør utarbeide utførlige forskrifter for lærebokforfattere (læreboksnormal). I denne skriftnormal bør sideformene begrenses og samformene gjennomføres i begge mål så langt råd er."

Da stortingsmeldinga om den nye rettskrivningen kom til behandling i Stortinget (25. juni 1937), erklærte statsråd Hjelmtveit seg enig med denne fraksjonen. Han la til:

"De sakkyndige som i tilfelle må utarbeide en slik læreboksnormal, må ta skyldig hensyn til det som må ansees mulig å gjennomføre i lærebøkene av samformer på dette tidspunkt."

1938. I foredraget til den kongelige resolusjon om den nye rettskrivning 1938 uttalte Kirkedepartementet:

"Med omsyn på dobbeltformer vil departementet først gjøre den almene merknad at det i én henseende har et prinsipielt annet standpunkt enn komitéen av 1934.

Denne komité ønsket – med full grunn – å komme bort fra den tilstand som efter hvert hadde utviklet seg på grunnlag av reglene fra 1917, at det faktisk blev laget to særskilte normaler for hvert av de to gjeldende skriftmål i landet, – én normal som holdt sig til de såkalte obligatoriske former, og en annen som optok hele rekken av valgfrie sideformer. Dette var både praktisk og ideelt en uholdbar tilstand, og komitéen vilde gjøre ende på den ved at den, samtidig med at den avskaffet en mengde dobbeltformer, gjorde alle de gjenstående dobbeltformer helt likeverdige, uten skilnad på hovedformer og sideformer. Komitéen forutsetter da endefram at det ikke burde bli tale om å innskrenke bruken av disse dobbeltformer ved å opstille en særskilt læreboknormal.

Unektelig blev det fremdeles stående tilbake et betydelig tall av dobbeltformer, og på enkelte punkter foreslo endog komitéen selv nye dobbeltformer, således at man blev stående temmelig langt borte fra en felles rettskrivning innenfor hver enkelt målform. Departementets sjef uttalte derfor ved sakens behandling i Stortinget den 25. juni 1937 at han mente det vilde være nødvendig å avgrense bruken av dobbeltformer i skolens lærebøker ved å opstille en læreboknormal, mens det da i de skriftlige arbeider ved skolene vilde bli tillatt å bruke adskillige dobbeltformer som kunde svare til elevenes heimemål. Efter å ha studert revisjonskomitéens tilrådinger, finner departementet all grunn til å fastholde dette standpunkt. – – –

Departementet vil derfor ved den endelige fastsettelse av rettskrivningsregler gå ut fra at det på den ene siden gjelder om å opstille hovedformer som skal være enerådende i lærebøkene, på den andre siden å anvise et utvalg av sideformer som er tillatt i de skriftlige arbeider på skolene. – – – Efter de nye regler vil det da bli som før: 1) Eneformer som er de eneste gjeldende i lærebøker, 2) dobbeltformer som blir jamstelte og valgfrie i lærebøker, og 3) sideformer som ikke tas med i læreboknormalen, men som blir tillatt i de skriftlige arbeider i skolene."

Om de sistnevnte former heter det i "Regler og ordlister":

"Slike former er tillatt til valgfritt bruk i skriftlig arbeid i skolen, men faller utenfor de egentlige lærebokformer. Likevel kan sideformer – når stil og emne tilsier det – også brukes i lærebøker."

Men den læreboknormal som dermed var etablert, var svært vid. Det var, særlig i bokmålet, så mange jamstilte former at det måtte skape stor vakling i lærebøkenes språkform. Fra Den norske Forleggerforening kom det derfor ønske om fastere regler for språket i skolebøkene.

1939. Kirkedepartementet oppnevnte så 24. mars 1939 et utvalg på fire skolefolk til å komme med et forslag til "rettleiing for valg av skolebokformer i bokmålet". Utvalget gav innstilling 3. april 1939. Bare en del av dobbeltformene var behandlet der; utvalget rådde til å gjøre visse former til "normalformer" (hovedformer) i lærebøkene. Departementet godkjente 29. april framlegget "som rettleiing i bruken av den nye bokmålsrettskrivning i lærebøker", og gjentok ellers de retningslinjer som var oppstilt i Tilleggstilråding.

I praksis kom rettleiinga ikke til å få så stor betydning. Det ble nemlig til at lærebøkene i folkeskolen for det meste gjennomførte flere samformer enn dem som utvalget hadde direkte tilrådd. Stor betydning for denne utviklingen fikk vedtaket i Oslo skolestyre den 2. mars 1939 (sitert foran s. 51) om å foretrekke skolebøker med "fellesformene".

Dette vedtaket fikk tilslutning fra en lang rekke byer og bygder utover landet, og det ønsket om utstrakt bruk av samformene som hermed var uttrykt, fikk lærebokforfattere og forlag til å gjennomføre slike former nokså konsekvent, først og fremst i bøker for folkeskolen.

Under krigen kom spørsmålet om lærebokspråket på avstand, men ulempene ved den store valgfrihet i bokmål var sterkt merkbare. Den førte til ustøhet hos både elever, lærere og lærebokforfattere.

1948. Departementet fant alt i alt grunn til å oppnevne et nytt sakkyndig utvalg til å komme med forslag til en ny og fastere læreboknormal. Det ble gjort 31. januar 1948. I det oppdrag utvalget fikk, heter det:

"Departementet mener at det er ønskelig av pedagogiske grunner å oppnå større fasthet i språkføringen i lærebøkene, og at departementets sakkyndige bør praktisere en og samme norm i sin konsulentvirksomhet. Departementet vil derfor be utvalget om å utarbeide framlegg til en fast læreboknormal for begge målformer.

Læreboknormalen skal være i samsvar med rettskrivningsreformen av 1938, der det bl.a. heter:

"Departementet er fremdeles av den oppfatning som det gav uttrykk for i St.-meld. 31 – 1937 at en nu må gå et skritt videre med den fornorskning i bokmålet som ble påbegynt i 1907 og 1917, og at det er nødvendig å gjennomføre en tilnærming mellom de to mål således at vi stiler mot språklig samling i landet."

Dersom de sakkyndige har erfaring for at reglene fra 1938 fører til urimelige vanskeligheter eller inkonsekvenser i læreboknormalen for de to mål, vil en be om å få framlegg til nødvendige endringer for å rette på dette."

Den innstilling som komitéen kom med (8. mai 1948), ble sendt til flere sakkyndige institusjoner til uttalelse, men før den var ferdigbehandlet, var spørsmålet om å opprette en fast språknemnd blitt aktuelt. Framlegget fra 1948-utvalget kom derfor ikke til å bli satt ut i livet; departementet utsatte spørsmålet om ny læreboknormal for at den nye språknemnda skulle kunne ta stilling til det.

Arbeidet med læreboknormalen kommer i gang

Da sekretariatet var etablert i august 1952, ble arbeidet med læreboknormalen straks tatt opp.

Framgangsmåten ble bestemt av det som var formålet med arbeidet, nemlig å avgrense valgfriheten for lærebøkene. Listene over jamstilte former og sideformer i "Ny rettskrivning 1938" ble derfor tatt til utgangspunkt. Ord med valgfrihet var her stilt opp systematisk etter det elementet som det gjaldt valgfrihet for, f.eks. ord med skifte i vokalen (i-e, y-ø o.l.), ord med enkelt eller dobbelt konsonant osv.

I det vesentlige kom disse listene til å danne rammen for arbeidet med læreboknormalen. Under arbeidets gang dukket det nok i noen tilfelle opp spørsmål som i sine konsekvenser berørte ord med bare én form; ønsket om revisjon av 1938-rettskrivningen på visse punkter førte også til at noen ord med eneform ble trukket inn (jfr. oppdraget til komitéen av 1948 foran s. 57). Men det var alltid en del representanter i nemnda som passet nøye på at det ikke ble noen utglidning her, slik at rammen for gjeldende rettskrivning ble sprengt. Fastere grenser ble trukket opp på årsmøtet 1954 i følgende direktiv for arbeidsutvalget:

"Nemnda meiner at rettskrivinga frå 1938 i hovudsaka bør vera ramma om framlegget til ny læreboknormal, men når gjeldande reglar fører til vanskar eller inkonsekvensar i normalane for dei to måla, bør arbeidsutvalet koma med framlegg til turvande brigde, serleg når desse brigda fremjar samarbeidet mellom dei to måla."

Retningslinjer for arbeidet med læreboknormalen ble vedtatt av arbeidsutvalget 6. november 1952, etter forslag av Alf Hellevik. De går ut på:

"1. at det først blir gjevi eit oversyn over dei ordformer som det skal takas stilling til.

2. at det for kvart spørsmål så langt råd er blir gjevi eit likt utval av opplysningar om den stilling som dei ymse rettskr.nemnder frå og med 1935 har teki, såleis Tilr. 35, Tiltilr. 36, Stort.meld. 37 (for dei punkt der departementet tek stilling til dissensar), Ny rettskr. 38, Skoleboknorm. 39, Læreboknorm. 48 og eventuelle utsegner om dei.

3. at det – når vi finn at det trengs – blir gjevi eit dialektgeografisk oversyn så korrekt, klart og instruktivt som tilfanget gjev høve til. Sekretariatet bør ha nøye kjeldefesting av det tilfanget vi byggjer på, men kjeldene bør til vanleg ikkje takas med i utkastet. All vurdering og alt resonnement bør haldas strengt ute frå sjølve den dialekt-geografiske oversyna [sic]. Punkt 1–3 inneheld reine fakta som det ikkje kan vere meiningsskilnad om, og som det berre gjeld om å få så korrekte som råd er. Desse punkta bør naturleg utarbeidas av sekretariatet; når det gjeld pkt. 3, gjerne med hjelp frå formann og varaformann og andre som kan skaffe tilfang. Det same gjeld pkt. 4. Punkt 5–6 gjev rom for skjøn og meiningsskilnad.

4. eventuelle opplysningar om bruken i litteratur og presse.

5. eventuelle språkhistoriske opplysningar og vurdering, t.d. ved formannen (el. andre) og alltid med namn på den som har forma det.

6. til slutt formannens, varaformannens og seinare arbeidsutvalets vurdering av lærebokformene, dvs. konklusjon."

Disse retningslinjene ble av stor verdi, fordi de krevde et klart skille i framstillingen mellom faktiske opplysninger og skjønnsmessige vurderinger. – Foruten dialekt-geografiske oversikter nevner disse retningslinjene språkbruken i litteratur og presse som grunnlag for vurderingene, og dertil språkhistoriske opplysninger. Det ble etter hvert samlet atskillig materiale av alle disse kategorier, men målføreundersøkelsene var mest omfattende og systematiske.

Ellers ble det gang på gang hevdet under arbeidet at de pedagogiske erfaringer fra morsmålsundervisningen etter 1938-rettskrivningen burde klarlegges og utnyttes. Professor Sigurd Kolsrud satte flere ganger fram ønske om dette, og arbeidsutvalget prøvde å finne fram til en metode for rundspørring blant lærerne. Det viste seg å by på svært store vansker å finne en framgangsmåte som innen rimelig tid kunne gi et både objektivt og representativt svar. Tanken måtte derfor oppgis, og en nøyde seg med den pedagogiske erfaring som skolenes representanter i nemnda satt inne med.

Det nordiske synspunkt var stadig framme i debattene, og hadde nokså allmenn tilslutning: Ingen vedtak måtte skape nye unødige ulikheter mellom norsk og de andre nordiske språk. At en i visse tilfelle fjernet seg fra dansk og isteden fikk samsvar med svensk, var det naturligvis ingenting å innvende mot fra nordisk synspunkt.

Arbeidsgangen er skildret slik i årsmeldinga for 1952– 53 (det første året):

"Ord med to tillatte skriftformer i det ene eller begge mål har vært plukket ut etter "Ny rettskrivning 1938"; sekretærene har så samlet mest mulig materiale om formene av disse orda i dialektene. Opplysningene er mest kommet fra Norsk Målførearkiv i Oslo, men noe er også hentet fra Norsk Ordboks samlinger (ved Hellevik), noe er sendt inn fra målførearkivet i Bergen (ved Sørlie) og noe er tatt fra andre kjelder. I mange tilfelle har sekretærene tegnet inn utbredelsen av formene på kart. Materialet har så i regelen vært overlatt formannen, som har supplert det med opplysninger fra språkvitenskapelig litteratur og andre kjelder. Han har også skrevet utgreiinger om orda, og formet framlegg til arbeidsutvalget om hva som bør bli lærebokformer. Varaformannen har gått gjennom disse utkastene før de ble sendt til arbeidsutvalget; i en del tilfelle har det vært han som har formet utkastene istedenfor formannen. – Sekretærene har sørget for å få mangfoldiggjort materialet og sendt det ut, først til arbeidsutvalget og siden til alle nemndmedlemmene. – – –

Arbeidsutvalget har gått grundig gjennom forslagene fra formannen (eller varaformannen). På noen punkter har dette ført til endringer i vurdering eller formulering. I de fleste tilfelle har arbeidsutvalget til slutt nådd fram til et midlertidig vedtak om hva som bør bli lærebokformer, men en del spørsmål har det vært nødvendig å utsette for å få dem nøyere utgreidd."

Denne arbeidsmetoden kom til å bli fulgt for det aller meste under hele arbeidet. – Den videre behandling av spørsmålene bestod i at nemnda i sin helhet fikk materialet tilsendt, og i plenumsmøter ble så spørsmålene drøftet og avgjort. Første gang sakene var oppe i nemnda, ble det bare gjort foreløpige vedtak. I mange tilfelle måtte arbeidsutvalget ta sakene for seg på nytt og lage ny innstilling. De endelige avgjørelser i nemnda ble først tatt da hele materialet var gjennomarbeidd. Om avstemningsmåten og medlemmenes forhold til det som til slutt ble innstillingen, kan siteres fra "Framlegg" s. 10:

"Alle spørsmål har vært drøftet i samlet nemnd, mens avgjørelsene er tatt ved avstemning blant dem som representerer det språk vedtaket direkte gjelder.

Visse spørsmål som utelukkende angår skriftbildet (f.eks. gjente/jente), er likevel avgjort av hele nemnda samlet.

Vi vil understreke at de enkelte medlemmer har tatt sine standpunkter som privatpersoner – ikke på vegne av den institusjon eller organisasjon som har foreslått dem til representanter. Vi ser det slik at ethvert medlem har fullmakt fra sin institusjon eller organisasjon til i ethvert skjønnsspørsmål å hevde de synspunkter han eller hun finner best, samtidig som medlemmene naturligvis søker å tilføre nemnda all den sakkunnskap som de sitter inne med i kraft av sitt yrke. De binder ikke dermed sin oppdragsgiver til de synsmåter som de har gått inn for."

Prinsipielle synspunkter på valgfrihet

Tidlig kom det fram i debattene – både i arbeidsutvalget og i nemnda – at det rådde to prinsipielt ulike syn på valgfrie former. Motsetningen kom til å merkes gjennom hele arbeidet med læreboknormalen. En del av medlemmene så valgfriheten først og fremst som et gode fordi den gav mulighet for nyansering og for å variere skriftformene etter individuell stilkjensle. Disse representantene ville derfor holde valgfriheten oppe i stor utstrekning. En annen del av nemnda la større vekt på ulempene, på ustøheten og usikkerheten i språkføringen som er en uunngåelig følge av stor valgfrihet. Denne gruppa ønsket naturligvis i større monn å skjære ned tallet på valgfrie former. – Ulikheten i syn her gikk på tvers av grensa mellom bokmåls- og nynorskseksjonene.

Behandlingen av de enkelte problemer

Vokalene var det første kapitlet som ble behandlet. Arbeidet med de problemer som hørte hit, tok hele det første året.

De første forslag til lærebokformer ble lagt fram for hele nemnda av arbeidsutvalget på møte 20. og 21. mars 1953. Særskilt vanskelige var ordgruppene med y eller ø, e eller æ i nynorsk og ord med skiftet o – u i bokmål. For ordene med e – æ ble resultatet ikke klart før på det siste møtet om "Framlegg" (våren 1957), da nynorsk-representantene fant å kunne gå lenger med tilnærming til bokmål enn før bestemt.

Diftongene kom til å bli et av de største og vanskeligste kapitler i læreboknormalen. I bokmålsgruppa var det stemning for å gå lenger med obligatorisk diftong enn det var gjort i 1938, men det var også klart at det den gang var tatt inn diftong i en del ord hvor den var mindre utbredt i talemålet og derfor hadde liten utsikt til å vinne fram (f.eks. i adj. dauv, en eid). Nemnda arbeidde seg etter hvert fram til en innstilling som gikk ut på obligatorisk diftong i noen flere ord i bokmål (rein, sein, bein, røyke o.a.), mens diftongen ble sideform i andre ([dauv], [eid] o.fl.), og monoftongen ble tatt inn igjen som sidestilt i gauk – gjøk. Men i de fleste ord ble sidestilling beholdt, deriblant de viktige preteritums-formene av sterke verb (f.eks. bet – beit, skjøt – skaut). Også i nynorsken ble det gjort forandringer; monoftong ble f.eks. tillatt sideform i [gjømme], [glømme] o.a. og hovedform i trøtt [trøytt]. Nemnda drøftet diftongene første gang på årsmøtet i august 1953, men mange detaljspørsmål tok det meste av arbeidsåret 1953–54. Særlig var spørsmålet om "indre bøyning" i ord av typen heit – hett, leite – lette vanskelig. Helt til siste revisjon av "Framlegg", ble det arbeidd med diftongordene og vurderingene tatt opp til ny prøving.

Et annet detaljproblem som kom til å oppta atskillig tid, var skrivemåten av den fremmede (greske) diftongen eu. Det rådde her en del virvar i ordlistene, særlig for bokmål – noen ord ble stavet med eu, andre med ev, noen med begge former og noen med øy. I nynorsk var ev sterkere gjennomført. Problemstillingen var her en annen enn ved alle andre spørsmål som læreboknormalen tok opp. Det gjaldt om en skulle følge den internasjonalt sett mest brukte transkripsjonen (eu), eller velge den stavemåten som gav norske lesere den beste anvisning på uttalen (ev). I ord hvor uttalen øy for lengst var slått igjennom (farmasøyt o.fl.), kunne ikke noen annen staving enn øy komme på tale. – Spørsmålet ble diskutert gjentatte ganger i arbeidsutvalg og nemnd. Medlemmene delte seg i to omtrent like store grupper, og endelig avgjort ble spørsmålet ikke før under revisjonen av framlegget til læreboknormal. Da fikk eu fortrinnet, for så vidt som det skulle være tillatt skrivemåte i alle ord, men ev ble likestilt i de vanligste ord.

Konsonantene tok arbeidsutvalget fatt på våren 1954. Rettskrivningen av 1938 hadde gått langt med ustemt konsonant i bokmål, og det ble etter hvert enighet i nemnda om å moderere reglene noe på dette punkt. Stemt konsonant ble innført igjen i ord som jyde, knuge, skjød o.a.

Spørsmålet om enkelt eller dobbelt konsonant gjaldt særlig nynorsk. Etter lange drøftinger ble det vedtatt at en lang rekke ord i nynorsk skulle få inn dobbeltkonsonant som hovedform eller jamstilt form: sommar [sumar], nøtt [nòt], ven – venn o.m.fl. Dette betydde en viktig tilnærming til bokmål. – I bokmål var problemet ved dobbeltkonsonant særlig hvordan dentalendinger skulle skrives etter diftong (greidde eller greide, greitt eller greit). Høsten 1956 gjorde arbeidsutvalget (dvs. bokmålsmedlemmene) vedtak om å gå tilbake til skrivemåten fra før 1938 med én konsonant i slik stilling (greide, greit), og dette ble siden stadfestet av bokmålsgruppa i nemnda. Her fjernet bokmål seg altså fra nynorsk på et punkt hvor det var etablert enhet. Begrunnelsen var at en uttale som svarte til skriftformen med dd, tt etter diftong, er fremmed for de fleste som bruker bokmål.

Et annet viktig punkt var ord med gammelt hv. Bokmål hadde i stor utstrekning valgfrihet hvkv, til dels bare hv. I prinsippet ble fordelingen beholdt, likeså nynorskens eneform kv. Men det var stemning i nynorskgruppa for å ta inn i nynorsk noen av de ord og former som i bokmål hadde bare hv: hvalp, hvirvel, verken (konj.). Her var kv utenkelig, og hv ville bryte med nynorskens system – altså måtte de tas opp i nynorsk med bare v. Bokmålsgruppa fant da også å kunne sløyfe h i disse ordene for å få samformer i skrift. Ettersom stavemåten hv i bokmål fra nåtidssynspunkt blir brukt vilkårlig i en tilfeldig gruppe av ord, ble det ikke brudd på noe system om denne ordflokken ble redusert noe mer (før hadde verv, visle, veps mistet h– en). Av nordiske hensyn behøvde en heller ikke å holde på h, som i svensk er sløyfet overalt foran v.

Det vanskeligste punkt i kapitlet "Konsonanter" ble likevel spørsmålet om "stumme bokstaver". To prinsipielt ulike syn på normering av skriften tørnet her mot hverandre: Det "historiske" synet, som vil holde på de "stumme" bokstavene for å bevare sammenhengen med eldre litteratur, med de andre nordiske språk og ikke minst med andre ord av samme rot, og det "ortofone" synet som det fra gammelt har vært kalt her i Norge – at skriften mest mulig nøyaktig skal avspeile talen, og at de bokstaver derfor bør utgå som ikke lenger svarer til lyd i talen.

De stumme konsonanter ble hovedtemaet på årsmøtet 1954. De to synsmåtene som er nevnt, hadde begge mange tilhengere i nemnda. Resultatet av debatten ble at sekretærene utarbeidde et forslag som tok noe hensyn til begge sider, og som fikk stor tilslutning; i det vesentlige kom det til å bli gjennomført i læreboknormalen. Det gikk ut på å stryke en del "ortofone" former som var kommet inn i bokmål i 1938 (glee, sie, ti o.fl.), preteritums-formene bad, drog, gav skulle ha sluttkonsonant som lærebokform, preteritums-former med diftong skulle sløyfe d i begge mål, altså f.eks. glei, rei (i siste omgang kom nynorsk likevel til å beholde typen gleid jamstilt med glei).

Visse detaljer i lydverket kom til å ta uforholdsmessig mye tid og kreve store undersøkelser fordi synsmåtene stod så skarpt mot hverandre, og det var vanskelig å komme til enighet. Slike detaljer var veg – vei og pronomenformene hun – hu – ho.

Bokmål hadde veg – vei jamstilt fra 1938. Det ble nå hevdet av flere at stavemåten veg var uheldig i bokmål fordi den ikke svarer til uttalen vei, som er noe mer utbredt enn veg. Andre hevdet at veg er den eneste mulige samform, den dekker både uttalen veg og uttalen vei. Det endelige resultat ble at jamstillingen ble beholdt. – Ved ho – hu gjaldt det bare en sideform; [hu] hadde vært tillatt siden 1917. En nøyaktig gransking av dialektmaterialet viste at de to formene står svært likt i utbredelse i målføra, muligens med en liten overvekt for ho. Dette er jo også nynorskens normalform, og det ble til slutt vedtatt å stille opp [ho] som klammeform i bokmål istedenfor [hu].

Fra nyåret 1955 kom arbeidet i gang med bøyningsverket. Substantivbøyningen ble tatt opp først, og her måtte a-artikkelen i hunkjønn bli et sentralt punkt.

Forholdene etter 1938 hadde ikke vært tilfredsstillende når det gjaldt hunkjønnsartikkelen. Rettskrivningsreglene fra det året gav lange lister over de obligatoriske "a-ord", dertil var det valgfri artikkel, -a eller -en, i en mengde tilfelle. Listene over obligatoriske a-ord var umulige å lære, og det rådde stor usikkerhet. Det var derfor i alle tilfelle aktuelt å søke en ny oppstilling av reglene, som var mer pedagogisk og gjorde det lettere å lære hvilke ord som skulle ha -a og hvilke som kunne ha -a. Dessuten kunne det sjølsagt være spørsmål om å forandre innholdet i reglene – å øke eller minske området for a-artikkelen.

Våren 1955 kom arbeidsutvalget i gang med drøfting av disse spørsmål. Trygve Bull utarbeidde da et PM om hunkjønns bøyningen i bokmål, der han prøvde å stille opp en regel som skulle sette et hovedskille mellom obligatoriske og valgfrie hunkjønnsord: Konkrete ord skulle få -a obligatorisk, abstrakte ord -a eller -en valgfritt. (Dette var hovedtendensen også i listene fra 1938.) Regelen måtte imidlertid få visse modifikasjoner begge veier, f.eks. ved at mange personbetegnelser måtte gå til den valgfrie gruppe (dame, frue, prinsesse o.1.) og like ens mange ord med fremmed preg (antenne, celle o.fl.), mens abstrakter som er innkommet fra norsk folkemål eller har særnorsk form, måtte få -a obligatorisk (greie, helsing, nemnd, bru o.fl.).

Sørlie hadde alt i 1953 lagt fram ei utgreiing som bl.a. gav mye materiale fra litteraturen og munnet ut i et forslag om å forenkle reglene og samtidig skjære ned tallet på obligatoriske hunkjønnsord.

I sekretariatet ble det utarbeidd en omfattende liste over hunkjønnsord med opplysninger om deres rettskrivningshistorie. Under drøftingene i arbeidsutvalget viste det seg snart at det rådde uenighet om hunkjønns-bøyningen. Reglene i Bulls forslag ville opprettholde a-artikkelen i omtrent samme utstrekning som 1938-rettskrivningen, og Bull fikk støtte av andre. Men det var også de som mente at mange flere ord burde få valgfrihet. Bang-Hansen la fram en liste over ord han ønsket å overføre til den valgfrie gruppa; hans forslag ville føre til en reduksjon av tallet på obligatoriske hunkjønnsord i forhold til 1938-rettskrivningen, og blant de ord han ville gi valgfri artikkel, var noen av de mest frekvente hverdagsord. Han fikk tilslutning av flere.

På årsmøtet i november 1955 ble hunkjønnsbøyningen det dominerende emne. På grunn av den store betydning dette spørsmålet hadde og på grunn av uvissheten om hvilken linje som ville seire i nemnda, ble dette det mest dramatiske møtet i de første ti åra av språknemndas historie.

Foruten de dokumenter som alt er nevnt, forelå det opplysninger om bruken av a-former i nyere bokmålslitteratur (innsamlet av Sørlie, Kiran og Hellevik) og i avisene Arbeiderbladet og Dagbladet (innsamlet av sekretærene). 1) Den faktiske bruk av hunkjønnsartikkelen både i tale og skrift var i det hele godt belyst, men vurderingene av a-formens muligheter i framtida var svært forskjellige.

(1) Det som hadde størst betydning i denne sammenheng, var å få brakt på det rene hvor mange forfattere som brukte a-artikkelen, og i hvor stort omfang de brukte den. Det hadde mindre interesse å registrere hvor mange ganger felleskjønnsformen med -en forekom hos de mer konservative forfattere, som en på forhånd visste sjelden eller aldri brukte -a.)

Nynorsken ble ikke direkte berørt i denne saken; her var det klart at -a måtte være artikkel i alle hunkjønnsord, med [-i] som sideform. Likevel regnet nynorskrepresentantene det for viktig hvordan bokmål stilte seg her. Et virkelig tilbaketog i forhold til 1938-rettskrivningen måtte de regne for et brudd på den tilnærmingslinjen som hadde vært fulgt siden 1917, og de mente at det ville gjøre samarbeidet mellom språkgruppene i nemnda meget vanskelig hvis bokmålsgruppa valgte en slik kurs.

Etter en lang debatt ble det alternativ votering i bokmålsgruppa om enten Bang-Hansens eller Bulls forslag skulle legges til grunn for den videre behandling. Bulls framlegg seiret med 8 mot 6 stemmer. I referatet heter det:

"Bokmålsseksjonen vedtok å legge Bulls framlegg til grunn for behandlingen. Forutsetningen var at det tydelig skulle angis at -en skal være tillatt i visse tilfelle av stilistiske grunner, også ved ord som blir oppført med obligatorisk -a. Arbeidsutvalget skal arbeide med spørsmålet om på hvilken måte den stilistiske ventil skal komme til uttrykk i regler og ordlister og forelegge saken for Norsk språknemnd."

Ord med skiftende kjønn i dialektene skulle bli oppstilt særskilt, og det skulle så drøftes hvordan hvert av målene skulle stille seg til dem.

Med dette vedtaket var hovedgrunnlaget lagt for de reglene som læreboknormalen kom til å inneholde om hunkjønnsbøyningen. De betydde ingen nevneverdig forandring i a-artikkelens bruksområde. Reglene skulle gi en pedagogisk lette i forhold til listene fra 1938, men i sin endelige utforming ble reglene ikke så enkle og oversiktlige som en fra først av hadde håpet. Hovedskillet mellom konkreter med obligatorisk -a og abstrakter med -a eller -en ble likevel stående.

Flertall av intetkjønnsord var også et vanskelig punkt. I ubestemt form var det spørsmål om -er skulle tillates i flere ord enn før v.s.a. ubøyd form (f. eks. huser v.s.a. hus). Dette ble ikke avgjort før ved sluttbehandlingen i 1957, da det ble vedtatt å holde på de tidligere regler.

Når det gjaldt flertall bestemt form, stod det strid om hvor mange intetkjønnsord som burde ha artikkelen -a obligatorisk. Etter 1938 var -a tillatt ved alle intetkjønnsord og obligatorisk ved ca. 40, men det ble tidlig enighet i bokmålsgruppa om at noen av disse 40 burde få også -ene tillatt. Motiveringen var bl.a. at særnorske ordformer var vanskeligere å få innarbeidd når de var fast forbundet med artikkelen -a; det ville f.eks. være lettere for former som brott og skott å vinne innpass dersom de i flertall kunne hete brottene og skottene, enn når de måtte ha formene brotta og skotta. – Spørsmålet kom opp til behandling flere ganger, og sluttresultatet ble at gruppa av ord med obligatorisk -a ble redusert til 12–15; ellers ble -a og -ene valgfrie unntatt ved ord som endte på trykklett -e, de skulle bare ha -ne.

En detalj som det (på grunn av meningsskilnad) ble lagt svært mye arbeid på i forhold til dens betydning, var spørsmålet om sammentrekning i bestemt form entall av intetkjønnsord-el, -en, -er (f.eks. tempelet eller templet). Noen medlemmer ville gå "så langt som mulig" med sammentrekning, andre ville i de fleste tilfelle beholde substantivets fulle form også om artikkelen ble lagt til. Arbeidsutvalget fant i 1956 fram til et kompromiss som ble akseptert av hele nemnda, og som gikk ut på at full form skulle være tillatt i alle ord, men sammentrukne former skulle være jamstilt i en rekke nærmere spesifiserte tilfelle.

I bøyningen av svake verb var det mange unødige ulikheter mellom de to mål ved at verbene ble bøyd etter forskjellige klasser. Sekretariatet stilte opp en liste over ulikhetene, og det ble vedtatt en regulering som for de aller fleste verbs vedkommende gav mulighet for lik bøyning i begge mål.

Vanskeligere var tre andre problemer ved verbbøyningen: preteritum på -a i bokmål, supinum på vokal av sterke verb i bokmål, og infinitivendinga i nynorsk.

Forholdet ved -a i preteritum var etter 1938 omtrent som ved flertall av intetkjønnsord: -a og -et var prinsipielt jamstilte, men en del ord (også her omkring 40) hadde -a obligatorisk (det gjaldt ord med særnorsk lydform som lauve, mjølke). Samme innvending mot obligatorisk -a-form ble reist også her: De særnorske lydformene hadde vanskeligere for å vinne fotfeste når de var sammenkoplet med a-bøyningen. Det ble etter atskillige drøftinger vedtatt å la -a og -et være likestilt i alle verb, men å anbefale -a i ord eller ordformer som etter sin stiltone eller sitt bruksområde ville ligge særlig godt til rette for denne folkelige bøyningen.

Supinum på vokal (av sterke verb) hadde aldri vært godkjent i bokmål. Sommeren 1956 ble det framsatt ønsker i arbeidsutvalget om å få innført supinumsformer av typen biti, sungi i bokmål, slik som nynorsk hadde det. I bokmål kunne det bare bli tale om klammeformer, til bruk i "radikale" tekster i lesebøkene og dertil kanskje tillatt for skoleelever som foretrakk tilnærmingsformer ellers.

Tanken var at slike former ville bli en hjelp til å få et mer enhetlig preg over stilen når språket var "radikalt".

Store vansker reiste seg imidlertid da en gikk nærmere inn på tanken. En ting var at atskillige medlemmer av nemnda foretrakk utgang på -e framfor -i, og mente nynorsk (som siden 1938 hadde hatt -i til hovedform) burde gå tilbake til -e. Dette synet grunnet seg bl.a. på at bokmål jo hadde -et, og at det ville være lettere bare å kaste bort -t enn å endre -et til -i. Men et annet problem, som var enda mer vrient, var hva rotvokalen skulle bli i flere av klassene. Det fins nemlig i bokmål en del partisipper som ikke kan få utgang på vokal uten at rotvokalen må endres: skutt og brutt kan ikke beholde sin u i en tostavelsesform. – Skulle en så velge skoti, skåti (med tilknytning til nynorsk) eller skøti, skyti (etter østnorsk talemål)? – Omsider ble det flertall for å velge Oslo-formene med -y- i verb av denne klassen. Det lyktes i det hele til slutt å stille opp en liste over slike supinumsformer for alle typer av sterke verb (Framlegg s. III), men ved den siste revisjonen før læreboknormalen ble stadfestet av departementet, strøk språknemnda hele punktet om nye supinumsformer. Årsaken var dels den kritikk forslaget hadde møtt, dels at mange medlemmer fra første stund hadde stilt seg tvilende til tanken.

Fra 1938 hadde "kløyvd infinitiv", vært jamstilt med -a-infinitiv i nynorsk, mens -e-infinitiv var klammeform. De fleste i nynorskgruppa mente at det ikke nyttet å satse på kløyvd infinitiv, det var et altfor vanskelig system for dem som ikke hadde det i målet sitt. Det ble derfor vedtatt å gjøre kløyvd infinitiv til klammeform, mens -e-infinitiv isteden ble jamstilt alternativ til -a-infinitiv.

Våren 1956 begynte sekretærene å utarbeide et sammendrag av hele materialet til læreboknormalen. I årenes løp var materialet svulmet opp til store, uoversiktlige papirbunker, og det var altfor detaljert til at det kunne tas inn i en tilråding til departementet slik det forelå. Etter hvert som sammendrag av de enkelte kapitler ble lagt fram for arbeidsutvalget, ble hvert moment behandlet på nytt, og en del endringer gjort i de vedtak som var fattet første gang, fordi en nå hadde oversikt over hele stoffet.

Noen av de kapitler som arbeidsutvalget hadde revidert, ble lagt fram for hele nemnda på årsmøtet i november 1956. I formannens, Helleviks, åpningstale heter det ifølge referatet: "Vi bør denne gongen gjere endelege, konkrete vedtak. Dei kan sjølvsagt takas opp til ny drøfting på neste møte dersom vi finn ut at det er gjort uheldige vedtak, som t.d. inneheld direkte feil, inkonsekvensar o.l." – En del spørsmål ble endelig avgjort på dette møtet, men det stod atskillig igjen, og det ble nødvendig å holde et stort møte våren 1957 for å få framlegget i sin helhet sluttbehandlet.

Møtet fant sted 25.–28. april 1957. I mellomtida hadde arbeidsutvalget tatt for seg sammendragene av de kapitler som ikke hadde vært oppe på møtet i november 1956, og dessuten fått i stand ei innleiing til framlegget (utarbeidd av Hellevik og Lundeby og godkjent av arbeidsutvalget etter visse endringer). Det store fire-dagers møtet førte til en del forandringer i arbeidsutvalgets vedtak. De endelige vedtak foreligger trykt i "Framlegg", og det er derfor ikke grunn til – og ikke plass til – å gå nærmere innpå dem her.

Dissenser og særuttalelser

Sluttbehandlingen var så viktig at det er grunn til å ta med navnene på dem som deltok i fire-dagers-møtet 1957:

For bokmål: Halfdan Asphaug, Odd Bang-Hansen, Trygve Bull, Ivar Holm, Hans Holten, Laura Hordvik, Finn Hødnebø (varamann for Andreas Holmsen), Gunnar Jenshus, Trygve Knudsen, Gustav Natvig Pedersen, Olav Næs, Nils Johan Rud (varamann for Paul Gjesdahl), Marius Sandvei (varamann for Johannes Krogsrud), Mikjel Sørlie, Per Thomsen.

For nynorsk: Hans Eidnes, Gurid Fagnastøl, Alf Hellevik, Hartvig Kiran, Olav Kolltveit (varamann for Ragnvald Skrede), Kristian Langlo, Magne Oftedal, Ingvald Raknem (varamann for Magne Skodvin), Ludvig Selnes, Sigmund Skard, Håvard Skirbekk, Bjarne Svare (varamann for Johs. A. Dale), Per Thorson, Halldis Moren Vesaas. Sigurd Kolsrud var fraværende uten varamann.

Under arbeidets gang hadde det ofte rådd uenighet om de enkelte punkter, men ved den endelige behandling i nemnda ble det oppnådd merkelig stor enighet. En del dissenser var likevel ikke til å unngå. For de viktigste punkter er både dissenser og stemmetall ved avstemninger tatt med i "Framlegg".

Da vedtakene nå var endelige, fant tre av medlemmene etter møtet å måtte ta avstand fra innstillingen og be seg fritatt for vervet som medlemmer: professor Sigurd Kolsrud, professor (den gang dosent) Per Thorson og professor Mikjel Sørlie.

Professor Kolsrud hadde helt fra første stund ytret misnøye med arbeidet i nemnda. På alle årsmøter 1952–56 rettet han kritikk mot arbeidsutvalget for den måten arbeidet med læreboknormalen var lagt opp på. Da hele arbeidet var avsluttet, syntes Kolsrud at hans kritikk ikke var imøtekommet, og trakk seg altså ut av nemnda.

Dosent Per Thorson hadde på årsmøtet i 1956 gitt en lengre utgreiing om sitt syn på prinsippene for normering av skriftspråket. Hans syn skilte seg på vesentlige punkter fra flertallets i nynorskgruppa. Kolsrud og Thorson grunngav sin utgang av nemnda i en lang uttalelse, som er trykt som vedlegg til "Framlegg".

Professor Sørlie gav også ei utgreiing om sitt syn på forslaget til læreboknormal; han var særlig uenig når det gjaldt hunkjønnsbøyningen og preteritum på -a i svake verb; dessuten ville han ha andre former for et eventuelt supinum på vokal i bokmål. Den 10. mars 1958 bad han i et brev Kirkedepartementet om å bli løst fra vervet som medlem; noen grunn var ikke oppgitt i brevet.

Flertallet i nynorskgruppa fant det nødvendig å gi et svar til disse tre i form av en særuttalelse, som også kom med som vedlegg. Disse medlemmene uttaler her helt generelt sin beklagelse over at bokmålsrepresentantene ikke hadde gått lenger med tilnærming til nynorsk.

Resultater

Arbeidet med læreboknormalen ble langt større og mye langvarigere enn noen hadde tenkt seg da det begynte. Dette kom i første rekke av at det måtte gjøres forholdsvis grundige undersøkelser i både tale- og skriftspråk for å få belyst grunnlaget for de enkelte valgfrie formene som nemnda skulle ta standpunkt til. Innsamlingen av slikt materiale tok nødvendigvis atskillig tid.

Til gjengjeld kan en regne de materialsamlingene som kom i stand, som et ikke ubetydelig resultat av arbeidet. De har sin varige vitenskapelige verdi – uansett hvordan en bedømmer utnyttingen av dem for læreboknormalen. Rikholdigst er samlingene av dialektopplysninger.

De innstillingene til nemnda som ble skrevet på grunnlag av samlingene, ligger for størstedelen utrykte i sekretariatet. Bare noen av Seips utgreiinger er trykt (om dø – død i Maal og Minne 1953, om formene vei og veg i Maal og Minne 1955, om kjukling – kylling i Svenska Landsmål 1957, om bo – bu i Annales Academiæ Scientiarum Fennicæ 1954).

Men formålet med arbeidet var jo en normering av lærebokspråket; det egentlige resultat må være det som ble gjort på dette felt: Læreboknormalen brakte skriftspråkene et lite skritt nærmere hverandre, hovedsakelig ved tilnærming fra nynorskens side.

Når bokmålsrepresentantene ikke hadde funnet å kunne komme nynorsken mer i møte enn de hadde gjort, skyldtes det i hovedsaken den reaksjon på 1938-rettskrivningen som hadde gjort seg gjeldende blant en del bokmålsfolk fra omkring 1950. Misnøye med de "radikale" skolebøkene hadde gitt seg tydelige utslag, særlig i Oslo. Stemningen blant mange av dem som hadde barn i bokmålsskolene (særlig i byene), talte mot videre skritt på tilnærmingsveien.

Bokmålsgruppa vurderte sitt eget forslag som i det hele moderat og forsiktig. Det falt mot slutten av arbeidet ofte uttalelser som gikk i den retning at en måtte kunne vente en rolig og forholdsvis velvillig mottakelse av "Framlegg", selv i de mest konservative "riksmåls"kretser. Denne forhåpning skulle imidlertid vise seg å være altfor optimistisk.

Publiseringen av "Framlegg"

Etter at nemnda hadde gjort endelige vedtak om hele utkastet til læreboknormal i april 1957, stod det bare igjen litt finpussing, som ble utført av sekretariatet og arbeidsutvalget. Et enkelt spørsmål var enda ikke grundig nok gransket før det store nemndmøtet: "særskriving" eller "samskriving" av uttrykk som om bord – ombord o.l. Dette punktet ble behandlet av arbeidsutvalget i mai 1957, slik at også kapitlet om dette kom med i ,"Framlegg" da det ble oversendt Kirke- og undervisningsdepartementet. Dette skjedde 28. juni 1957.

Hvor mye som skulle trykkes, ble det overlatt til departementet å avgjøre. Hele innstillingen ble trykt, og dessuten alle særuttalelser. Foruten de før nevnte fra Kolsrud-Thorson, fra Sørlie, og fra flertallet i nynorskgruppa, var det en erklæring fra Trygve Bull og et brev fra representanten Laura Hordvik, der hun sluttet seg til Sørlies dissens i spørsmålet om hunkjønnsbøyning. Endelig kom det også et vedlegg som behandlet målformene i lesebøker. (Se nærmere s. 102.)

Framlegget gikk til trykking utpå høsten 1957 og forelå ferdig ved nyttår 1958. Det ble sendt ut til pressen med sperrefrist til 22. januar. Den første offentliggjøreIsen kom i radioen om kvelden den 22. januar, da Hellevik og Lundeby gav korte sammendrag av de nye bestemmelser som var foreslått for henholdsvis nynorsk og bokmål.

Mottakelsen av "Framlegg"

Morgenavisene den 23. januar 1958 var fulle av kommentarer til den foreslåtte læreboknormal.

Forventningene om at Framlegg skulle bli godtatt langt inn i de mest konservative kretser, ble straks gjort ettertrykkelig til skamme. Så godt som alle konservative aviser fordømte det – generelt og i detalj.

Skiftningene i bedømmelsen av framlegget vil framgå av noen klipp som her gjengis fra lederartiklene i en del aviser de nærmeste dagene etter offentliggjørelsen. Først noen av de mest kritiske:

Aftenposten 23. januar 1958.
"Norsk Språknemnd har gjort meget grundig og omfattende forarbeide, og resultatet vidner tildels om stor sakkunnskap, iallfall på det filologiske plan. Men de som kanskje har håpet – og trodd – at denne "normal" skulle bidra til å bilegge eller dempe sprogstriden, vil sikkert bli skuffet. Endel av de ting nevnden foreslår er nemlig av den art at de antagelig vil vekke sterk motstand, både på riksmåls- og landsmålshold. – – –

På noen få punkter har nevnden tatt et visst hensyn til riksmålets skriftlige tradisjon og tillatt former som hittil har vært bannlyst. Det gjelder f.eks. enkelte bøyningsformer av svake verber og gjeninnførelse av såkalte stemte konsonanter i visse ord, f. eks. hige, knuge, skjød m.v. Disse innrømmelser er imidlertid temmelig uvesentlige, sett i forhold til den sterke "radikalisering" av skolesproget læreboknormalen ellers medfører. "

Morgenbladet 23. januar 1958.
"Hva riksmålet angår, forsøker nevnden å få det til å se ut som om forslaget stort sett tilsvarer moderat 1938. I virkeligheten går det et langt skritt videre i radikal retning. Det kan derfor med en gang slåes fast, at forslaget vil bli blankt avvist av riksmålsfolk.

Det er heller ikke sannsynlig at målfolkene vil finne seg i den radikale oppløsning av landsmålet som finner sted i og med forslaget. – – –

Det eneste positive som kan komme ut av forslaget er at det her endelig helt tydelig kommer for dagen at samnorsk-tanken har vært falsk fra begynnelsen av. – – –

Sprognevndens arbeide, som har kostet enorme summer, er et bortkastet arbeide. Normaliseringen [): normeringen] av riksmålet utføres av Riksmålsforbundet og Det Norske Akademi i fellesskap. De har både den videnskapelige autoritet og riksmålsfolkets tillit. Norsk Språknemnds medlemmer har hverken autoritet eller tillit, Det er ingen som trenger dem. De kan gå hjem."

"Unge Høire" 1. februar 1958.
"Norsk Språknevnd har efter fem års arbeide (?) lagt frem en læreboknormal som vil stå som en søyle blant de kulturelle niddingsverk offisielle organer har prestert efter krigen.

– – Hva har da Trygve Bull og likesinnede kulturelt uansvarlige elementer prestert?

De har prestert å lage et sprog ekstra her i landet. Og det et sprog som ikke kan tåle annen karakteristikk enn rampesprog.

– – – Det er oss meget lett å være "usaklige" i denne sak. Vi har i det hele lett for å være "usaklige" overfor svindel. Især når den skal gå ut over våre barn."

Gula Tidend 28. januar 1958.
"I nynorsken er valfridomen auka. Det vert høve til å skriva omlag som no – men det vert og høve til å nytta former som vel kan høyra til folkemålet i andre landsluter, men som for storparten av folket her vest verkar lite folkelege.

Når stoda er slik tykkjer me det vil vera eit rimeleg krav at me får to utgåvor av lærebøkene på nynorsk, ei form lagd opp til dei formene som til dessar har vore tradisjonelle i nynorsken og som folk i store luter av dei områdi som nyttar nynorsk finn seg vel tilrettes med, og ei bygd på dei nye formene som skal høva for luter av Austlandet, Trøndelag, Sørlandet og Nord-Noreg."

I tillegg til disse redaksjonelle kommentarer inneholdt de konservative avisene utover våren 1958 en vrimmel av angrep i form av uttalelser og inserater fra enkeltpersoner, ofte sterkt affektpreget og spekket med skjellsord.

Så noen mer positive røster, og blant dem først et par konservative blad:

Stavangeren, 23. januar 1958.
"Om forslaget til læreboknormal vil vi idag bare si, at det første inntrykket av den ikke er ille. Der er renset ut, strammet til, valgfriheten er justert men beholdt fordi vi må ha den, på noen punkter blir den større til gunst for moderate. Nemnda slipper inn en del nye folkelige former, og noen av dem er fæle, men de bare står der for dem som liker dem, ingen tvinger dem på oss. Stort sett ser det ut til at læreboknormalens tendens er å gi et gunstigere klima for levende, nyansert og skjønnsom bruk av det skriftsprog vi har."

Og to dager etter heter det i lederen:

"Vi skrev onsdag at det første inntrykk av forslaget "ikke er ille". Nå har vi studert det nærmere og bekrefter hva vi skrev. Nemnda har levert et dyktig arbeid og vist en skjønnsomhet som skiller seg fordelaktig fra det vi før gjennom årene siden 1938 har sett av "rettleiinger" om sproget."

Drammens Tidende/Buskeruds Blad 23. januar 1958.
"Det forslag Språknemnda nå har fremlagt, vidner på mange punkter om en riktig erkjennelse av at man må gå frem med en varsomhet som var totalt fremmed for reformatorene av 1938, og bare det er en vesentlig vinning for dem som har talt riksmålets sak i disse årene.

Den innstilling Språknemnda nå har fremlagt er et verk som vidner om stor grundighet. – – –

Som man vil forstå er tendensen til fortsatt samnorsking fremdeles levende, men man har bare ikke våget å la den komme til en så brutal utfoldelse denne gang som i 1938. Man plukker vekk litt av det verste i den nåværende normal, dels for å dempe gemyttene, og dels i erkjennelse av at samme former representerte et så uhyrlig stilbrudd at de hadde ingen chanse til å slå igjennom. På den annen side forsøker man seg med nye fremstøt på andre områder for å imøtekomme kravet om tilnærming."

Lofotposten 23. januar 1958.
"Vil det forslag Norsk Språknemnd nu har fremlagt bære muligheten i seg til sprogfred? Vi har våre tvil. – – –

Hovedinntrykket av forslaget er at det inneholder to tendenser. På den ene side en forsiktig vilje til å ville gjøre bokmålsfolk til lags, til å gjøre innrømmelser når det gjelder de verste formene i rettskrivningen av 1938. På den annen side blir fellesformer innført der det er mulighet for dem."

Andre mer velvillige eller nøytrale kommentarer:

Arbeiderbladet 23. januar 1958.
"Fra et radikalt "samnorsk"-synspunkt vil det kanskje virke som en skuffelse at Norsk språknemnd ikke har funnet å kunne gjøre flere av de valgfrie formene fra 1938 til eneformer. Men som før vil de kommuner som ønsker det, kunne legge slike former til grunn for morsmålsundervisningen. Og vi tror motstanden i Oslo-området mot de "radikale" lærebøkene har vist at vi ikke i alle deler av landet ennå er innstilt på å gå så langt.

Omvendt tror vi det er en fullstendig misforståelse at folk flest ønsker å gå tilbake til systemet fra 1917, med former som sprog, efter, nu og frem.

Norsk Språknemnd har brukt lang tid på arbeidet med læreboknormalen. Det må skyldes at den har tatt sin oppgave høytidelig og holdt seg til de vedtekter som sier at den skal arbeide på vitenskapelig grunn.

Det vil sikkert bli strid om innstillingen. Vi ville ikke føle oss vel her i landet, hvis vi ikke med visse mellomrom får et språkrabalder. Det skal vi ikke ta høytidelig. Viktigst er det at avstanden mellom de to språkformer vi bruker blir enda noe mindre, og etter vårt skjønn har språknemnda truffet det som for tiden er omtrent det rette."

Samme avis hadde neste dag en ny leder med svar på de hissige angrepene fra konservative kretser:

"Når forslaget til ny læreboknormal er endelig godkjent, vil Arbeiderbladet for sin del ta den i bruk, og det vil skje uten store vanskeligheter. Den rettskrivningen vi bruker her i bladet nå, svarer omtrent til innstillingen fra nemnda.

Vi hadde ventet at Riksmålsforbundet ville ha sagt om innstillingen at her kan dere se, det hjelper å kritisere, den nye læreboknormalen betyr en moderasjon i forhold til 1938-reformen.

I stedet har Riksmålsforbundet valt å proklamere at her er det øvd et nytt språkhærverk, og de handler som de raskeste hærførere. Mens den første offentlige redegjørelse for språknemndinnstillingen ble gitt i Kringkastingen klokken seks onsdag ettermiddag, forelå krigserklæringen i morgenavisene som gikk i trykken klokken ett om natta.

Språknemnda har tenkt i fem år. Riksmålsforbundets ledere ville ha gjort sin sak en stor tjeneste om de hadde tenkt f.eks. i fem dager."

Dagbladet 24. januar 1958.
– – – "Vi trenger sårt en læreboknormal i dag, og framlegget fra Norsk Språknemnd er et godt arbeidsgrunnlag både når det gjelder bokmål og nynorsk. Mange unødvendige dobbeltformer er sløyfet, regler er gjort klarere og mer konsise, samtidig som en rekke foreldede ulikheter mellom de to målformene er fjernet. Hensyn er det også tatt til stil og miljø, noe som gjør både bokmål og nynorsk mer elastisk enn tilfellet har vært etter 1938-rettskrivningen."

Nationen 25. januar 1958.
"Men hva er så grunnen til at det har slikt hastverk med å skape en storm av uvilje mot det alvorlige arbeid som her er gjort, at man ikke engang har tid til først å ta en saklig diskusjon om det? Mon ikke selve forslagets innhold gir en del av svaret. For bokmålets vedkommende er det faktiske forhold at forslaget fjerner en god del av de mest omstridte former i rettskrivningen av 1938, og ellers tør hovedinntrykket bli at det er svært små framstøt gjort i retning av et felles norsk språk. Man har med andre ord fulgt den lange linje som før også motstanderne har bekjent seg til. Men nå ser også det ut til å være galt, det hele er "et lumsk anslag mot riksmålet" heter det nå.

En får nærmest inntrykk av at det på visse hold er om å gjøre å holde striden gående, det saklige grunnlag for den kommer i annen rekke. Og kan man med bistand av en mer enn velvillig høyrepresse få gjort gemyttene tilstrekkelig rødglødende på forhånd, vil en senere saklig diskusjon om innstillingen kunne gå hus forbi. Og det kan komme vel med. For selv om en slik diskusjon vil føre til andre konklusjoner enn de Språknemnda i enkelte tilfelle er kommet til, vil den iallfall ikke gi næring for den hets som det nå legges opp til på visse hold.

Men sett nå at folk likevel beholder fatningen, at de med andre ord begynner å gå trett av de permanente hærskrik. Det er ting som tyder på det, og hva så? Herrene på Parnasset har så ofte talt om de som sådde vind og høstet storm. Det har hendt før at en storm spakner hurtigere enn ventet. Ja, det hender ikke så sjelden at den forandrer retning også."

Dagen 24. januar 1958.
"Det skal ingen spåmannskunst til å forutsi at Norsk Språknemnds forslag til læreboknormal vil føre til strid. Og den strid som nå kommer, blir, tror vi, skjebnebestemmende både for bokmålets og nynorskens framtid. Den meget omstridte 1938-rettskrivningen vil nå måtte stå sin endelige styrkeprøve. – – –

For bokmålets vedkommende er det altså en viss tendens i konservativ retning. Nynorsken derimot går mot sterkere radikalisering."

Angriperne var nok i flertall blant dem som offentlig gav uttrykk for sitt syn på "Framlegg". De som var enige, følte seg rimeligvis i mindre grad kallet til å ytre seg; det måtte ligge nær for dem å regne med at språknemnda sjøl ville svare på angrepene og oppklare mange av de misforståelser og forvrengninger som angriperne hadde gjort seg skyldige i.

Arbeidsutvalget behandlet på møtet 30. januar 1958 spørsmålet om nemnda som institusjon skulle ta til motmæle. Noen av medlemmene hevdet at det ville svekke nemnda i folkeopinionen dersom alle slags angrep – til og med beskyldninger om svindel – ble stående uimotsagt. Andre mente at et svar bare ville føre til nye usaklige angrep, som igjen ville kreve svar, og dermed ville nemnda komme ut i en endeløs diskusjon. Dette synet seiret, og det ble vedtatt ikke å svare på nemndas vegne før det eventuelt kom saklig kritikk.

Ut på våren 1958 ble den kritikk av "Framlegg" som de forskjellige riksmålsorganisasjoner hadde kommet med, samlet i ett skrift ("Kritikk"). Organisasjonene var Riksmålsvernet, Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur, Riksmålsforbundet, Forfatterforeningen av 1952, Foreldreaksjonen mot samnorsk og Norsk lytterforening. De som stod bak skriftet var (i alfabetisk rekkefølge): Professor Leif Amundsen, forfatteren André Bjerke, professor Carl Hj. Borgstrøm, lektor Gorgus Coward, professor Ingerid Dal, overlærer Kjell Henriksen, kontorsjef (i Riksmålsforbundet) Leif Korshavn, professor Erik Krag, direktør Fr. Lange-Nielsen, professor Georg Morgenstierne, forfatteren Øistein Parmann, lektor Trygve Sagen, redaktør Ernst Sørensen, dr.philos. Ragnar Ullmann, professor A.H. Winsnes og forfatteren Arnulf Øverland.

Noen av de kritiske innleggene var holdt i samme hånlige tone som hadde vært vanlig i de konservative avisene, men det var også flere av skribentene i "Kritikk" som hadde lagt an på en saklig imøtegåelse av de argumenter som Framlegg bygde på.

På nynorsksida ble det utarbeidd merknader fra styret i Noregs Mållag (som kløyvde seg i et flertall og et mindretall), fra Noregs lærarmållag, Studentmållaget i Oslo, flere lokale mållag og dertil enkeltpersoner. Mange av disse uttalelsene var positive.

Våren 1958 ble en kritisk periode i språknemndas historie. Motstanderne fant tidspunktet inne til et forsøk på å rive grunnvollen bort under nemnda ved å gjøre slutt på representasjonen fra de viktigste organisasjoner og institusjoner. Både i Norsk Presseforbund og ved Universitetet i Oslo ble det stilt forslag om at representasjonen i Norsk språknemnd skulle opphøre. Men innen sommeren kom, var forslagene avvist og situasjonen avklart.

Det var imidlertid blitt helt tydelig at en imøtegåelse av kritikken var nødvendig, og arbeidsutvalget vedtok 8. mai 1958 at et svar skulle utarbeides.

I løpet av sommeren 1958 ble et utkast skrevet av Hellevik og Lundeby. Det ble behandlet og finpusset på flere møter i arbeidsutvalget og forelå trykt før Stortinget skulle behandle "Framlegg" den 6. oktober. Arbeidet med dette svaret viste tydelig hvor vanskelig det er for en institusjon som Norsk språknemnd å delta i polemikk. Enda dette svaret bare ble behandlet av arbeidsutvalget, tok det flere uker å få det ferdig. Og så ble språknemnda attpåtil beskyldt for å ha ventet til helt oppunder stortingsdebatten for å hindre motparten i å ta til gjenmæle!

Her skal bare nevnes de hovedmomenter som "Svar på kritikk" tok opp: Forholdet mellom vitenskap og skjønn ved språknormering, innholdet i uttrykket "tilnærming på norsk folkemåls grunn", hva den språklige utviklingslinjen går ut på som Stortinget har fastlagt, og som er fulgt gjennom hele dette hundreåret, metodene for innsamling av materiale til "Framlegg" fra litteratur og presse, omfanget av de endringer som framlegget ville medføre, bl.a. spørsmålet om språkets struktur ville bli berørt av disse endringene, og endelig et tillegg om ordtilfanget i nynorsk.

"Framlegg" var av regjeringen sendt Stortinget som melding, og kom opp til drøfting 6. og 7. oktober 1958. Det var stor interesse for debatten; den samlet begge dagene fulle tilhørerbenker, og kringkastinga sendte opptak flere timer.

Kirke- og undervisningskomitéen hadde delt seg i tre fraksjoner under behandlingen av "Framlegg". Et flertall på 8 medlemmer sa seg "samd i at framlegget frå Norsk språknemnd blir lagt til grunn for ein ny normal med dei endringar departementet i samråd med Norsk språknemnd finn å måtte gjera i samsvar med retningslinene frå Stortinget."

Et mindretall på 3 medlemmer (Høyre) rådde fra at "Framlegg" ble godkjent i det hele tatt som grunnlag for en læreboknormal, mens et annet mindretall på 2 medlemmer (fra Venstre og Kristelig Folkeparti) ville godta "Framlegg" når visse endringer var gjort.

Debatten skilte seg fordelaktig fra de forutgående avisfeidene ved sin ro og saklighet.

Verdens Gang skrev redaksjonelt den 7. oktober:

"Det er grunn til å slå fast – og gjøre det med tilfredshet – at det har vært en rolig, saklig tone over stortingsordskiftet om læreboknormalen."

Foruten innstillingen fra flertallet i Kirke- og undervisningskomitéen forelå ved debattens avslutning forslag fra de to mindretallene. Det ene, framsatt av Per Lønning, gikk ut på forkastelse ikke bare av læreboknormalen, men av hele språknemnda:

"1. Stortinget kan ikke anbefale at det fastsettes noen ny "læreboknormal" på grunnlag av Norsk Språknemnds forslag.

2. Stortinget mener at Norsk Språknemnd med dens nuværende bundne mandat bør avvikles, og ber Regjeringen så snart som mulig å fremme forslag om et nytt arbeidsorgan som sikrer fri videnskapelig undersøkelse av alle grunnleggende spørsmål som knytter seg til norsk sprogutvikling."

Det andre var framsatt av Olav Hordvik:

"Stortinget seier seg samd i at framlegget frå Norsk Språknemnd vert lagt til grunn for ein ny læreboknormal, men bed departementet syta for at framlegget vert revidert slik at det kjem meir i samsvar med det mandat nemnda fekk for arbeidet."

Ved avstemningen ble Lønnings forslag forkastet med 115 mot 30 stemmer (5 var fraværende). De 30 var hele Høyres gruppe + 1 fra Kristelig Folkeparti. Deretter falt Hordviks forslag – det fikk 19 stemmer. Endelig ble komitéens innstilling vedtatt med 114 mot 31 stemmer (Høyre + 2 fra Kristelig Folkeparti).

Pressens reaksjoner var like forskjellige denne gang som i januar. Her skal tas med et par klipp fra hver side:

Nationen 8. oktober 1958, under overskriften Stortinget har talt.
" – – Og når hysteriet nå etter hvert forhåpentlig forsvinner fra det videre ordskifte om saken, vil det også bli klart for stadig flere at den nye læreboknormalen så langt fra er noe revolusjonerende framstøt i retning av den framtidige samnorsken. Kanskje vil enkelte endog komme til det resultat at "den lange linje" i tilnærmingen i virkeligheten er den som språknemnda har fulgt."

Dagbladet 8. oktober 1958, under overskriften Nederlag for fanatikerne.
" – – – Oppslutningen om arbeidet i Norsk Språknemnd er et klart bevis for at den ordningen vi har nå, er både god og riktig. Det er Stortinget som skal ha det avgjørende ordet, også i spørsmål som gjelder språket.

– – – Norsk språkutvikling har i dag klare retningslinjer. De går fram mot ett skriftspråk, representativt for norsk tale i bygd og by. De går på tvers av fraksjonsinteresser og sosialt snobberi. Dette har Stortinget nå slått fast. Og dermed bør det kunne bli språkfred."

Men motstanderne kom med bitre kommentarer:

Morgenbladet 8. oktober 1958.
"Mange mennesker i Norge sitter forstemt og tenker efter de to dagers debatter i Stortinget om Norsk Språknemnds forslag til læreboknormal, efter å ha fulgt debatten i kringkastingen. De tenker: Kan dette virkelig være sant, kan slikt hende i et folk, at sprogformen for barn og ungdom, for de kommende generasjoner skal fastsettes ved en flertallsbeslutning i et lands nasjonalforsamling?"

Og Aftenposten skriver samme dag:
"I debatten i Stortinget lyttet man i disse dager forgjeves efter en eneste stemme som brukte det fellessprog som man forsøker å presse frem blant annet ved læreboknormalen. Men ved voteringen fikk normalen 80 prosent av alle stemmene. I debatten var der folk innen alle partier som kritiserte læreboknormalen, men ved voteringen var det bare Høyre og 1½ mann fra Kristelig folkeparti som ikke godtok normalen.

Det ble sagt i Stortinget at det er folkeviljen som avgjør sprogspørsmålet. Men vi tror ikke at alle de gode riksmålsfolk og landsmålsfolk som i by og bygd sogner til de partier som ved voteringen igår gjorde et nytt fremstøt for samnorsken, hadde noen umiddelbar følelse av å oppleve folkeviljens seier."

*

Stortingsvedtaket om læreboknormalen gikk som nevnt ut på at "Framlegg" skulle legges til grunn for nye regler, men med de endringer som departementet fant å måtte gjøre i samråd med Norsk språknemnd.

Straks stortingsbehandlingen var over, tok derfor språknemnda opp arbeidet med revisjon av "Framlegg" på bakgrunn av den kritikk og de innvendinger som var kommet fra forskjellig hold. Sekretariatet utarbeidde i oktober 1958 en systematisk oversikt over all kritikken, så medlemmene skulle få et grunnlag for å overveie alle omstridde punkter på nytt. Arbeidsutvalget tok deretter for seg saken og innstilte på revisjon av visse punkter. I desember kom den siste behandlingen av læreboknormalen i samlet nemnd. På et to-dagers møte ble "Framlegg" på nytt gjennomgått punkt for punkt og en rekke endringer gjort. En av de viktigste var at hele forslaget om en supinumsform i bokmål med utgang på vokal ble strøket. Blant de 15 medlemmene i bokmålsgruppa var det fremdeles 9 som var stemt for å innføre en slik form, men det var delte meninger om hvilken vokal, -i eller -e, som burde velges. Det var ikke flertall for noen av dem, og hele tanken om et alternativt supinum på vokal måtte dermed oppgis. Etter dette vedtok nynorskgruppa for sin del jamstilling av -e og -i (f. eks. skrive – skrivi).

Den 10. februar 1959 ble den endelige innstillingen om ny læreboknormal oversendt Kirke- og undervisningsdepartementet. Ved kongelig resolusjon 3. april 1959 fikk departementet fullmakt til å gi ut regler og ordlister for de nye normalene og å fastsette tidspunktet for når de nye reglene skulle begynne å gjelde.

I et rundskriv til skolen av 24. juni 1959 meddelte så departementet skolene at "den nye læreboknormalen for bokmål og nynorsk trer i kraft fra l. august 1959. – – Til og med 1962 må en ved skriftlige avgangseksamener ikke gi feil for avvik fra læreboknormalen når de stemmer med rettskrivningen av 1938. På den annen side må elevene ha adgang til å bruke de nye formene alt nå."

Et tilsvarende rundskriv til sentraladministrasjonens kontorer, datert l. september 1959, fastsatte at den nye læreboknormalen "skal tas i bruk i statsadministrasjonen fra l. oktober 1959."

 

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter