Stedsnavn

1 Hva er stedsnavn?

Vi er alle kjent med og bruker en mengde stedsnavn uten at vi tenker nærmere over det. Men hva er egentlig et stedsnavn? Det ligger i begrepet selv, nemlig at det er navn på et sted. Vi kan også si at et stedsnavn er en adresse. Når et stedsnavn blir brukt muntlig eller skriftlig i en gitt sammenheng, vil de som hører eller leser det automatisk knytte det til et bestemt sted, forutsatt at de kjenner navnet og stedet.

Navn på viktige steder er naturligvis mer kjente enn navn på mindre viktige steder. Alle nordmenn over en viss alder vil være fortrolige med navn som Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø, Jotunheimen og Tana, mens lokale navn som Måge og Skutull i Hardanger eller det samiske Biertavárri i Troms er det langt færre som kjenner.

Stedsnavn er altså det språklige bindeleddet mellom mennesket og stedene. Samtidig har stedsnavn en historisk dimensjon på den måten at de forteller om forholdene på stedet den gangen de ble til. Navneforskningen (onomastikken) er den vitenskapen som gransker stedsnavn så vel som andre navn.

2 Hvordan har stedsnavn oppstått?

Hvis vi tenker oss flere tusen år tilbake, eksisterte det neppe særlig mange stedsnavn, og store deler av naturen lå urørt og navnløs. Hvilke navn steinaldermenneskene hadde, vet vi ikke noe om, og fra bronsealderen har vi i beste fall et mindre antall navn bevart. Først fra tiden omkring Kristi fødsel og framover ble det gitt navn som vi rimelig sikkert kan si eksisterer i dag. Størst sjanse for å overleve gjennom et langt tidsrom hadde navn på større naturlokaliteter som elver, innsjøer, øyer og fjorder.

Etter hvert økte tallet på stedsnavn utover landet, noen ble glemt underveis, men stadig nye kom til i takt med utviklingen av bosettingen og utnyttingen av ressursene, og slik kan vi si at landet langsomt fyltes med navn.

De fleste eldre stedsnavn er blitt til ved at en bestemt lokalitet har hatt betydning for folk, f.eks. i forbindelse med jakt, fangst, jordbruk, ferdsel eller annen virksomhet. For å betegne denne lokaliteten fikk den en adresse slik at andre kunne identifisere den. I begynnelsen kunne dette skje ved en beskrivelse av visse karakteristiske trekk ved stedet. Etter hvert fikk beskrivelsen navnekarakter, f.eks. ble ”den sandete vika” til Sandvik, og ”den grønnskimrende elva” ble til Grøna.

Mange lokaliteter har fått navn ut fra likhet med kjente ting og former, som Aksla, Kloa, Kyrkja, Oksen, Seglet. Noen navn kan være lånt fra et annet sted ut fra en tenkt likhet eller egenskap. Videre må en regne med at navngivingen i en viss utstrekning har skjedd ut fra analogi, dvs. at navngiverne har fulgt eksisterende navnemønster og har kunnet øse av sitt mentale ”navneleksikon” når det var aktuelt å gi navn.

Når de store gårdsnavnklassene på -vin, -heim, -land, -stad, -rud osv. ble så frekvente i visse perioder og i visse områder, kan dette i en viss grad karakteriseres som mønsternavngiving. Etter hvert som navnene ble innarbeidet, kom det beskrivende innholdet i bakgrunnen, og det var ikke lenger nødvendig å kjenne betydningen av de ordene navnene var lagd av. Mange stedsnavn som er allemannseie i dag, inneholder ordmateriale som ellers er lite kjent eller gått tapt, f.eks. Mjøsa, Lærdal, Máze (norsk Masi).

I senere tid er det blitt vanlig å gi navn mer bevisst, nærmest ved en dåpshandling. Mens det gamle navnet Oslo sannsynligvis er blitt til en gang i det første årtusen som en beskrivelse av en engslette (gammelnorsk ) der en førkristen gud (gno. áss/óss) ble dyrket, fikk den nye byen etter brannen i 1624 navnet Christiania (fra 1877 oftest skrevet Kristiania) etter kong Kristian 4. En slik styrt navnsetting var det også da byen fikk tilbake Oslo-navnet i 1924.

Det finnes en del eldre navn som er resultat av en bevisst navngiving, men det var først etter at det ble aktuelt å gi navn til gater og veier i byer og tettstrøk utover 18–1900-tallet, og i senere tiår også på landsbygda, at en planmessig navngiving er gjennomført i større utstrekning. Et moderne samfunn består av mange ulike institusjoner og funksjoner som er relatert til bestemte lokaliteter, og etter hvert er det blitt behov for å gi navn til stadig flere slike steder. Det kan gjelde kommunikasjonsårer, parker, kraftanlegg, nasjonalparker, museum, utdanningsinstitusjoner, barnehager, byggefelt og virksomheter av ulike slag. I tillegg til navnefloraen i det offentlige rommet finnes det et stort antall navn på private grunneiendommer og bygninger.

Både i privat og offentlig sammenheng blir det ofte tatt utgangspunkt i eksisterende stedsnavn når nye navn gis, men de kan også være konstruert, som Deør i Vestby, en omvendt skrivemåte av slektsnavnet Røed. I økende grad setter utenlandske ord, særlig engelsk, sitt preg på navnsettingen, f.eks. City Syd i Trondheim.

3 Historikk og organisering

Oluf Rygh (1833–99) regnes som grunnleggeren av norsk stedsnavnforskning. Han ledet en kommisjon som i årene 1878–1886 utarbeidet forslag til ny rettskriving av gårdsnavnene i det offentlige registeret over grunneiendommer (matrikkelen). I dansketiden hadde gårdsnavn og andre stedsnavn i stor grad fått en forvansket og ”unorsk” skrivemåte som ofte lå langt fra den nedarvete lokale uttalen. Det første initiativet til å rette opp skrivemåten ble tatt med Gerhard Munthes matrikkelrevisjon i 1838.

Kommisjonen av 1878 gikk mer grundig til verks og kunne på grunnlag av omfattende kildestudier legge fram forslag til en mer moderne skrivemåte av en stor del av de rundt 50 000 gårdsnavnene i landet. Den nye matrikkelen ble vedtatt i 1886. Rygh arbeidet videre med dette store stedsnavnmaterialet med tanke på publisering, og i 1897 begynte utgivelsen av det epokegjørende verket Norske Gaardnavne (NG). Til sammen kom det 18 bind, ett for hvert fylke, samt Forord og Indledning og Fællesregister. Serien ble fullført i 1936.

I første halvdel av 1900-tallet var det særlig Magnus Olsen (1878–1963) og Gustav Indrebø (1889–1942) som satte sitt preg på stedsnavnforskningen, den første med sine studier av stedsnavn som kulturhistorisk og særlig religionshistorisk kilde, den andre med sine arbeid om naturnavn, administrasjonshistoriske navn og stedsnavnnormering.

I 1921 ble Norsk stadnamnarkiv opprettet i Oslo, med Indrebø som første styrer. Etter krigen kom Per Hovda (1908–97) til å spille en sentral rolle som grunnlegger av det nye bustadnavnprosjektet og som mangeårig styrer av Norsk stadnamnarkiv. I 1930 ble Indrebø professor i vestnorsk målgransking ved Bergens museum, og samlingene ble etter hvert flyttet dit. Da Indrebø døde i 1942, ble Hovda leder for arkivet, og i 1944 ble det ført tilbake til Oslo. I 1978 ble Norsk stadnamnarkiv innlemmet i Universitetet i Oslo.

I dag har de øvrige universitetene og flere av høgskolene regionale navnearkiv med faglig ekspertise som forvalter navnesamlinger og gir undervisning i navnegransking. Dessuten er det et samisk navnemiljø ved Nordisk samisk institutt i Guovdageaidnu/Kautokeino. De ulike institusjonene samarbeider gjennom Samarbeidsnemnda for navnegransking. Det finnes også en uavhengig forening, Norsk namnelag, som arbeider for å ta vare på navn som del av kulturarven.

Samarbeidet på det nordiske plan ivaretas av Nordisk samarbeidskomité for navneforskning (NORNA), mens International Council of Onomastic Sciences (ICOS) virker på det internasjonale plan, likens FN-organet United Nations Group of Experts on Geographical Names (UNGEGN). Den siste arbeider spesielt for å fremme nasjonal normering i internasjonal sammenheng.

4 Normering av stedsnavn

De fleste har merket seg at samme stedsnavn ofte har forskjellig skrivemåte. Dette har historiske årsaker. Fram til slutten av 1800-tallet fantes det ikke faste regler for hvordan stedsnavn skulle staves (normeres), og skrivemåten kunne veksle fra dokument til dokument, f.eks. kunne et enkelt navn som Vik skrives Vig, Wig, Wik, Wiik osv.

Dette var upraktisk, og ved den nevnte matrikkelrevisjonen ble en stor del av gårdsnavnene modernisert. På 1900-tallet kom en rekke forskrifter for skrivemåten, og en mengde navn ble endret, ofte til irritasjon for folk som var vant med en mer tradisjonell skriftform. Særlig galdt det stedsnavn som også var i bruk som slektsnavn. Denne misnøyen merkes fortsatt, men det offentlige har forsøkt å vise at stedsnavn, i motsetning til personnavn, er en felleseie som bør reguleres etter visse prinsipp.

I dag er skrivemåten av stedsnavn i offentlig bruk regulert av lov 18. mai 1990 nr. 11 om stadnamn, med forskrifter gitt 4. juli 1991 og 14. oktober 1993. Hovedinnholdet i loven er at skrivemåten skal ta utgangspunkt i den nedarvete lokale uttalen, men ellers følge gjeldende rettskrivingsprinsipp for norsk og samisk. Finske navn i Nord-Norge skal følge gjeldende rettskrivingsprinsipp i finsk. Når særlige grunner taler for det, kan skrivemåten avvike fra gjeldende rettskrivingsprinsipp.

Vedtak om skrivemåten gjøres av det offentlige organet som har ansvar for navneobjektet, f.eks. Statens vegvesen for navn på veistrekninger, stoppesteder, bruer og tunneler langs riksveiene, kommunen for kommunale gater, veier, parker osv. Statens kartverk (gjennom sine fylkeskartkontorer) har vedtaksansvaret for de aller fleste stedsnavn, som gårdsnavn, bruksnavn og natur- og kulturnavn som ikke faller inn under andre offentlige organ. Den nye stedsnavnloven vil gi Statens kartverk vedtaksmyndighet for all statlig navngiving som ikke er regulert av andre lovverk. Nylagde navn, f.eks. på eiendommer og tiltak, faller utenfor loven og kan fritt bestemmes av eierne.

I samsvar med loven er det opprettet seks navnekonsulenttjenester, en for hvert av de store universitetsområdene (Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø), en for samiske og en for kvenske stedsnavn. Navnekonsulenttjenestene, som blir administrert av Norsk språkråd (i dag Språkrådet), skal gi vedtaksorganet råd om riktig skrivemåte. Samisk navnekonsulenttjeneste er administrert av Sametinget.

Før det blir gjort navnevedtak, skal berørte parter ha hatt anledning til å uttale seg. Dersom det er tale om nedarvete bruksnavn, skal grunneieren kontaktes. Nye navnevedtak skal dessuten kunngjøres ved oppslag eller på annen måte. Alle navn som er vedtatt etter loven, eller som har status som godkjent, er lagt inn i Sentralt stedsnavnregister, som Statens kartverk forvalter. Alle offentlige organ plikter å bruke den skrivemåten som er fastsatt etter reglene i loven. Dette følges ikke alltid like godt opp, og særlig har det vært vanskelig å gjennomføre den samiske navnebruken etter loven, f.eks. på veiskilt. En klagenemnd er opprettet for å ta seg av klager på navnevedtak. 

5 Hvor finnes stedsnavn?

Hvis vi tenker etter, så kjenner hver enkelt av oss en mengde stedsnavn, både der vi bor og der vi har vært på besøk, og gjennom ulike medier. Hodet vårt er egentlig velfylt av stedsnavn vi har hørt om eller lest oss til. Men dette vil være bare en liten del av de kanskje fem–seks millionene av ”små” og ”store” stedsnavn en har regnet med i Norge. En stor del av disse er teignavn og utmarksnavn som brukes lite, og mange av dem er borte eller i ferd med å bli glemt. Av det totale antall stedsnavn er mindre enn halvparten innsamlet og oppbevart i arkivene.

Den viktigste større gruppen er de ca. 50 000 gårdsnavnene (ca. 34 000 av dem er kjent fra middelalderen), og disse pluss noen tusen bruksnavn er behandlet i NG (se http://www.dokpro.uio.no/stedsnavn.html). En oversikt over alle gårds- og bruksnavn registrert til omkring 1950 finnes på samme nettsted. På nettadressen http://www.norgeskart.no kan en søke på alle navn som forekommer på kartserien N50 (Norge 1:50 000) og deler av andre kartserier fra Statens kartverk. Det dreier seg om nærmere 700 000 navn på alle slags kultur- og naturlokaliteter, som gårder og andre bosteder, områder, fjell, elver og vann, fjorder, øyer og skjær osv. Ellers finnes det ulike register over stedsnavn i offentlig regi, som gate- og veinavnregisteret.

6 Terminologi og typologi

De fleste stedsnavn kan plasseres i de to hovedgruppene naturnavn ’navn på naturlokaliteter’ og kulturnavn ’navn på menneskeskapte lokaliteter’. Den viktigste gruppen av kulturnavn er bustadnavn. Bustadnavn kan igjen deles i gårdsnavn, bruksnavn, villanavn, husnavn, hyttenavn. I forbindelse med de tidligere husmannsplassene snakker en også om plassnavn, som i dag til dels er brukt som navn på småbruk, bolighus, teiger o.l., eller er forsvunnet. Også de fleste av de tidligere ca. 50 000 seternavnene er i dag brukt om steder som ikke lenger er setrer.

Naturnavn omfatter fjellnavn, elvenavn, innsjønavn, fjordnavn og øynavn osv., så langt det er hensiktsmessig å dele opp naturen. Et stedsnavn inneholder normalt et lokalitetsbetegnende hovedledd (grunnord) og oftest også et forledd (utmerkingsledd) som nærmere spesifiserer hovedleddet. Sandvik inneholder således hovedleddet vik som forteller om hva slags lokalitet det er tale om og forleddet Sand-, som sier noe om hva som er spesielt ved denne vika. De fleste stedsnavn har entallsform, som Sandvik og Vik, men en del navn har flertallsform, som Viker. Et annet forhold en merker seg når en tar for seg navnene f.eks. på et kart, er at de fleste har bestemt form, således forekommer Sandvika langt oftere enn Sandvik.

Størst rolle i historisk sammenheng spiller de store gårdsnavnklassene. Studiet av dem har gitt viktige bidrag til bosettingshistorien i landet. Gårdsnavnene kan deles i to hovedgrupper: 1) navn som inneholder ord som viser til bosetting, og 2) opprinnelige naturnavn som er blitt gårdsnavn. Mens Oluf Rygh la materialet til rette i NG, var det Magnus Olsen som for alvor forsøkte å utnytte gårdsnavn som kilde for bosettingshistorien, særlig i Ættegård og helligdom (Olsen 1929).

Til den første gruppen hører de store navneklassene på vin ’naturlig 'eng’ (ca. 1000 navn), heim (ca. 1000), -land (ca. 2000), -stad (ca. 2500), -bø/ -by (ca. 1200), ’gård’ -holt ’liten skog’ (ca. 400), -torp ’liten gård’ (ca. 150), -tveit ’mindre rydning’ (ca. 600), -gard (ca. 1000), -rud ’rydning’ (ca. 3000), som alle ble til i visse historiske perioder, og som representerer ulike skritt i bosetningsekspansjonen. Bortsett fra de to siste, som skriver seg fra middelalderen og senere, hører disse navneleddene hjemme i det første tusenåret av vår tidsregning.

Noen navneledd, som øydegard/ødegård, aun ’forlatt gård’ viser til gårder som ble nedlagt etter svartedauden, men som til dels er tatt opp igjen senere. Bustadnavn på eng, hage, gjerde, gutu, lykkje, rydning, stugu, sve, trø og de mange naturrelaterte ordene som bakke, dal, li, mo, myr, vik, voll, ås, som regel i bestemt form, forteller om videre nyrydning i etterreformatorisk tid.

7 Navnevitenskapelig metode

Navneforskerens oppgave er først og fremst å legge til rette og så langt som mulig tolke navnematerialet. Dette krever innsikt i ordhistorie, lydhistorie, skrifthistorie, grammatikk og navnetypologi, samt å beherske de spesifikke navnevitenskapelige metoder. Viktigste kildegrunnlaget for stedsnavn er den nedarvete lokale uttalen og eldre skriftformer, spesielt fra middelalderen, samt opplysninger om forholdene på stedet. Når det gjelder eldre skriftformer, er de viktigste Diplomatarium Norvegicum og de tre middelalderlige jordebøkene Bergens kalvskinn (ca. 1360), biskop Eysteins jordebok (ca. 1400), og Aslak Bolts jordebok (ca. 1435), men også etterreformatoriske kilder har stor betydning.

Et slående eksempel på hvor viktig en middelalderlig skriftform er for tolkningen av et navn, ser vi i Veim i Aurland, som er skrevet Viðheimr i et diplom fra 1334. På dette grunnlaget lar navnet seg rimelig forklare som en sammensetning med gno. viðr ’skog’ og heimr 'oppholdssted'. Hvis førsteleddet skulle forståes som gno. víðr ’vid’, ville den lange vokalen í sannsynligvis ha holdt seg. Et eksempel på hvor viktig den eldre uttalen er for tolkningen av et navn, har vi i Kolsås i Bærum; den eldre uttalen /"køsås'n/ (med tjukk s) viser at førsteleddet må være et gammelt personnavn Kol og ikke koll 'høyde'.

Alt Oluf Rygh og navnekommisjonen av 1878 la et viktig grunnlag for stedsnavnforskningen ved å bygge på disse tre kildetypene. Ved å sammenholde dem med språkvitenskapelig og historisk innsikt og ved å dra inn et stort materiale til sammenlikning kunne medlemmene i kommisjonen skaffe seg en sikker forståelse av forekomst og betydning i storparten av det norske gårdsnavnmaterialet slik det er framstilt og ordnet i NG. Gjennom årene er metodene i stedsnavnforskning utviklet videre og gjort mer nyansert, særlig innen datering.

8 Stedsnavn som historisk kilde – datering

Det som gjør stedsnavn spesielt interessante i historisk sammenheng, er at de beskriver de navngitte lokalitetene ved navngivingstidspunktet, altså ofte langt tilbake i tiden. Et stedsnavn er normalt ”stedbundet”, dvs. beskrivelsen i navnet gjelder i prinsippet den lokaliteten navnet er brukt om i dag. Her må en ta hensyn til at lokaliteten kan ha endret seg gjennom tiden, eller at navnet kan være flyttet over på en nærliggende lokalitet. F.eks. kan vika Sandvik være utbygd som havn, eller gården Sandvik kan ligge et godt stykke fra selve vika som har gitt navnet. Det kan også forekomme at et gårdsanlegg er blitt flyttet, og at det navngivende forholdet ligger et annet sted enn den nåværende gården.

Det å bruke stedsnavn som historisk kilde innebærer for det første at navnet er mest mulig sikkert tolket, og for det andre at det kan tidfestes til en viss periode. Som vist kan de store gårdsnavnklassene på -vin, -heim, -land, -stad, -bø/ -by, -holt, -torp, -tveit, -rud i en viss grad tidfestes i forhold til hverandre. Ved å kombinere navnevitenskapelige metoder med ikke-språklige forhold, deriblant arkeologiske funn, kan en ofte komme fram til en omtrentlig datering av navnet.

Et navn kan dateres ut fra språklige og ikke-språklige kriterium eller en kombinasjon av disse. Hvis et navn har fått omlyd, kan det bety at navnet er blitt til før omlyden sluttet å virke. Således må f.eks. den i-omlydte formen Dæli dateres til en periode før i-omlyden sluttet å virke (6–700-tallet), og Dolve, som har u-/w-omlyd, må ha oppstått i en periode da denne omlyden var virksom (7–800-tallet), begge av *Dal-vin. Et navn uten omlyd som Sandven (-vin) må være fra slutten av vikingtida, etter at omlyden sluttet å virke, men før det ble helt slutt på å lage vin-navn omkring år 1000.

Mange gamle naturnavn, seinere ofte brukt som gårdsnavn, er laget ved avledningssuffiks som var produktive i urnordisk eller urgermansk tid, f.eks. Bjugn til gno. bjúga ’bøye’, Sogn til gno. súga ’suge’, Gøyst til gno. geysa ’fare fram’. Usammensatte navn av typen Haug og Viker er blant de eldste typene, men de kan også ha oppstått senere. Generelt er navn i ubestemt form eldre enn navn med artikkel. Først etter ca. 1200 ble det vanlig at artikkelen vokste sammen med hovedordet. En del gamle navn kan ha fått artikkel tillagt seinere.

Navn med kirkelige personnavn og ord fra kristendommen vil normalt ha oppstått etter år 1000. Motsatt må førkristne sakrale navn som Frøyshov, av gudenavnet gno. Freyr og gno. hof 'bygning for kulthandlinger, Tysnes, av gudenavnet gno. Týr og nes, Ve, av gno. vé 'helligdom', være fra før religionsskiftet. Imperativnavn som Bislett ’bi så litt’, Kikut og Sittpå skriver seg derimot fra etterreformatorisk tid.

Til den ikke-språklige dateringen hører forekomst i historiske kilder. Et navn som forekommer i et diplom fra f.eks. 1300, må være eldre enn dette årstallet (og oftest mye eldre). Beliggenhet i forhold til en sannsynlig opphavsgård og størrelse på skatteskyld kombinert med navnetype er andre viktige dateringskriterier.

Videre kan eiendomsgrenser bidra til å fastsette de opprinnelige gårdsvald og dermed antyde en relativ datering. I noen tilfeller kan en også si noe om alderen på et navn ut fra landheving. Imidlertid er det en forutsetning for navnekontinuitet at det har bodd folk kontinuerlig i området – i motsatt fall ville navnet som regel glemmes. Her kan pollenanalyser og radiologisk datering gi en pekepinn på hvor sannsynlig et gårdsnavn kan føres tilbake til et bestemt tidsrom. Nyere forskning tyder på at enkelte navn kan gå tilbake til eldre jernalder og mulig til bronsealder.

9 Kjente stedsnavn

Innledningsvis ble det pekt på at noen stedsnavn er kjent av de fleste, mens andre har en mer begrenset brukerkrets. Vi har alle et nærmiljø med navn som vi er fortrolige med, enten det er Storgata, Haugen eller Kebabkiosken på hjørnet. Selv om dette ikke er så spennende navn, har de sin viktige funksjon. Begynner en å se på navnene på bydeler, gårder, fjell og fjorder i området, blir det navnemessige mer interessant.

I mange kommuner finnes det lokalhistoriske publikasjoner med navneforklaringer, og hvis en går inn på internettadressen til Norske Gaardnavne (se ovenfor), vil en finne forslag til forklaring på de fleste gårdsnavnene. Et greit oversiktsverk er Norsk stadnamnleksikon (4. utg. 1997), som tar for seg ca. 6000 av de vanligste stedsnavnene i landet.

Det mest kjente stedsnavnet vårt er naturligvis landsnavnet Norge/Noreg, i gammelnorsk Noregr, som blir tolket som ’veien mot nord’. Under landsnavnet i rang står fylkesnavnene, som stort sett er gamle landskapsnavn, f.eks. Rogaland, som inneholder en eldre form av folkenavnet rygir, jf. Tacitus som omkring 100 e.Kr. nevner folkeslaget rugii. I gammelnorsk tid ble det beslektete navnet Ryfylke brukt om det nordlige Rogaland og det sørlige Hordaland. En annen type av fylkesnavnene er Akershus, som har navn etter festningen i Oslo, og som i sin tur har navn etter gården og soknet Aker.

Bynavnene er til dels gamle gårdsnavn eller naturnavn, således Tromsø som går tilbake på Troms ’øya i strømmen’. Dette gamle navnet ble tatt som fylkesnavn i 1919. Førsteleddet i Trondheim er i slekt med folkenavnet trønder, som igjen er avledet av et ord som betyr ’vokse’. I middelalderen ble byen nevnt Nidaros ’osen til Nea (Nidelva)’. Bergen går tilbake på det eldre Bjørgvin ’engsletta ved berget’, mens Stavanger inneholder ordet stav i betydningen ’rett’ eller ’bratt’ og anger, gno. angr ’fjord, vik’.

Soknenavnene og dagens kommunenavn har i stor grad fått navn etter den gården kirken ligger på, f.eks. Alstahaug (førsteleddet er øynavnet Alsta med usikker betydning). Disse og andre typer distriktsnavn er for det meste behandlet i NG. Her finner en også opplysninger om gårdsnavn som i dag er brukt som grendenavn og bydelsnavn, f.eks. Vøyen i Oslo, sammensatt av gno. vað ’vad’ og gno. vin ’naturlig eng’, og Mørkved i Bodø, sammensatt av gno. myrkr ’mørk’ og gno. viðr ’skog’.

Lar en så tankene gå til noen av de større naturlokalitetene rundt om i landet, vil rimeligvis navnet Mjøsa dukke opp nokså snart. Dersom betydningen er ’den blanke, lysende’, av en rot *mer, kunne det være språklig i slekt med morgen. To andre velkjente innsjønavn er Sperillen ’den langsmale’ og Krøderen ’den krokete’. Går en til Jotunheimen, møter en trekløveret Bygdin ’den bøyde’, Gjende ’den beine’ og Tyin, som enten betyr den ’tvedelte’ eller ’den som sveller opp’. Femunden er sannsynligvis en avledning til en ordstamme feim ’skum’.

Av kjente elvenavn skal her nevnes Glåma ’den blekt skinnende’ eller ’den som gir sterk lyd’, Lågen, ’væske’, Namsen, kanskje i slekt med naust, Tana, av samisk Deatnu ’stor elv’. Eksempel på gamle øynavn er Senja, kanskje beslektet med sund ’oppsplittet’, Vega, av gno. veig ’væske, sterk drikk’, og Stord ’den oppragende’. Tallet på gamle naturnavn i usammensatt form går opp i tusener, men langt flere er sammensatt med lokalitetsord som sjø, vann, elv, bekk, å, øy, fjord, sund, vik, fjell, nut, tind osv. Stedsnavnmaterialet er utrolig stort, og samtidig utrolig spennende for den som vil studere denne viktige kilden til vårt lands natur og historie.

Av førsteamanuensis Botolv Helleland, Institutt for lingvistiske og nordiske studier, navnegransking, Universitetet i Oslo. Artikkelen sto først på trykk i Almanakk for Norge 2003. Tilvisningene til stedsnavnloven er oppdatert.

 

 

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter