Normeringen av gårdsnavn

Denne artikkelen tar for seg gårdsnavnene i det området som tidligere het Ytre Holmedals herred, og som nå omfatter deler av Fjaler, Askvoll, Gaular og Høyanger kommuner i Sogn og Fjordane. Formålet med artikkelen er å se på likheter og forskjeller i skrivemåten av gårdsnavnene i matrikkelen fra 1838 (etter Gerhard Munthes normering), matrikkelen fra 1886 (etter normeringen utført av kommisjonen som regjeringen hadde nedsatt) og i Sentralt stedsnavnregister (SSR), som representerer dagens skrivemåter. De aller fleste navnene i materialet har gjennomgått en større eller mindre forandring fra 1838, via 1886 og til i dag. Den lokale uttalen av navnene har hele tiden vært et viktig grunnlag for normeringen, selv om andre normeringsprinsipper også har vært og er til stede når skrivemåten av et navn skal fastsettes. Blant dem er hensynet til rettskrivningen, og ettersom den har forandret seg en god del siden 1838, er det jo ikke annet å vente enn at skrivemåten av navnene har gjort det samme.

Forskjellene i skrivemåten av disse gårdsnavnene er av ulik karakter. Det har skjedd forandringer i bøyningen av navnene (morfologisk forandring), som når navn har gått fra å stå i ubestemt form til å stå i bestemt form, eller når de har skiftet genus fra hankjønn/felleskjønn til hunkjønn. Det har skjedd forandringer som bare berører skrivemåten av navnene (ortografien) og ikke uttalen, som når th går over til å skrives t, aa går over til å, og uu går over til u. Og det har skjedd forandringer i skrivemåten som avspeiler en annen uttale (eller som passer bedre med den faktiske uttalen), for eksempel når sæter går over til å skrives set, eller når steen går over til å skrives stein.

En oversikt over alle gårdsnavnene som er behandlet, finnes helt til slutt i artikkelen. Navnene er sortert ettefr gårdsnummer (gnr.) 1 ̶ 136, som står i første kolonne i skjemaet, og oppført med de tre forskjellige årstallenes skriftformer. Gårdsnummeret er tatt med hver gang det refereres til et av navnene i teksten, slik at det er lettere å finne frem til det i skjemaet.

• Navneformene fra 1838 – den første normeringen
• Navneformene fra 1886 – fornorskingen fortsetter
• Navneformene i dag – motstridende prinsipper
• Oversikt over gårdsnavnene

Navneformene fra 1838 – den første normeringen

Navneformene i 1838-matrikkelen er et resultat av kaptein Gerhard Munthes arbeid med å endre gårdsnavnenes skrivemåte i norskspråklig retning, med utgangspunkt i lokal uttale og skriftformer fra middelalderen (Munthe var kartutgiver og arbeidet med historisk topografi og historiske stedsnavn). På denne tiden var navnene i matrikkelen skrevet etter danskspråklig skrifttradisjon. Dette var en følge av at Norge hadde vært i union med Danmark i flere hundre år, og at København hadde vært setet for statsstyret siden reformasjonen. Den gammelnorske skrifttradisjonen, der det var godt samsvar mellom skriftsystemet og lydsystemet, forsvant helt i skrivemåten av stedsnavn fra 1600-tallet. Ord og former som var felles eller ganske like i norsk og dansk, ble nå skrevet mer eller mindre etter dansk skrivemåte, mens særnorske ord i større grad ble normert etter uttalen. På 1600-tallet var det dessuten et prinsipp for de profesjonelle skriverne å bruke mange bokstaver, og forskjellen mellom et navns uttale og skriftform ble dermed veldig stor. Selv om dansk rettskrivning ble forenklet på 1700-tallet, fulgte stedsnavnene bare delvis med i denne forenklingen. Det ble derfor bestemt at navnene i matrikkelen skulle gjennomgås og normeres før den nye matrikkelen skulle trykkes i 1838, og regjeringen bad altså Gerhard Munthe om å gjøre dette arbeidet.

Blant endringene Munthe foretok, var å fjerne mange «stumme» bokstaver i navnene, skifte ut bokstaver og bokstavkombinasjoner som c, w og ch, skrive  p, t, k for b, d, g i en del navn og innføre diftong i en del særnorske ord. Munthe la særlig vekt på navnenes opprinnelige, historiske form. Med bakgrunn i norrønt brukte han bokstaven f for uttalen /v/ i en del navn, og bokstavkombinasjonen th for norrønt þ. Denne bruken av etymologiske (historiske) skrivemåter finner vi eksempler på i navnene Thveiten (gnr. 9) av norrønt þveit (f.), Thorsæter (gnr. 62), der forleddet i navnet kommer av norrønt Þór-/Þor-, Staf (gnr. 91) av norrønt stafr (m.), Hofland og Hoflandsdal (gnr. 101 og 135) av norrønt hof (n.), Thysseqvamm, Thyssedal og Thysse (gnr. 26, 27 og 38) av norrønt Þyssa (f.) og  parentesformen Thufeland (gnr. 131) av norrønt þúfa (f.).

Uten eldre navnemateriale å sammenligne materialet fra 1838 med er det vanskelig å si hvor store endringer Munthe har gjort i de aktuelle navnene, men det går i hvert fall an å se av navneformene i hvor stor grad han har fulgt de prinsippene han normerte etter. For eksempel er det få stumme bokstaver i navnene, ett unntak er f-en i navnene Rifvedal (gnr. 16) og Ulfvedal (gnr. 111). Dessuten er det en del stumme h-er , blant annet i Thveiten og Thorsæter, men de er tatt med av etymologiske grunner. Det samme er nok tilfellet for d-en i de navnene som slutter på -lid, av norrønt hlíð (f.): Holmelid (gnr. 55), Brattelid (gnr. 85) og Lindelid (gnr. 106).

Bokstaver som i dag er stumme i de fleste dialekter, finnes også i navneledd som for eksempel stad og strand, men disse stavemåtene er fortsatt i bruk i dagens rettskrivning, og de har dessuten bakgrunn i norrønt (staðr/staðir og strǫnd).

Bokstavene c og w og bokstavkombinasjonen ch finnes ikke i navneformene fra 1838. De eneste ”unorske” bokstavene er q i Thysseqvamm (gnr. 26) og x i Øxenberg/Yxnebjørg, men sistnevnte er nok tatt med av historiske grunner, ettersom ordet øks på norrønt ble skrevet øx.

Munthes bruk av p, t, k for b, d, g og bruken av diftong kan vi få et bilde av ved å sammenlikne med dansk rettskrivning. Munthe skriver Vik (gnr. 4), Saugevik (gnr. 52), Ekevik (Eikevik) (gnr. 97), Svinevik (gnr. 103) og Skitnevik (gnr. 123) mot dansk vig, og Eiken (gnr. 25), Eikeraal (gnr. 36) og Eikenæs (gnr. 42) mot dansk egen-, ege-. Dessuten har han diftong i navn som Thveiten (gnr. 9), Vindeim (gnr. 17) og Øye (gnr. 84). Han bruker derimot monoftong blant annet i navnene Nøtsund (gnr. 136), Steensæt (gnr. 118), Løkeland (gnr. 47) og Tenaasen (gnr. 20). Unntakene til bruken av diftong er altså mange, og det står da også i heftet «Noregs offentlige utgreiingar» fra 1983 som omhandler stedsnavn, at «Munthe sin revisjon er full av inkonsekvensar, og ber nok preg av hastverksarbeid» (NOU 1983:26). Denne inkonsekvensen kommer tydelig frem her.

Et annet viktig trekk ved Munthes normering er alle alternativformene, som er hans forsøk på å lage «norskere» former av navnene. (Disse formene står i parentes i navneskjemaet.) I noen tilfeller stemmer disse alternativformene bedre overens med uttalen og dagens skriftformer, for eksempel når det gjelder Helde (Helle), som i dag skrives Helle (gnr. 1), Øxenberg (Yxnebjørg), som i dag skrives Yksnebjør (gnr. 59), og Rendestrøm (Rennestraum), som i dag skrives Rennestraum (gnr. 105). Andre av alternativformene er tydelig etymologisk inspirert og veldig forskjellige fra dagens navneformer: «Ikkje sjeldan laga han [Munthe] falske, «norske», former (hypernorvagismer), som når Haukjem i Veggli vart til Haugheim» (NOU 1983:25–26). Tydelige eksempler på dette er Bortneim (Burkeheim) (gnr. 44), Bjergen (Bjørgvin) (gnr. 65) og Myklebust (Myklebolstad) (gnr. 87).

Andre trekk som kan nevnes ved navneformene fra 1838 er at det ikke er noen bruk av hunkjønnsbøyning (dansk riksspråk har bare to genus av substantiver, felleskjønn og intetkjønn), så de få navnene som står i bestemt form, har alle endelsen -en: Thveiten (gnr. 9), Tenaasen (gnr. 20), Eiken (gnr. 25), Kalhagen (Kalvhage) (gnr. 31), Steien (Stedve) (gnr. 64), Bjergen (Bjørgvin) (gnr. 65), Lændingen (gnr. 94), Eikelien (gnr. 108), Marosen (gnr. 110), Noven (gnr. 113), Birkaasen (gnr. 122), Grøvlen (gnr. 124), Dingsøren (Dyngjeøyr) (gnr. 129) og Engen (gnr. 132). I fire av navnene er lang vokal markert ved dobbeltskriving av vokalen: Aresteen (gnr. 34), Leerpoll (gnr. 95), Huuseklepp (gnr. 115) og Steensæt (Steinsæter) (gnr. 118), mens i de andre navnene som har lang vokal, er den enkeltskrevet, for eksempel i Vik (gnr. 4) og Espedal (gnr. 100). E-en i navneformene Løesæt (gnr. 76), Løebrot (gnr. 112) og Tueland (gnr. 131) kan være en markering av lang vokal (ettersom navnene i dag skrives Løset/Løseth, Løbrotet/Løbrot og Tuland), men den kan også komme av at navnene er satt sammen av ordene løe + sæt/brot og tue + land.

Bruken av dobbeltkonsonant i slutten av ord er heller ikke konsekvent. Munthe skriver for eksempel Gallefos og Svartefos (gnr. 126 og 128), men Thysseqvamm (Thyssehvamm) og Huuseklepp (gnr. 26 og 115). Bruken av æ samsvarer med bruken i dansk. Munthe bruker stavemåter som præstegaard (i gnr. 5) mot prestegård i moderne bokmål, sæter (gnr. 6, 62, 118) mot seter [sæter] i moderne nynorsk, og næs (gnr. 13, 29, 40, 42 mfl) mot nes i moderne norsk (begge målformer).

Navneformene fra 1886 – fornorskingen fortsetter

I 1878 ble en kommisjon bestående av Sophus Bugge, Johan Fritzner og Oluf Rygh oppnevnt av regjeringen. Den skulle ta seg av og rette opp navneformene i den nye matrikkelen som var under arbeid, i samsvar med et forslag Oluf Rygh hadde skrevet året før, der han la sterk vekt på å lage konsekvens i navneverket. I den nye matrikkelen ble det mer bruk av diftong og mer bruk av konsonantene p, t, k for b, d, g, dessuten kom det inn flere særnorske ordformer. De nye navneformene var mer i samsvar med uttalen, og kommisjonen hadde da også samlet inn mange uttaleopplysninger. Når det gjaldt bøyningsendelser, var de nye navneformene fortsatt i samsvar med skriftspråket (det vil si dansk), dette ser vi i det aktuelle materialet ved at ingen av 1886-formene har hunkjønnsendelse, det står for eksempel Øen (gnr. 45), Sagviken (gnr. 52), Ristingen (gnr. 73), Brattelien (gnr. 85) og Lendingen (gnr. 94).

I navneformene fra 1886 har Munthes etymologiske th for þ og f for uttalt /v/ blitt fjernet: Thveiten har blitt til Tveiten (gnr. 9), de tre navnene som begynte på Thysse- har blitt til Tysse- (gnr. 26, 27, 38), Thorsæter har blitt til Torsæter (gnr. 62), Tueland (Thufeland) har blitt til Tuland, Hofland og Hoflandsdal har blitt til Hovland og Hovlandsdalen, Staf har blitt til Stav (gnr. 91), dessuten har Øxenberg (Yxnebjørg) blitt til Yksnebjør. De to stumme f-ene i Rifvedal og Ulfvedal (gnr. 16 og 111) har blitt fjernet, og q-en i Thysseqvamm har blitt til k: Tyssekvam (gnr. 26).

At bruken av diftong ble større i 1886-matrikkelen, er lett å se i dette materialet. På grunn av den økte diftongbruken forsvinner også dobbeltvokalen i tre av de fire navnene der Munthe hadde markert vokallengden. I 1886-matrikkelen har dermed Aresteen blitt til Arstein (gnr. 34), Steensæt (Steinsæter) har blitt til Steinsæter (gnr. 118), Leerpoll har blitt til Leirpoll (gnr. 95), Tenaasen blitt til Teinaasen (gnr. 20), Rørbotn har blitt til Røirbotnen (gnr. 127), Nøtsund har blitt til Nautsund (gnr. 136), og Ekevik (Eikevik) har blitt til Eikevik (gnr. 97). Noen av Munthes «norskere» alternativformer har altså blitt fulgt opp, men ikke alle: Østenstad (Øysteinstad) har forblitt Østenstad (gnr. 61), Øen (Øyjar) har forblitt Øen, Rendestrøm (Rennestraum) har blitt Rennestrøm (gnr. 105), og Dingsøren (Dyngjeøyr) har forblitt Dingsøren (gnr. 129). I to tilfeller har diftongen blitt byttet ut, Høye har blitt til Hauge (gnr. 37) og Øye har blitt til Øie (gnr. 84). Tre navn som i 1838 hadde diftong, har i 1886 fått monoftong, men dette er i samsvar med uttalen (i hvert fall med dagens uttale): Bauge har blitt til Boge (gnr. 14 og 114), og Saugevik har blitt til Sagviken (gnr. 52).

Eksempler på at kommisjonen i større grad enn før tok i bruk p, t, k for b, d, g finnes ikke i dette materialet. Derimot kan vi se at de har tatt i bruk dobbeltkonsonant i flere av navnene, fos har blitt til foss i navnene Fossedal, Gallefoss og Svartefossen (gnr. 46, 126 og 128), Voseteig har blitt til Vosseteig (gnr. 69), og Butedal har blitt til Buttedal (gnr. 88), mens Huuseklepp merkelig nok har blitt til Huseklep (gnr. 115). Bruken av æ har også minsket, og stemmer dermed bedre overens med moderne norsk: I 1886-matrikkelen har alle næs gått over til nes, videre har Brændehaug, Flække, Lændingen og Hæggeim (Hæggheim) blitt til Brendehaug, Flekke, Lendingen og Heggeim (gnr. 21, 92, 94 og 119  ̶  120), mens alle navn med sæter fortsatt skrives med æ. Eksempler på at særnorske ordformer har blitt tatt med, ser vi av navnene Igelkjøn (gnr. 93) og Byrkjosen (gnr. 122).

Som vi så ovenfor, ble Munthes revisjon kalt inkonsekvent, og den ble også kritisert for å være foretatt uten god nok kjennskap til den lokale uttalen av navnene (NOU 1983:26). Kommisjonen av 1878 fikk også kritikk, både for ikke å ha gått langt nok og for inkonsekvenser i fornorskingsarbeidet. Navnekonsulentene Hjalmar Falk og Marius Hægstad skrev i 1913 at det var uklart hvordan 1886-matrikkelen stilte seg til spørsmålet om bruk av dialekt eller riksmål (NOU 1983: 30). Denne uklare holdningen kommer frem i bruken av diftong, som vi så på ovenfor (med blant annet stein og eik, men ø og strøm), og også ved klart markerte dialektformer som Igelkjøn (gnr. 93) og Byrkjosen (gnr. 122) i motsetning til riksmålsformer som Engen (gnr. 132) og Øen (gnr. 45).       

Det var ikke blitt vedtatt noen offisielle rettskrivningsreformer for norsk hverken da Gerhard Munthe eller da Bugge, Fritzner og Rygh holdt på med sin navnenormering. Men da disse reformene først kom, var en del av endringene i dem allerede blitt mer eller mindre gjennomført i stedsnavnnormeringen. I 1907-reformen (som gjaldt bokmål) ble p, t, k tatt i bruk i stedet for b, d, g i mange ord, slik Gerhard Munthe allerede hadde gjort sytti år tidligere. I 1917-reformen ble de harde konsonantene tatt i bruk i enda større grad, mange flere ord fikk dobbeltkonsonant i utlyd, og æ ble byttet ut med e i mange ord, altså endringer som kommisjonen fra 1878 i stor grad hadde tatt i bruk.

Navneformene i dag – motstridende prinsipper

I 1913 kom de første forskriftene for skrivemåten av stedsnavn, og hovedregelen i dem var at den lokale uttalen av navnene skulle gjengis i størst mulig grad. Disse forskriftene gjaldt alle offentlige kart, og de ligger til grunn for alle senere regler om skrivemåten av stedsnavn. Det kom mange slike regler og forskrifter om stedsnavn i løpet av 1900-tallet, i 1917, 1919, 1929, 1933 og 1957 før lov om stedsnavn ble vedtatt i 1990 (gjeldende fra 1.7.1991), med endringer gjeldende fra 1.8.2006. For nåtidsnavneformene i dette materialet er det forskriftene fra 1957 og stedsnavnloven fra 1990 med og uten endringer som har vært aktuelle som normeringsgrunnlag.

Forskriftene fra 1957 var ikke så strenge som de tidligere reglene, og tok større hensyn til dialektformer som ikke tidligere hadde vært tillatt. Etter å ha slått fast at navnene så langt det er mulig skal skrives etter den norske uttalen på stedet, sier de like fullt at «[d]et er likevel ikkje meininga å gjeva att alle dialektavvik» (NOU 1983:100). Forskriftene sier dessuten at man skal følge skrivemåten i gjeldende nynorsk rettskrivning. Stedsnavnloven fra 1990 sier omtrent det samme, nemlig at det er den lokale nedarvede uttalen som skal ligge til grunn for skrivemåten, men at skrivemåten skal følge de gjeldende rettskrivningsprinsippene for norsk, og ikke bare nynorsk (og for samisk, men det er jo ikke aktuelt i forhold til dette materialet). Men det kan også gjøres unntak fra rettskrivningen, loven sier at «[n]år særlege grunnar talar for det, kan skrivemåten av stadnamn avvike frå gjeldande rettskrivingsprinsipp» (lov om stadnamn 1990, § 4).

På grunn av at dette materialet ikke inneholder uttaleopplysninger, er det ikke mulig her å påvise om eventuelle forskjeller mellom navneformene fra 1886 og navneformene fra i dag kommer av at man i større grad har rettet seg etter den lokale uttalen ved normering av navnene. Det er likevel all grunn til å tro at dette er årsaken til de fleste forskjellene. Derimot kan vi se på skrivemåten av navnene i forhold til de rettskrivningsendringene som har skjedd i løpet av 1900-tallet.

Den mest gjennomførte forskjellen mellom navneformene fra 1886 og dagens navneformer er at de navnene som i 1886 (og 1838) hadde aa, i dag har fått å, i tråd med rettskrivningsreformen fra 1917. (To unntak herfra er at Eikeraal (gnr. 36) og Birkaasen (gnr. 122) fra 1838 har blitt Eikerol og Byrkjosen i 1886 og i dag, men dette kommer vel av at man tidligere har misforstått hvilke ord som har dannet hovedledd i navnene.) En annen viktig forandring som har skjedd, er at mange av navnene som i 1886 ble skrevet som bestemt form hankjønn (felleskjønn), nå har fått hunkjønnsendelse (som ble innført i bokmål i 1917): Tveiten har blitt til Tveita (gnr. 9/209), Hellevik har blitt til Hellevika/Hellevik (gnr. 24), Eiken har blitt til Eika (gnr. 25), Noven har blitt til Nova (gnr. 113), og Øen har blitt til Øyna (gnr. 45). I det siste navnet har det også kommet inn en dialektal bøyningsform, nemlig n mellom ordstammen og bøyningsendelsen (Øy + n + a).

Vi så tidligere at kommisjonen av 1878 hadde byttet ut mange av æ-ene i navnene med e, en endring som også ble en viktig del av rettskrivningsreformen fra 1917. I dagens navneformer har denne endringen fortsatt videre, Hæstad har blitt endret til Hestad (gnr. 49/249) og Sætenes har blitt endret til Setenes (gnr. 58), dessuten har alle navnene som i 1886 sluttet på -sæter, nå blitt forandret til -set. Det eneste unntaket fra disse endringene er navnet Kusælen (gnr. 99), som har æ både i 1886 og i dag (men e i 1838).

Mange av navnene i materialet som stod i ubestemt form i 1838, fikk bestemt form i 1886, og i dagens navneformer har enda flere navn fått bestemt form. For eksempel har Kleppenes blitt til Kleppeneset (gnr. 13) og Aase blitt til Åsane (gnr. 83). Men de aller fleste av navnene som har fått bestemt form i dag, har den bestemte formen som sidestilt med en ubestemt form. 

Den lokale uttalen er som nevnt det som ifølge stedsnavnloven skal ligge til grunn for skrivemåten av navn. Navneformene skal følge norske rettskrivningsprinsipper, men det kan gjøres unntak fra dette dersom det er særlig grunn til det. Dette siste unntaket er ikke med i den nyeste utgaven av stedsnavnloven. Derimot er det kommet med en formålsparagraf som sier at ”[f]ormålet med denne lova er å ta vare på stadnamn som kulturminne, gi dei ei skriftform som er praktisk og tenleg” (lov om stadnamn (etter endringene fra 2006), § 1). Disse prinsippene kan lett komme i veien for hverandre, og den som skal fastsette navneformen, må da velge hvilket prinsipp som skal veie tyngst. Uten uttaleopplysninger er det vanskelig å se om det finnes navneformer i dette materialet der rettskrivningsprinsippet har blitt lagt mer vekt på enn prinsippet om å følge lokal uttale. Derimot er det lettere å finne former som ikke følger norsk rettskrivning, og som dermed indikerer at den lokale uttalen har blitt lagt til grunn for navnets skrivemåte. Det første eksemplet på dette er navnet Engjabøen (gnr. 11), der førsteleddet Engja- er en dialektform. Ordlistene for bokmål og nynorsk har bøyningsformen enga, altså uten j. Det samme navneleddet finner vi igjen i Engja (gnr. 132). Ingen av disse navnene hadde -j- i 1838 og 1886. Neste eksempel er Øyna (gnr. 45). Som nevnt ovenfor har dette navnet fått en dialektal bøyningsform mot bokmål og nynorsk øya/øyen, øya. Også hovedleddet i navnet Kusælen (gnr. 99) avviker fra rettskrivningen, som har stavemåten sel. Når det gjelder formen Igelkjøn i navneparet Igeltjern/Igelkjøn (gnr. 93), må det være en annen grunn enn hensynet til uttalen til at navnet staves som det gjør, ettersom bokstavkombinasjonen kj representerer samme lyd som tj. De tillatte formene i ordlistene er tjern og tjørn. Både i 1838 og i 1886 staves navnet med kj, og denne gamle skrifttradisjonen kan brukes som argument for at denne skriftformen har verdi som kulturminne, og at den derfor bør være en offisiell form.

Mange av navnene fra nåtidsmaterialet har to eller flere skriftformer. I stedsnavnloven (etter endringene fra 2006) står det at

«To eller fleire skriftformer av same namn på same namneobjekt kan fastsetjast som sidestilte dersom eitt eller fleire av desse vilkåra er oppfylte:

a)  det finst fleire uttalevariantar av namnet fordi lokaliteten har stor geografisk utbreiing, eller ligg i eit dialektalt eller administrativt grenseområde

b)  to eller fleire skriftformer av namnet er vel innarbeidde

c)   det er sterk lokal interesse for to eller fleire av formene»

(Lov om stadnamn, § 4)

Det er vanskelig ut fra dette materialet å si hvilket eller hvilke av disse vilkårene som er til stede i de tilfellene der et navn er ført opp med flere skriftformer, selv om det første vilkåret, at lokaliteten har stor geografisk utbredelse, ikke er aktuelt siden det er snakk om gårdsnavn. Derimot kan det sies litt om hva slags dobbeltformer som forekommer.

I mange av de tilfellene der et navn har flere former (16 av 41), består forskjellen bare i at navnet er ført opp med både bestemt og ubestemt form, for eksempel Hellevika/Hellevik (gnr. 24), Løbrotet/Løbrot (gnr. 112) og Svartefossen/Svartefoss (gnr. 128). I noen av tilfellene kommer de varierende navneformene av at en gård har blitt delt opp i flere bruk som skriver navnet på litt forskjellige måter, men hvor flere av formene er godkjent og registrert under samme gårdsnummer. Dette gjelder Myklebost/Myklebust (gnr. 87), Buttedalen/Buttedal/Bottedal (gnr. 88), Heggeim, ytre/Heggeim/Heggheim (gnr. 119) og Heggeim, indre/Heggeim/Heggheim (gnr. 120). To av dobbeltformene kommer av forskjell i fuge-e eller fuge-a: Eikarol/Eikerol (gnr. 36) og Strandanes/Strandenes (gnr. 57), og én av dobbeltformene kommer av forskjell i bøyningsendelsen: Steia/Steien (gnr. 64). Resten av navnene med dobbeltformer er vanskelige å gruppere på noen måte, og ut fra materialet er det heller ikke mulig å se om dobbeltformene skyldes forskjellige uttaleformer på stedet eller et ønske om å bruke gamle skriftformer.           

Noen av navnene i skjemaet nedenfor har fet skrift. Disse er uthevet fordi de har samme skriftform i alle de tre periodene (eventuelt med en annen sidestilt form) eller avviker bare i bruken av aa/å. Det at disse navnene har holdt seg uendret, skyldes vel at Munthe hadde gitt dem en så moderne norsk form allerede i 1838 at ytterligere normering senere ikke har vært nødvendig. Dette gjelder 39 av de 136 navnene.

Oversikt over gårdsnavnene

Navneformene fra 1838 er hentet fra mikrofilmkopien av matrikkelen fra 1838, som oppbevares ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, navnegransking, ved Universitetet i Oslo. Navneformene fra 1886 er skrevet av direkte fra matrikkelen, og navneformene fra 2007 er hentet delvis fra listene til SSR og delvis fra nettsidene til Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane (se litteraturliste).

Litteratur

Cramer, Jens og Peter Kirkegaard: Dansk sproglære for nordmænd, Gyldendal Norsk Forlag AS, 2000

Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane, avlest 21.11.2007

Lov om stadnamn (etter endringene), avlest 21.11.2007

Lov om stadnamn (1990), avlest 23.11.2007

Løland, Ståle: Rettskrivningsreformer i dette århundret, Språknytt 1/1997

Noregs offentlege utgreiingar, NOU 1983: 6, Stadnamn, Universitetsforlaget Oslo – Bergen –Tromsø

Vikør, Lars S.: Rettskrivingsreformer i nynorsk i dette hundreåret, Språknytt 1/1998

Publisert januar 2012, sist oppdatert 4. mai 2012