Hvis en etablerer en egen tegnspråkarena, blir ikke det et segregert tilbud?

Et av språkpolitikkens hovedmål formuleres slik i språkmeldingen (St.meld. nr. 35 (2007—2008): «Alle skal ha rett til språk, å få utvikla og tileigna seg det norske språket, bokmål og nynorsk, å få utvikla og bruka sitt eige morsmål eller førstespråk, inkludert teiknspråk, (…)».

Det kan ikke være slik, at språklige rettigheter og et av hovedmålene til norsk språkpolitikk baseres på å fragmentere og spre det norske tegnspråkmiljøet med bakgrunn i argumentet om inkludering eller motsatt at hørselshemmede barn og voksne dersom de samles i et miljø blir «segregert». Å bruke termen «segregering» om språkgrupper som samles slik at språket styrkes, er misforstått bruk og betydning av dette. Å samle språkbrukere av et språk i en arena må ansees som et språkstyrkingstiltak. Språkmeldingen slår også fast at norsk tegnspråk ikke skal sees på som en kommunikasjonsmetode, og heller ikke at det skal sees på som et erstatningsspråk for talespråk som norsk. Dette er en endring som det må tas hensyn til både i utførelsen av tjenester og ved utvikling av hørselsfaglige og tegnspråkfaglige styrkingstiltak i kommunene. Døve blir inkludert i samfunnet ved at de blir tegnspråklige, og at de da kan bestille tegnspråktolk og nyttiggjøre seg tegnspråk. På denne måten kan døve delta i vårt demokrati og være aktive samfunnsborgere.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter