1 Normering av norsk språk

Tilråding fra Kirke- og undervisningsdepartementet av 30. april 1981, godkjent ved kongelig resolusjon samme dag.

1 Normering av norsk språk

1.1 Innledning

Kirke- og undervisningsdepartementet legger med dette fram melding til Stortinget om endringer i rettskrivningen og læreboknormalen for bokmål. Meldingen drøfter også bruksområdet for læreboknormalen.

Statlige organer har i vårt land fastsatt rettskrivningsregler i over hundre år. Statens rett til å normere språket synes å ha vært oppfattet som en selvfølge uten at spørsmålet har vært tatt opp til prinsipiell drøfting. Det har heller ikke vært vurdert nærmere hvilke organer som bør ha adgang til å fatte endelige vedtak i de forskjellige normeringsspørsmål som er aktuelle i språklig sammenheng. Departementet har derfor funnet det ønskelig innledningsvis å gi en kort oversikt over behandlingen av tidligere vedtak om rettskrivningsendringer, og dernest vurdere hvilken rett til normering de ulike statlige instanser – Stortinget, Kongen, departementet, Norsk språkråd – bør ha i framtida.

1.2 Historisk oversikt

Kirke- og undervisningsdepartementet fastsatte rettskrivningsregler for skolebruk allerede i 1862, med enkelte endringer bl.a. i 1877, 1885 og 1893. Disse reglene gjaldt den språkform som fra omkring 1900 ble omtalt som riksmål (fra 1929 offisielt kalt bokmål).

Den første rettskrivningskomité for riksmål kom i stand i 1893 etter en uoffisiell henvendelse fra Kirke- og undervisningsdepartementet. Komiteens innstilling forelå i 1898, men først ved kongelig resolusjon 19. februar 1907 ble det innført ny rettskrivning for riksmål i skoler og i «regjeringens departementer og de til disse hørende direktorater».

I 1898 oppnevnte departementet en rettskrivningskomité for landsmål (fra 1929 offisielt kalt nynorsk). På grunnlag av forslag fra et mindretall i komiteen, professor Marius Hægstad, ble de første rettskrivningsregler for nynorsk godkjent til skolebruk ved kongelig resolusjon 6. februar 1901.

Den første felles rettskrivningskomité for begge våre målformer ble oppnevnt av departementet i 1908. Komiteens forslag førte til at en del valgfrie former ble tillatt i landsmål i skolene, men ikke i lærebøker (kongelig resolusjon 10. juni 1910). En ny felles rettskrivningskomité ble oppnevnt i 1913 etter vedtak i Stortinget. Etter en reorganisering av komiteen ble dens innstilling til nye rettskrivningsregler for landsmål og riksmål lagt fram i 1917 og godkjent til bruk i sentraladministrasjonen og skolene ved kongelig resolusjon 21. desember 1917.

I Stortinget ble disse rettskrivningsendringene tatt opp i en tre dagers interpellasjonsdebatt i april 1919. Et forslag om å sette rettskrivningen ut av kraft ble forkastet med 68 mot 58 stemmer. Dette var første gang Stortinget behandlet normeringen av norsk språk.

En ny rettskrivningsnemnd ble oppnevnt av Kirke- og undervisningsdepartementet i 1934. Tilrådingen fra nemnda ble lagt ut til offentlig debatt i 1935, og i 1936 gav nemnda en tilleggstilråding. På dette grunnlaget utarbeidet departementet en melding til Stortinget med forslag om ny rettskrivning for bokmål og nynorsk (St.meld. nr. 31 for 1937, Om ny rettskrivning, jf. Innst. S. nr. 216 for [side 4] 1937). Stortinget gav sin tilslutning 25. juni 1937 med 112 mot 37 stemmer. De nye rettskrivningsreglene ble fastsatt ved kongelig resolusjon 7. januar 1938.

Norsk språknemnd, som trådte i funksjon i 1952, fikk som sin første større oppgave å foreslå ny læreboknormal for de to målformene på grunnlag av rettskrivningen av 1938. Et framlegg fra Språknemnda forelå i 1957, og det ble fremmet en melding til Stortinget året etter (St. meld. nr. 50 for 1958, jf. Innst. S. nr. 193 for 1958). Med 114 mot 31 stemmer sluttet Stortinget seg 7. oktober 1958 til forslaget om læreboknormal for bokmål og nynorsk. Læreboknormalen ble endelig fastsatt ved kongelig resolusjon 3. april 1959. Det ble også gjort noen endringer i rettskrivningen for øvrig.

Komiteen til å vurdere språksituasjonen m.v. (Vogt-komiteen), som ble oppnevnt i 1964, forutsatte i sin innstilling fra 1966 at spørsmålet om revisjon av rettskrivningen for bokmål og nynorsk skulle tas opp til vurdering av det nye språkorgan som komiteen foreslo til avløsning for Norsk språknemnd. Stortinget gav sin tilslutning til dette 20. april 1970 (jf. St. meld. nr. 15 for 1968–69, Om språksaka, og Innst. S. nr. 189 for 1969–70), og da Norsk språkråd kom i arbeid i februar 1972, var spørsmålet om rettskrivningsendringer et av de første større spørsmål som rådet tok opp. De forslag som nå legges fram for Stortinget, bygger på Språkrådets behandling av rettskrivningsspørsmål fram til januar 1981.

Språkrådet har bare foreslått omfattende endringer i rettskrivningen og læreboknormalen for bokmål. Nynorskseksjonen i Norsk språkråd har ikke funnet grunn til å fremme forslag om større endringer i rettskrivningen eller læreboknormalen for nynorsk. Spørsmålet ble bl.a. vurdert av nynorskseksjonen på rådsmøtene i januar 1976 og januar 1978.

1.3 Retten til å normere

Som det går fram av den historiske oversikten, har vi en lang tradisjon for at språknormering er et offentlig spørsmål i vårt land. Vogt-komiteen pekte (s. 29) på at det synes å være en utbredt oppfatning at staten har en selvfølgelig rett til å normere skriftspråket, uten at dette har noen klar hjemmel i vårt lovverk. I sin uttalelse til Vogt-komiteens innstilling viste for øvrig Norsk språknemnd til at statlige organer foretar språklig normering også i en del andre land. Vogt-komiteen reiste spørsmålet (s. 30) om ikke retten til normering burde hjemles i lov, og pekte i den forbindelse på at normeringer av denne art får konsekvenser for mange grupper og griper dypt inn i den enkeltes personlige frihet. Etter Kirke- og undervisningskomiteens mening (Innst. S. nr. 189 for 1969–70 s. 282) ville det imidlertid «være unødvendig, og kanskje også uheldig, å lovfeste en normeringsadgang for staten. Slike regler må, hvis de skal gi de ønskede klare hjemler, være detaljerte og vil sannsynligvis måtte regulere disse områder sterkere enn egentlig nødvendig og ønskelig.»

På denne bakgrunn går departementet ut fra at større og viktige rettskrivningsendringer som før bør fastsettes ved kongelig resolusjon etter at saken er lagt fram for Stortinget i en melding. Mindre omfattende endringer bør normalt kunne fastsettes ved kongelig resolusjon uten forutgående stortingsbehandling, eller av departementet hvis det gjelder mer løpende og mindre vesentlige endringer.

Norsk språknemnd og seinere Norsk språkråd har i alle år foretatt en viss løpende normering av enkeltord, grupper av ord og andre språklige forhold. Disse vedtakene er ikke lagt fram for departementet til godkjenning, men har vært gjengitt i årsmeldingen for Språknemnda/Språkrådet. I og med at departementet ikke har hatt merknader til dette, har det vært antatt at endringene er godkjent, og de er blitt gjennomført i ordlister, lærebøker o.l. Til sammen over en del år kan det her dreie seg om en nokså omfattende normering av til dels viktige språkspørsmål.

Norsk språknemnd var etter sine vedtekter – fastsatt av Stortinget 14. desember 1951 – et rådgivende organ. Etter § 1 kunne nemnda også «ta avgjerd i ymse spørsmål etter fullmakt frå styresmaktene». Slike nærmere fullmakter ble formelt aldri gitt.

Også Norsk språkråd skal ifølge lov av 18. juni 1971 nr. 79 «gi myndighetene råd i språkspørsmål». Rådet har etter loven enkelte selvstendige oppgaver, bl.a. når det gjelder «råd og rettledning til almenheten», men det synes ikke å ha vært forutsatt at Språkrådet skulle fatte endelige vedtak i normeringsspørsmål. Spørsmålet om fullmakter er ikke omtalt i loven eller i forarbeidene til loven.

I forbindelse med forslagene fra Norsk språkråd om endringer i rettskrivningen og læreboknormalen for bokmål har departementet tatt opp disse formelle spørsmålene med Norsk språkråd. Departementet har sett det som ønskelig at det blir innarbeidet fastere rutiner når det gjelder godkjenning [side 5] av Språkrådets normeringsvedtak, og har samtidig vært innstilt på at Språkrådet bør få fullmakt til å fatte endelige vedtak i visse løpende spørsmål som ikke er så viktige eller kontroversielle at de bør forelegges departementet til godkjenning. Dette vil bl.a. muliggjøre en mer smidig arbeidsmåte, samtidig som det ikke seinere kan reises begrunnet tvil om behandlingsmåten og dermed gyldigheten av vedtakene. Det er for øvrig til nå ikke reist noen slik tvil fra noe hold, til tross for at de formelle sider ved normeringsretten ikke har vært fullt avklart.

På rådsmøtet 19.–20. januar 1981 sluttet Norsk språkråd seg til et forslag fra departementet om Språkrådets fullmakter i normeringsspørsmål. Etter dette forslaget vil Norsk språkråd ha fullmakt til å gjøre endelige vedtak som gjelder:

• Skrivemåte og bøyning av nyord og andre enkeltord som ikke tidligere er normert i norsk (herunder også transkripsjon av utenlandske navn).
• Skrivemåte av forkortinger.
• Tegnsettingsregler.
• Skrivemåte av dateringer og andre talluttrykk.
• Bruk av stor eller liten forbokstav.
• Særskriving eller sammenskriving.
• Orddelingsregler.

I aktuelle tilfeller bør Norsk språkråd konsultere andre faglige organer før vedtak blir gjort.

Vedtak om gjennomgripende endringer av hele systemer og vedtak om endring i skrivemåte eller bøyning av enkeltord som tidligere er normert i norsk, skal legges fram for departementet til godkjenning.

Det vil være formålstjenlig å innarbeide fullmaktsreglene i Norsk språkråds vedtekter, og departementet vil ta sikte på et slikt tillegg ved første revisjon av vedtektene. I mellomtida kan fullmaktene gis på annen måte. Fullmaktene bør kunne endres seinere hvis erfaringene gjør det ønskelig.

Departementet og Norsk språkråd er videre enige om følgende behandlingsmåte for saker som Språkrådet ikke har fått fullmakt til å fatte endelig vedtak om:

Norsk språkråd sender rådets vedtak til departementet. Dersom det under behandlingen i departementet kommer fram nye synspunkter av vesentlig betydning for saken, kan departementet sende vedtakene tilbake til Norsk språkråd til ny behandling. Innvendinger som har vært drøftet før i Språkrådet, bør ikke føre til ny behandling av saken.

Departementet vurderer i hvert enkelt tilfelle om endelig vedtak skal fattes av departementet eller Kongen, eller om saken først bør legges fram for Stortinget. I enkelte tilfeller vil det være naturlig å sende Språkrådets vedtaksforslag til høring før departementet avslutter sin behandling. Det vil særlig gjelde spørsmål som i vesentlig grad berører andre organers arbeidsområde.

Departementet gir melding til Norsk språkråd når endelig vedtak er fattet. Først når det er skjedd, kan vedtakene innarbeides i ordlister, lærebøker o.l. Vedtakene publiseres i Språkrådets årsmelding og meldingsblad eller på annen tjenlig måte.

Spørsmål om ordvalg, bruk av lånord og fremmedord osv. vil det normalt ikke være aktuelt å fatte vedtak om på en slik måte at det kreves godkjenning fra departementet. Norsk språkråds arbeid på dette viktige området bør til vanlig ha karakter av rådgivning og anbefalinger. Enkelte forhold vil departementet likevel måtte ta stilling til i forbindelse med godkjenning av lærebøker, ordlister o.l. Det kan bl.a. gjelde terminologiske spørsmål som også angår andre sakkyndige organers arbeidsområde.

1.4 Prinsipielle synspunkter på normering

Tilnærming mellom våre to målformer har vært en del av mandatet for alle offentlige rettskrivningskomiteer i hele dette århundret før Norsk språkråd ble opprettet. Allerede i forbindelse med oppnevningen av rettskrivningskomiteen av 1908 viste departementet til ønsket om å «utjevne forskjelligheter i retskrivningen» mellom riksmål og landsmål, og fram til læreboknormalen av 1959 var slik tilnærming et hovedmål for all offentlig normering av norsk språk. Rettskrivningskomiteen av 1934, som forberedte 1938-rettskrivningen, hadde som mandat bl.a. å komme med forslag om «ei tilnærming på norsk folkemålsgrunn millom dei tvo måli i rettskriving, ordformer og bøygningsformer». Dette tilnærmingsprinsippet førte til at komiteen foreslo mange dobbeltformer, enda mandatet også var å komme med forslag om «ei avgrensing av den store mengdi av dobbelformer (obligatoriske – valfrie) som no finst i båe måli».

Etter Norsk språknemnds vedtekter av 14. desember 1951 skulle Språknemnda «fremja tilnærming mellom dei to skriftmåla på norsk folkemåls grunn» (§ 1). I proposisjonen som lå til grunn for opprettelsen av Språknemnda, uttalte departementet i sin kommentar til formålsparagrafen bl.a. (St. prp. nr. 1, Tillegg nr. 3 for 1950 s. 15):

[side 6] «Det må takast rimelege omsyn til skrifttradisjonen i båe mål, til samanheng og system i skriftmål og målføre, og til dei krav som litterært mål og fagmål set.»

På bakgrunn av den store valgfriheten som rettskrivningen av 1938 gav, bad departementet Norsk språknemnd i april 1952 om å «utarbeide en læreboknormal snarest råd er». Departementet fant det uheldig at de mange dobbeltformer i 1938-rettskrivningen gav grunnlag for krav om å få godkjent parallellutgaver av lærebøker, en «radikal» og en «moderat» utgave innenfor samme skriftspråk, men departementet trakk for øvrig ikke opp noen retningslinjer som skulle følges under arbeidet. For sin del viste Språknemnda til § 1 i vedtektene med kommentarer i proposisjonen om Norsk språknemnd, og dessuten bl.a. til § 2 i vedtektene, der det heter i punkt 1 at nemnda skal «peika på vegar til å jamna, så langt råd er, dei pedagogiske vanskar som rettskrivingsbrigde kan føra med seg», jf. «Framlegg til læreboknormal 1957» s. 7–8.

Enkelte grupper, bl.a. riksmålsorganisasjonene, fant ikke å kunne støtte opp om et normeringsarbeid på dette grunnlaget. Striden om Norsk språknemnds formålsparagraf og læreboknormalen av 1959 var en vesentlig bakgrunn for at det 31. januar 1964 ble oppnevnt en komité til å vurdere språksituasjonen m.v. (Vogt-komiteen). Komiteen foreslo bl.a. at et nytt rådgivende organ skulle avløse Norsk språknemnd, og at formuleringen om tilnærming «på norsk folkemåls grunn» skulle gå ut av mandatet for organet. Departementet sluttet seg i prinsippet til at den omstridte formuleringen kunne utgå, men la til at «dette tyder ikkje at det skal vere slutt på ei naturleg tilnærming» mellom de to målformene (St.meld. nr. 15 for 1968–69, Om språksaka, s. 86).

Etter den videre behandling i departementet og Stortinget fikk dette punktet i loven om Norsk språkråd av 18. juni 1971 følgende formulering (§ 1 b):

«følge utviklingen av norsk skriftspråk og talespråk og på dette grunnlag fremme samarbeid i dyrkingen og normeringen av våre to målformer og støtte opp om utviklingstendenser som på lengre sikt fører målformene nærmere sammen».

Om rettskrivningsspørsmålet uttalte Vogt-komiteen bl.a. (Innstilling om språksaken (1966) s. 31):

«En av grunnene til den bitterhet som har preget noe av språkstriden i de senere år, og som for mange står som den vesentlige, er at tradisjonelle riksmålsformer som er levende i litteraturen, ikke tillates i lærebøker og for en del heller ikke i elevenes skriftlige arbeider.

Denne komité er ingen rettskrivningskomité og har ikke sett det som sin oppgave å komme inn på detaljer i rettskrivningen. Komiteen kan heller ikke binde et eventuelt fremtidig språkvernråd, men den vil henlede dets oppmerksomhet på forholdet. Komiteen har selv den oppfatning at det i disse spørsmål bør vises toleranse. Enhver rettskrivning vil måtte treffe et valg mellom forskjellige former som ofte hver for seg er meget brukt, men prinsipielt er det uheldig at former som både har tradisjon i skriftspråket og er levende i litteratur og tale, utelukkes fra den offisielle rettskrivning.»

Kirke- og undervisningskomiteen sluttet seg til disse synspunktene i sin innstilling om språksaken (Innst. S. nr. 189 for 1969–70 s. 288–289, jf. s. 282), og uttalte generelt om tilnærmingsspørsmålet (s. 274):

«Komitéen mener at en tilnærming mellom våre to språkformer fortsatt bør være et langsiktig mål, men vil understreke at denne tilnærming ikke må forseres. I arbeidet med framtidige språkformer må en legge stor vekt på utsiktene til at reformene kan få bred oppslutning innenfor de berørte språkgrupper og slå forholdsvis raskt igjennom i alminnelig språkbruk.»