Ny rettskriving 1938

Kirke- og Undervisningsdepartementets foredrag og innstilling om rettskrivingsreformen.

Arbeidet med reformering av vår rettskriving har pågått gjennem et langt tidsrum, og saken har vært gjenstand for diskusjon og drøfting lenge før det blev tatt noe skritt fra det offentlige. Dette skjedde først ved kongelig resolusjon av 19. februar 1907, som fastslo visse forandringer i bokmålets rettskriving, og det var først efter langvarige og gjentatte drøftinger ved sakkyndige – deriblandt skolefolk – at en vågde sig til å ta det forsiktige steg som denne reform betydde. Disse forandringer gjaldt 1) innførelse av hårde konsonanter i en rekke ord og valgfritt i andre, 2) konsonantfordobling i utlyd efter kort vokal, 3) forkortede former av noen få substantiver og verber, for det meste valgfritt, 4) bøiningsformer i substantiver. De nye regler blev bestemt å skulle brukes i regjeringsprotokoller og i skrivelser og trykksaker som gikk ut fra departementer, direktorater og andre centraladministrative myndigheter og ved en rundskrivelse av 23. mars 1907 bestemte departementet at de nye rettskrivingsreglene skulde innføres i de høiere almenskoler fra skoleårets begynnelse 1907 nedenfra i middelskole og gymnasium.

Det var imidlertid allerede forut for dette på interessert hold arbeidet for ytterligere å utjevne forskjellen mellem rettskrivingen i bokmål og i nynorsk, og dette spørsmål blev enn mer påtrengende efterat skriftlig artiumsprøve i begge mål var innført ved loven av 1907. Departementet nedsatte da året efter en fåtallig komite med opdrag å foreslå en ensartet skrivemåte for enslydende ord i de to mål. Denne komites utredning, som forelå i 1909, førte ikke til mer enn innførelse av noen valgfrihet i ordformer.

I 1913 gav Stortinget efter forslag av departementet bevilging «til en komite til å ta under overveielse spørsmålet om en revisjon av såvel landsmålets som riksmålets rettskriving.»

Komiteen blev opnevnt høsten 1913, og som dens mandat presiserte departementet: 1) å fortsette og fullstendiggjøre det arbeid som blev påbegynt av rettskrivingskomiteen av 1908, nemlig å utrede spørsmålet om ensartet skrivemåte i begge mål for ord som allerede helt eller i hovedsaken er ens for dem, 2) å undersøke om det i de to måls skriftsprog er ord med samme betydning og samme rot, men ikke uvesentlig forskjellig i form, som det sprogmessig og praktisk kan være grunn til å lempe på for å øke ensartetheten mellem målene uten å gå for nær deres særpreg eller hindre en naturlig utvikling, 3) å drøfte spørsmålet om en viss tilnærmelse i grammatisk henseende mellem målformene, forsåvidt en sådan naturlig kan bygge på det levende talesprog.

Departementet fremhevet til slutt at det som måtte være retningen i komiteens arbeid, var den størst mulige tilnærming mellem vårt lands to skriftsprog gjennem en sund, naturlig og lovmessig utvikling av begge. Det var ikke meningen å ville fremtvinge noen kunstig sprogenhet, men komiteen måtte alltid ha for øie å åpne veien for en utvikling frem imot nasjonal samling på grunnlag av folkets virkelige talesprog.

Av forskjellige grunner – bl.a. formannens død – kom ikke denne komite til å avgi noen innstilling. Den blev omdannet av departementet i 1916, og denne nye komite avgav sin innstilling i desember 1917. Dens forslag angikk all lyd- og formlære, mens derimot orddannelse og ordvalg, syntaks og stil lå utenfor dens opgave. Også på dette område, fremholdt komiteen, måtte en utjevning finne sted efter de samme grunnprinsippene som var gjort gjeldende i forslaget, i retning av en enhet som beherskes av norskhetsprinsippet. I mange tilfelle vilde det her finne sted en konkurranse som det vilde bli fremtidens sak å bringe til avslutning. Komiteens vesentligste forslag var:

I. Bokmål.

a. Obligatoriske forandringer i vesentlig samsvar med nynorsk:

  1. Bruk av e og æ.
  2. Dobbeltskriving av konsonanter.
  3. Bruk av ld og ll og av nd og nn.
  4. Gjennemført bruk av hård konsonant.

b. Valgfri bokmålsform:

  1. Innføring av norske lyd i en rekke tilfelle.
  2. Innføring av diftonger i full utstrekning.
  3. Innføring av hunkjønn i full utstrekning.
  4. Fortidsformer på -a i verber av typen kaste.

II. Nynorsk.

  1. Obligatoriske forandringer i vesentlig samsvar med bokmålet:
  1. Sløifing av stum d i visse tilfelle.
  2. Sløifing av j efter k og g i en del tilfelle.
  3. Samsvar i større utstrekning i fremmedords form og kjønn.
  1. Valgfri nynorskform
  1. Ombytting i visse tilfelle av i med e, u med o, y med ø.
  2. Bestemt hunkjonn på -a.
  3. Flertall på -er av svake hunkjønnsord.
  4. Sløifing av r foran n i bestemt flertall.
  5. Infinitiv på e.
  6. Innføring av østnorske sideformer i adskillige tilfelle.

Departementet bemerket i vedkommende foredrag at det som egentlig blev foreslått definitivt, bare var en meget begrenset rettskrivingsreform uten nevneverdig innflytelse på selve sprogene. «Den egentlige sprogreform foreslåes valgfri og overgis derved til ny prøvelse og fortsatt diskusjon, så i dette spørsmål blir intet foregrepet».

Departementet foreslo at komiteens innstilling blev vedtatt, og så skjedde ved kongelig resolusjon av 21. desember 1917. Ved den blev bestemt at de prinsipper for en sproglig reform som var opstilt i komiteens innstilling, fremtidig skulde legges til grunn for den offisielle rettskriving og for rettskrivingen i skolene, for den førstes vedkommende fra 1. juli 1918. Hvad skolene angår, blev departementet bemyndiget til å gi de nærmere forskrifter for reformens gjennemførelse. Disse blev gitt ved rundskrivelse av 6. januar 1919 for folkeskolen om at den nye rettskriving skulde tas i bruk for alle klasser der fra og med skoleåret 1919–20. I lærerskolen var den da alt innført. Ved rundskrivelse av 31. januar 1919 blev for de høiere almenskolers vedkommende bestemt at innføringen skulde finne sted fra og med skoleåret 1920–21 for de to første klasser i den 4-årige middelskole, for første klasse i den 3-årige middelskole og for første klasse av gymnasiet, og derefter efterhvert i de andre klassene. Hvor skoleråd og forstanderskap fant det tilrådelig, skulde det være høve til å begynne alt høsten 1919, likesom også høiere op i skolen enn nevnt.

Skolerådet skulde uttale sig om og forstanderskapet avgjøre for den enkelte skole om en foreløbig skulde bli stående ved de obligatoriske endringene som skolens almindelige rettskrivingsform eller straks gå til innføring av de valgfrie formene, helt eller delvis.

I innstilling O. IX, 1933, om tilleggsstil i norsk ved examen artium fremholdt en fraksjon at når den var med på å skjerpe kravene til tilleggsstilen, var det for å bane vei for et felles skriftmål. Fraksjonen så det som en oppgave ytterligere å bringe de to mål mer i samsvar med det levende talemål og dermed med hinannen. Den henstilte derfor til departementet «å opnevne en fåtallig departemental nevnd til å utrede disse spørsmål – særlig det skritt å gjøre de sideformer obligatoriske som nu gjelder som valgfri i de to mål, og som samtidig betegner en tilnærmelse mellem skriftmålene – uten at nye valgfri former opstilles til bruk i administrasjonen og i skolene». I forbindelse hermed refererte under debatten i Odelstinget om innstillingen representanten Steinnes følgende forslag: «Odelstinget henstiller til departementet å opnevne en fåtallig nevnd som skal ta op til drøftelse og utredning spørsmålet om nye rettskrivingsregler for de to offisielle skriftmål i landet. Opgaven er å få istand en størst mulig overensstemmelse mellem de to måls skriftformer, i hovedsaken innen den ramme de nu tillatte sideformer gir, og uten at nye former opstilles til bruk i administrasjonen og i skolene. Arbeidet må bygges på norsk målgrunn og ta hensyn til de lover norsk målvokster naturlig vil følge. Samtidig utarbeides en rettleding i norsk ordstilling og stilføring.

Representanten Todal fremsatte dette forslag: «Odelstinget vil uppmoda departementet um å nemna upp ei fåtallig nemnd til å ta upp til dryfting og utgreiding spursmålet um eit rettskrivningsbrigde for båe dei tvo offisielle skriftmål i landet. Nemnda må freista få til ei tilnærming i skriftbruken millom dei tvo mål, og soleis at det ikkje vert sett upp valfrie former til bruk i skulen og administrasjonen. Men arbeidet må byggja på norsk målgrunn og ta umsyn til dei lover som norsk målvokster naturleg vil fylgja».

Efter noen debatt blev begge forslag besluttet oversendt Stortinget hvor de blev behandlet 4. juli. Begge forslag blev nedvotert, det første med 77, det andre med 95 stemmer.

Departementet tok imidlertid spørsmålet op i 1934, idet det fant tiden inne til at det blev tatt et skritt videre i arbeidet for å nærme våre to skriftsprog til hverandre, for derved å komme et steg nærmere mot det endelige mål, ett felles skiftsprog for det hele land. I St. prp. nr. 1 for 1934, tillegg 3, gjorde departementet rede for hvorfor tiden nu måtte være inne til å ta op vår offisielle rettskriving til revisjon, efter de erfaringer man hadde vunnet siden reformen av 1917 blev satt ut i livet. Departementet mente at det burde nedsettes en ny rettskrivingsnevnd som skulde utarbeide forslag om 1) en tilnærming på norsk folkemåls grunn mellem de to mål i rettskriving, ordformer og bøiningsformer, 2) og en avgrensning av den store mengde dobbeltformer som nu finnes i begge mål. Stortinget sluttet sig hertil overensstemmende med innstilling fra Kirke- og skolekomiteen, og bevilget penger til nedsettelse av nevnden med mandat som skissert i proposisjonen.

Dette skjedde den 29. mai 1934, og 21. juni samme år opnevnte departementet disse medlemmer: Professor dr. Ragnvald Iversen, formann, forfatteren Johan Bojer, lektor G. Natvig Pedersen, professor dr. Halvdan Koht, dosent dr. Arne Bergsgård og folkehøgskulestyrar Martin Birkeland.

Nevnden avgav sin innstilling: «Tilråding om ny rettskriving» i januar 1936, og en «Tilleggs-tilråding» omkring nyttår 1937 efterat institusjoner og andre hadde fått høve til å gjøre sig kjent med den oprinnelige tilråding og sende inn sine bemerkninger som blev tilstillet nevnden. Departementet fant det riktigst, før videre blev foretatt, å gi Stortinget en meddelelse om stillingen, under henvisning til sakens drøftelse der i 1934, og til dens inngripende betydning. Dette skjedde ved St. med. nr. 31 for 1937, hvor departementet har gjort nærmere rede for rettskrivingsnevndens forslag, og uttalt at det akter å inngå med forslag om at det vedtas nye bestemmelser om den offisielle rettskriving og rettskrivingen i skolene i det vesentlige overenstemmende med de prinsipper og forslag som er fremlagt i rettskrivingsnevndens tilråding med tillegg. Dette skulde altså som nevnt først skje når Stortinget hadde gitt sin tilslutning til at så blev gjort.

Med hensyn til enkelthetene i nevndens forslag må departementet henvise til stortingsmeddelelsen, hvor det er gitt oplysning om hovedpunktene i forslaget, om dissenser innen nevnden og om departementets stilling der det er dissenser. Man henviser også til bilag 1 og 2 til samme meddelelse, som inneholder korte sammendrag om de endringer som rettskrivingsnevndens tilrådinger fører med sig i nynorsken og i bokmålet.

I Kirke- og skolekomiteen var meningene delte om det forslag som var lagt frem i St. med. nr. 31. En fraksjon på 4 medlemmer (Lars Moen, Mosbæk, Natvig Pedersen og Vorum) mente at nevnden stort sett hadde fulgt det mandat den hadde fått. I skrivemåten av vokaler og konsonanter, i ordformer og bøiningsformer ville framlegget føre til tilnærming og utjevning mellem de to mål på en rekke viktige punkter, likesom det vilde ta bort en mengde dobbeltformer. Denne fraksjon var i det vesentlige enig med departementet, og rådde til at St. med. nr. 31 blev vedlagt protokollen.

En annen fraksjon (formannen Jakob Lothe, Lavik og Romundstad) finner visstnok at tilrådingen er et godt steg videre frem på den vei en slo inn på ved rettskrivingsreformene av 1907 og 1917, og betegner en opnorskning av bokmålet på folkemålets grunn. Men fraksjonen hadde visse innvendinger å gjøre, særlig for nynorskens vedkommende, og i det hele fant den saken så stor og vanskelig at det mest var uråd å få en fullgod behandling på den korte tid som komiteen hadde hatt til rådighet, mangelen på ordlister virket også sterkt til at en ikke hadde nødvendig oversikt over konsekvensene. Fraksjonen gjorde derfor framlegg om at behandlingen av saken i Stortinget skulde stå ut så en kunde få uttalelse om de særlig omstridte spørsmål fra nye sakkyndige. Forutsetningen var at dette kunde skje så fort at komiteen kunde behandle saken påny til høsten, så den kunde bli lagt frem for Stortinget når det kom sammen i 1938.

En tredje fraksjon (R. Sæther og Meyer) sluttet sig til forslaget om utsettelse, og fant da ingen grunn til å komme inn på detaljene i tilrådingene.

Resultatet av komiteens drøftelser blev således at forslag om at St. med. nr. 31 ikke skulde tas under behandling av 1937 års Storting.

I Stortinget kom det til en lengre debatt som blev åpnet av dette departements sjef. Han fremholdt bl.a. at det ikke hadde vært departementets forutsetning at i og med stortingsmeddelelsen skulde det siste ord være sagt om hvordan den nye rettskriving skulde se ut. Dette lå i den uttalelse av departementet i meddelelsen at det vilde innstille på at rettskrivingen i det vesentlige ble fastsatt på grunnlag av tilrådingens prinsipper og forslag. Dette forutsatte en nærmere prøving og gjennemgåing av forslaget før resolusjonen blev tatt og rettskrivingen satt i verk, og dertil måtte departementet ha sakkyndige til hjelp, menn som hadde kjennskap til begge mål og var enige i selve prinsippet for rettskrivingen og for Stortingets vedtak i 1934 om en tilnærming mellem målene på norsk folkemåls grunn. Det var også rettet henvendelse til de menn som departementet hadde tenkt i tilfelle å oppnevne, og de hadde erklært sig villige til å påta sig arbeidet. Innenfor mandatet for skrivingsnevnden og hovedlinjene i tilrådingen skulde deres opdrag være å gjennemgå hele forslaget i detaljer og sette op rettskrivingsregler og ordlister for begge mål. Innenfor denne ramme skulde de ha høve til i sitt forslag å gjøre de endringer som de måtte finne nødvendige for en tilfredsstillende løsning, under vurdering også av de innvendinger som var fremsatt mot tilrådingen før, under og efter Stortingets behandling av saken. De skulde heller ikke være bundet av departementets  foreløbige standpunkt til en del enkelte spørsmål i stortingsmeddelelsen. Først når alt dette var fullført og departmentet hadde tatt stilling til de sakkyndiges arbeid, vilde det bli foranlediget resolusjon om ny rettskriving. Forutsetningen var at de nye sakkyndiges arbeid kunde foreligge sist i november eller begynnelsen av desember så resolusjonen kunde tas før nyttår 1938.

Statsråden tok bestemt avstand fra sakens utsettelse, som han ikke kunde se at det var noe å vinne ved, og tilrådde at Stortinget vedtok komiteens mindretalls forslag om at stortingsmeddelelsen skulde vedlegges protokollen.

Det blev under debatten også fremsatt andre forslag, men resultatet blev at Stortinget den 25. juni 1937 med 112 mot 37 stemmer vedtok mindretallets forslag, efterat komiteflertallets var forkastet med 88 mot 61 stemmer. Derved var således departementet bemyndiget til å fremme saken, eventuelt med de endringer som den nye behandling av nye sakkyndige måtte føre til. Ved skrivelse av 6. august opnevnte så departementet medlemmene av den revisjonsnevnd som statsråden hadde nevnt under debatten, nemlig porfessor Iversen, professor Liestøl og rektor Krogsrud.

Det viste sig ikke mulig å få de sakkyndiges forslag til forutsatt tid. Deres innstilling blev oversendt departementet ved skrivelse av 28. desember 1937. Med denne fulgte følgende dokumenter:

A. For nynorsk:

1. Professor Liestøls forslag:
a. Innleiding.
b. Rettskrivingsreglar.
c. Ordliste.
d. Målprøvor.

2. Professor Iversen og rektor Krogsruds framlegg (med merknader til professor Liestøls framlegg).

3. Liestøls "Nokre merknader til "Framlegg frå professor Iversen og rektor Krogsrud".

4. En del almindelige merknader av Iversen og Krogsrud til Liestøls merknader under 3.

B. For bokmål:

Professor Iversens og rektor Krogsruds forslag:

a. Rettskrivingsregler.
b. Ordliste.
c. Målprøver.

C. Til begge mål:

l. Fraksjonsframlegg fra professor Iversen om helt ny tilråding.
Han uttaler her at «slik som situasjonen nå i det hele tatt har utviklet sig, mener jeg at … det vilde være den i alle måter heldigste løsning av rettskrivingsspørsmålet for tiden å nøie sig med en mindre vidtgående reform». Han trekker så opp linjene for hvordan en slik i tilfelle måtte ordnes.

2. Fraksjonsuttalelse fra rektor Krogsrud hvori han uttaler at efter hans mening «hverken komiteen av 1917 eller komiteen av 1934 har tatt tilstrekkelig omsyn til at skolen i høi grad trenger lettelser i ortografien.»

Den 29. desember sendte professor Iversen og rektor Krogsrud departementet en skrivelse hvori de uttaler at professor Liestøls forslag for nynorskens vedkommende på flere punkter vil bryte med samarbeidslinjen mellem de to mål, hvorfor de hevder at forslag efter deres opfatning strider mot mandatet og de forutsetninger som Stortinget har gjort vedtak om skal legges til grunn for hele arbeidet med reformen.

Efter disse medlemmers skjønn må saken på nytt inn for Stortinget hvis reformen skal settes ut i livet i den skikkelse den har fått gjennem professor Liestøls forslag. Videre uttaler de, at dersom regjeringen skulde ønske å vedta professor Liestøls forslag i den foreliggende form, uten først å legge saken frem for Stortinget, tillater de sig å be om å bli løst fra noe som helst forslag i hele sin tilråding.

***

Departementet finner at rettskrivingsnevnden av 1934 i det store og hele har gjennemført mandatet på en praktisk måte i samsvar med norsk målvokster. Men i enkelte ting kan det nok være riktig å foreta endringer.

De sakkyndige har i sine forslag stort sett fulgt forslaget fra nevnden, men de har dog på flere punkter foreslått endringer som oftest fører til mindre avvik fra den nuværende rettskriving enn nevndens forslag.

Departementet skal her gi et kort referat av de sakkyndiges forslag.

A. Nynorsk.

Professor Liestøls forslag går bl.a. ut på å avgrense sideformer i noe større utstrekning enn efter nevndens forslag. Ellers er de viktigste punkter i professor Liestøls forslag:

De nuværende regler for bruken av e og æ oprettholdes stort sett. Sideformer uten difttong i ord som draum, straum og lignende skal strykes. Diftongformen skal således være ene-form. Dette er overensstemmende med forslaget fra flertallet i rettskrivingsnevnden av 1934 og det standpunkt departementet tok i Stortingsmeddelelse nr. 31.

Det skal ikke være sideformer med dobbelt konsonant i ord som brot – (brott) og skot – (skott). Også dette forslag er overensstemmende med forslaget fra rettskrivingsnevnden og Stortingsmeddelelse nr. 31.

Med tilslutning av Iversen og Krogsrud foreslår Liestøl at endelsen -i i hunkjønn bestemt form entall og i intetkjønn bestemt form flertall, og endelsen -or i hunkjønn bestemt form flertall inntil videre skal være tillatt sideform i skriftlige arbeider, mens de tilsvarende former -a og -er skal være hovedformer og læreboksnormalformer.

Hvad infinitivsendingen angår foreslås kløivd infinitiv og former med a-ending begge som læreboksformer, men den nuværende tillatte form med e-ending strykes.

Med hensyn til fortidspartisipp på -en foreslår professor Liestøl følgende bøining: stilen er skriven, boka er skriven, brevet er skrivi, dei er skrivne, og videre at supinum av sterke verber får samme form som intetkjønn av partisipp (skrivi), og at disse former blir eneformer. I sammenheng med dette foreslås det at adjektiv på -en skal bøies slik: Hankjønn og hunkjønn – open, intetkjønn: opi, flertall: opne.

For en rekke punkters vedkommende har Iversen og Krogsrud kommet med merknader til professor Liestøls forslag, og de har i sin foran under A punkt 2 nevnte skrivelse nærmere begrunnet dette.

B. Bokmål.

Forslaget fra Iversen og Krogsrud er stort sett i samsvar med innstilling fra komiteen av 1934, men med enkelte endringer. De viktigste endringer gjelder den obligatoriske hunkjønnsform.

De foreslår en sterkere opdeling av det ordfang det her gjelder, slik at en får flere kategorier, og dermed også en tydeligere avgrensing.

De første grupper omfatter tilsammen efter den vedlagte ordliste ca. 870 ord, mens komiteen av 1934 hadde en liste over obligatoriske hunkjønnsord på ca. 1000 ord.

For en del ord som komiteen av 1934 foreslo obligatoriske hunkjønnsord for – ord som vesentlig omfatter abstrakter – foreslår Iversen og Krogsrud at det inntil videre blir valgfrihet. Denne gruppe omfatter ca. 80 av de ord som komiteen av 1934 foreslo som obligatoriske.

Videre er opført en liste over ord hvor en kan bruke han- eller hunkjønnsartikkel efter fritt valg, og likeså en liste over ord som kan være hun- eller intetkjønn. Videre foreslås at også andre ord enn de som særskilt er nevnt i listen, kan brukes som hunkjønnsord, vesentlig som i nynorsk.

Iversen og Krogsrud foreslår at kløivd infinitiv skal være tillatt sideform i bokmålet.

Derimot foreslår de at partisipp- og supinumformer på -i inntil videre ikke skal være tillatt, fordi de anser dette spørsmål for å være for lite utredet på dette tidspunktet.

Departementet har på grunnlag av de foreliggende dokumenter og uttalelser fra de sakkyndige optatt saken til behandling og har her under gjentatte ganger konferert med to av de sakkyndige, professor Liestøl og rektor Krogsrud, idet det ikke har vært mulig for departementet å få konferanse med den tredje sakkyndige, professor Iversen.

For nynorskens vedkommende har departementet lagt professor Liestøls forslag til grunn, men har på en rekke punkter avveket fra hans forslag og fulgt forslagene fra de øvrige sakkyndige.

For bokmålets vedkommende har departementet fulgt forslaget fra Iversen og Krogsrud og bare gjort endel mindre endringer.

Med hensyn til de viktigste spørsmål i forbindelse med en rettskrivingsreform som har vært sterkest fremme i diskusjonen om denne, og som til dels har vært gjenstand for motstridende opfatninger i revisjonsutvalget, skal departementet bemerke:

Valgfrie sideformer.
Læreboknormal.

Mandatet for komiteen av 1934 inneholdt to punkter: tilnærming mellem de to skriftmålene i norsk folkemåls grunn, og avgrensing av den store mengde dobbeltformer.

Det fins åpenbart tilfelle da disse to kravene kan komme i motsetning til hinannen, idet tilnærmingen mellom de to skriftmålene ofte ikke lar seg gjennemføre uten at en oprettholder eller endog innfører dobbeltformer. En må derfor i hvert enkelt tilfelle overveie hvilket hensyn en vil la veie sterkest.

Med omsyn på dobbeltformer vil departementet først gjøre den almene merknad at det i en henseende har et prinsipielt annet standpunkt enn komiteen av 1934.

Denne komite ønsket – med full grunn – å komme bort fra den tilstand som efter hvert hadde utviklet sig på grunnlag av reglene fra 1917, at det faktisk blev laget to særkilte normaler for hvert av de to gjeldende skriftmål i landet, – en normal som holdt sig til de såkalte obligatoriske former, og en annen som optok hele rekken av valgfrie sideformer. Dette var både praktisk og ideelt en uholdbar tilstand, og komiteen vilde gjøre ende på den ved at den, samtidig med at den avskaffet en mengde dobbeltformer, gjorde alle de gjenstående dobbeltformer helt likeverdige, uten skilnad på hovedformer og sideformer. Komiteen forutsetter da endefram at det ikke burde bli tale om å innskrenke bruket av disse dobbeltformer ved å opstille en særskilt læreboknormal.

Unektelig blev det fremdeles stående tilbake et betydelig antall dobbeltformer, og på enkelte punkter foreslo endog komiteen selv nye dobbeltformer, således at man blev stående temmelig langt borte fra en felles rettskriving innenfor hver enkelt målform. Departementets sjef uttalte derfor ved sakens behandling i Stortinget den 25. juni 1937 at han mente det vilde være nødvendig å avgrense bruken av dobbeltformer i skolens lærebøker ved å opstille en læreboknormal, mens det da i de skriftlige arbeider ved skolene vilde bli tillatt å bruke adskillige dobbeltformer som kunde svare til elevenes heimemål. Efter å ha studert revisjonskomiteens tilrådinger, finner departementet all grunn til å fastholde dette standpunkt, og derved blir det også meget lettere å forsone de motsetninger som er kommet frem dels i den offentlige diskusjon dels i revisjonskomiteens uttalelser.

Departementet vil derfor ved den endelige fastsettelse av rettskrivingsregler, gå ut fra at det på den ene siden gjelder om å opstille hovedformer som skal være enerådende i lærebøkene, på den andre siden å anvise et utvalg av sideformer som er tillatt i de skriftlige arbeider på skolene. Dermed skal dog ikke være sagt at det for hvert enkelt ord eller hver enkelt form i læreboknormalen skal være en hovedform innenfor hvert skriftmål. Allerede i de læreboknormaler som blev fastsatt efter rettskrivingsreglene fra 1917, var det i visse tilfelle (f.eks. i hunkjønnsbøiningene) innrømmet en valgfrihet, og departementet vil i nødvendig utstrekning følge den samme praksis. Efter de nye regler vil det da bli som før: 1) Eneformer som er de eneste gjeldende i lærebøker, 2) dobbeltformer som blir jamstelte og valgfrie i lærebøker, og 3) sideformer som ikke tas med i læreboknormalen, men som blir tillatt i de skriftlige arbeider i skolene.

Reguleringen av dobbeltformer og sideformer må nødvendigvis bli noe ulik i de to bestående skriftmål. I mange tilfelle må den form som er hovedform i det ene skriftmål bli sideform i det andre. Det kan hende at det ene skriftmålet for et ord eller en bøiningsform bare har en form, mens det andre har to og da enten jamstelte hovedformer eller en hovedform med sideform. Litterær tradisjon og omsynet til alment talemål griper her inn i hverandre, og skrivereglene kan da måtte nøies med å vise vei til målsamling, uten å gjennomføre dem øieblikkelig.

Departementet er av den opfatning at uten omsyn til de normalformer som fastslås ved den nye rettskriving, må det som hittil være høve til å gi ut ABC-bøker med dialektfarvede former til bruk for undervisningen på de aller første skoletrin, og å godkjenne dem til bruk i barneskolen.

Bruk av e og æ.

Spørsmålet om bruk av e og æ har alltid vært ett av de brysomste i norsk rettskriving, dels fordi etymologi og uttale ikke alltid fører til de samme resultater, og dels fordi uttalen i mange tilfelle er så ytterst ulik på ulike kanter av landet. Bevegelsen har tydelig gått i retning av å trenge æ'en mer og mer til side.

Komiteen av 1934 forsøkte så å opstille en ensartet regulering, slik at hovedregelen blev å gjennemføre æ foran r. Men heller ikke en slik regulering lot sig oprettholde uten undtagelse, og spørsmålet er enda i virkeligheten ikke løst. Et forhold som nettop nu ved den nu forestående reform gjør sig gjeldende, er sammenhengen mellem skrivemåten og bøiningsverket. En gjennemføring av den æ-regel som komiteen av 1934 opstilte, vilde vanskeliggjøre klare og greie regler for bruken av den kløivde infinitiv, og da dette er en skriftendring som har langt større betydning enn spørsmålet om valget mellem de to bokstaver, mener departementet at omsynet til infinitiven må veie tyngst, således at det ikke blir gjort noen inngripende endring i nugjeldende bruk av e og æ. Derved opnår man på dette punkt å undgå et brudd med tilvante skriftformer, og dette kan ha sin verdi når likevel så mye blir endret.

Infinitivendingen.

Spørsmålet om infinitivendingen er et av de vanskeligste i formverket, idet norsk talemål faktisk har 3 systemer:

  • infinitiv på -a
  • infinitiv på -e
  • infinitiv skiftende mellem -a og -e efter visse lydregler, den såkalte kløivde inifinitiv.

Bokmålet har her holdt sig til infinitiv på -e, mens nynorsk litteratur har nyttet alle 3 systemer, oprinnelig nesten utelukkende -a, senere i større og større utstrekning kløivd infinitiv, delvis dessuten infinitiv på -e. Det er meget vanskelig for ikke å si umulig, på det nuværende trin i utviklingen å uttale sig om hvad for et av disse systemer har mest utsikt til å seire. Det er sikkert nok at flertallet av folket i sitt talemål har dialekter med kløivd infinitiv og denne har som sagt trengt sterkere og sterkere frem i nynorsk. Det skulde derfor synes naturlig å gjøre den til hovedform her.

Dette lar sig riktignok ikke samtidig gjøre i bokmålet, der den hittil ikke har kunnet finne noen plass. Men da den hører hjemme nettop i de dialekter (de østnorske) som bokmålet særlig har mottatt sine norske elementer fra, skulde det ikke være urimelig å la den komme inn som sideform der, i skriftlige arbeid således at de to skriftmål derigjennem kunde nærme sig til hverandre på et meget vesentlig punkt.

I nynorsk er det derimot naturlig å la systemet med infinitiv på -a være en med kløivd infinitiv sideordnet form (læreboknormal), mens infinitiv på -e blir sideform (i skriftlige arbeid).

Fortidspartisipp og supinum av de sterke verber med endelesen -en.

Noe lignende som infinitivsendelsen er forholdet ved endelsen av fortidspartisipp og supinum av de sterke verber. Her hadde nynorsk oprinnelig bare e-bøining (skriven, skrive) men særlig i supinum har i-bøining (skrivi) fått større og større plass i litteraturen, og denne østnorske formen synes da nu med rimelig grunn å kunne bli gjort til hovedform i nynorsk, mens e-formen her kan bli skjøvet tilbake til sideform som kan nyttes i skriftlige arbeider. Når departementet i motsetning til professor Liestøl foreslår at den gamle bøiningsform inntil videre skal kunne nyttes som sideform, er det av omsyn til de landsdeler hvor i-bøiningen vil virke fremmed den første tiden.

Derimot mener departementet at det ikke er nødvendig eller hensiktsmessig å la adjektiven på -en (open) følge partisipp-bøiningen.

Nettop i de deler av landet som særlig har tatt nynorsken i bruk i skolene, vil det virke fremmed å få en intetkjønnsform på -i (opi) når man har vært vant med at denne form betegnet hunkjønn. Departementet holder da her fast ved den nugjeldende regel med intetkjønn på -e (ope) og dertil en sideform på -ent (opent).

Den regel som departementet her foreslår har tidligere vært prøvd i skolen, og den har bl.a. vært nyttet i Rolfsens lesebok ( i utgaver fra 1890-årene).

De samme omsyn som førte til at den kløivde infinitiv blev optatt som sideform i bokmålet, skulde tale for også å opta supinumsformen som sideform, men departementet mener under henvisning til det av de sakkyndige – Iversen og Krogsrud – fremholdte, at det på dette tidspunkt ikke er mulig å innføre disse former som sideformer i bokmålet. Departementet antar – i samsvar med det som de sakkyndige har fremholdt – at det må være mulig å gjennemføre denne sideform når spørsmålet er nærmere utredet og klarlagt av sakkyndige.

Hunkjønnsbøiningen i nynorsk.

Departementet er samd med de sakkyndige i at endelsen -i i hunkjønn entall bestemt form og intetkjønn flertall bestemt form og endelsen -or i hunkjønn flertall ubestemt form inntil videre skal være godkjent sideform i skriftlige arbeid ved siden av hovedformene -a og -er.

På samme måte og parallelt hermed bør adjektiv i hunkjønn få sideformen -i (boki er liti).

Dobbeltformer.

Når det gjelder spørsmålet om dobbeltformer i nynorsk i slike ord som brot – brott og gamal – gammal holder departementet sig til flertallet i nevnden av 1934 og til pofessor Liestøl, likevel slik at sideformer med dobbeltkonsonant i slike ord fremdeles skal kunne bli brukt i skolen, selv om de blir holdt utenfor lærebøkene.

Derimot finner departementet å måtte holde fast på sitt standpunkt fra St.med. nr. 31 av 1937 når det gjelder spørsmålet om sideformer for ord med diftong som draum, straum, drøyma, strøyma, slik at formen med diftong blir eneform i nynorsken. Departementet mener dog at følgende ord bør få sideformer uten diftong: daud, daude, kaup, raust (subst.), høyra, køyra, trøyst, trøytt.

Også på andre punkter enn det foran nevnte vil departementet løse striden ved å foreta en utskiftning av dobbeltformene, slik at en rekke av dem godkjennes som sideformer til bruk i skolene, uten at de derfor tas med i læreboknormalen. I en del tilfelle har således departementet i nynorsk godkjent sideformer som var strøket i Liestøls framlegg, men som Iversen og Krogsrud foreslår godkjent.

På denne måten kan en nok si at der blir flere sideformer enn det kunde være ønskelig, men departementet er av den mening at en tilnærming mellem de to målene på enkelte områder bare kan fremmes gjennem tillatte sideformer, og så får sprogutviklingen avgjøre hvilken form som skal bli eneform i fremtiden.

Hunkjønnsform i bokmålet.

Departementet er enig med de sakkyndige i at en når det gjelder innføring av obligatoriske hunkjønnsformer i bokmålet, bør gå frem med noen varsomhet, og departementet kan derfor slutte sig til Iversens og Krogsruds forslag om at det for enkelte ord (som nevnt foran) inntil videre skal være valgfrihet. Dog er forutsetningen den, hvad også Iversen og Krogsrud gir uttrykk for, at disse ordene efter en viss overgangstid, i den utstrekning det er mulig føres over til obligatorisk hunkjønnsform, når administrasjonen efter samråd med sine sakkyndige finner det naturlig, og anser tidspunktet for å være inne til å gjøre det.

Sideformer med diftong i bokmålet.

I sitt forslag uttaler Iversen og Krogsrud at de bare har tatt med de sideformer som høver best i hop og som efter deres skjønn har mest chanse til for tiden å trenge inn i bokmålet. De andre bør inntil videre finnes på ventelisten. Departementet har likevel høve til når som helst å kreve dem optatt på ordlistene.

Departementet er enig i det som her er uttalt. Også på andre punkter kan de bli spørsmål om efterhvert å trekke konsekvensen av de endringer som nu blir gjort ved å føre nye former inn i ordlistene.

***

De viktigste endringer i rettskrivingen for de to mål efter de sakkyndiges og departementets behandling av rettskrivingsnevnden tilråding kan sammenfattes i følgende punkter:

I bokmål er:

  1. Diftong gjort obligatorisk i mange tilfelle, der den før var valgfri og gjort til sideform i visse tilfelle hvor den tidligere var tillatt.
  2. Bruk av hård konsonant gjennomført mer konsekvent enn før.
  3. Hunkjønnsform er innført obligatorisk for mange flere ord enn før.
  4. Intetkjønn fl. på -a er gjort obligatorisk i noen ord.
  5. Imperfektum på -a er gjort obligatorisk i noen ord.
  6. Kløivd infinitiv er optatt som tillatt sideform.

I nynorsk er:

  1. Vokalene i, y, u ombyttet med e, ø, o i visse tilfelle.
  2. Diftong er gjennomført som eneform i de fleste tilfelle, hvor der før var sideform uten diftong.
  3. j er sløifet efter k og g i visse tilfelle.
  4. Bestemt hunkjønn entall på -a er gjort til hovedform.
  5. Bestemt intetkjønn flertall på -a er gjort til hovedform.
  6. Flertall på -er i hunkjønnsord gjort til hovedform.
  7. Inf. på -a og kløivd inf. er sidestillet, inf. på -e sideform.
  8. Supinum, og intetkjønn av partisipper på -en skal ha endelsen -i, men -e er tillatt sideform.

Det er innført fullt samsvar mellom begge mål i skrivemåten av fremmedord, i deling av ord og i særskriving og sammenskriving av ord.

Departementet er fremdeles av den opfatning som det gav uttrykk for i St. med. nr. 31 – 1937 at en nu må gå et skritt videre med den fornorsking i bokmålet som blev påbegynt i 1907 og 1917, og at det er nødvendig å gjennemføre en tilnærming mellem de to mål på nosk folkemåls grunn, således at vi stiler mot sproglig samling i landet.

Departementet er også av den opfatning at det forslag som nu foreligger, er et skritt i den rette lei, og at det er riktig og forsvarlig å gjennemføre ny rettskriving for de to mål efter de linjer som gjennom denne behandling er trukket op, og som kort er skissert foran.

Departementet mener at saken efter den grundige behandling den har fått både i rettskrivingsnevnden, ved behandling i en rekke organisasjoner og institusjoner og av disse nedsatte komiteer og av de tre spesielt opnevnte sakkyndige, nu må være moden til løsning.

Efterat saken også har vært behandlet i Stortinget på grunnlag av nevndens tilrådinger, bør det ikke bli tale om å utsette gjennemføringen ytterligere ved å la utarbeide ny tilråding om en mindre vidtgående eform, slik som professor Iversen har foreslått i sin skrivelse av 28. desember.

Med omsyn til det som professor Iversen og rektor Krogsrud har fremholdt i sin skrivelse av 29. desember skal departementet bemerke at det på mange og til dels viktige punkter har gjort endringer i professor Liestøls framlegg, og departementet mener at forslaget til nynorsk rettskriving som det nu foreligger, er fullt i samsvar med rettskrivingsnevndens mandat.

Departementet finner det under henvisning til foranstående – overensstemmende med forutsetningen ved Stortingets behandling av saken – å måtte innstille på at rettskrivingsreformen nu bestemmes gjennemført i samsvar med grunnprinsippene i rettskrivingsnevndens tilrådinger, slik som den nu er utformet gjennem de sakkyndiges innstillinger og ved departementets sluttbehandling.

Man forutsetter at departementet får fullmakt til å la utarbeide de nødvendige hjelpebøker (rettskrivingsregler og ordlister) for gjennmføring av reformen. Det er departementsts forutsetning at det til dette arbeid vil nytte de samme sakkyndige som har arbeidet med saken i høst, og man forutsetter derfor at arbeidet vil kunne gjøres forholdsvis raskt.

Med hensyn til reformens gjennomføring i skolene er det å merke at det må foreligge godkjente rettskrivingsregler og ordlister før en kan gi noe pålegg om å innføre den nye rettskrivingen. Departementet regner imidlertid som nevnt med at det ikke vil ta noen lang tid før de nevnte hjelpemidler kan ligge ferdig. Derimot vil det ta lengre tid å få lærebøker i alle fag for den ymse skolearter med den nye rettskriving, og en må derfor være varsom med å påby innføring med for kort varsel.

Departementet mener imidlertid at det vil kunne være mulig å påby at den nye rettskriving skal nyttes i folkeskolens småskoleklasser fra skoleårets begynnelse høsten 1938. For de øvrige folkeskoleklasser samt for de høiere skolearter vil det neppe være mulig å gjennemføre reformen før fra skoleårets begynnelse i 1939, og det kan også da bli spørsmål om en delvis gjennemføring, slik at de høiere klasser – på samme måte som ved rettskrivingsendringer i 1907 og 1917 – kan avslutte sin skolegang efter de nugjeldende regler.

Man foreslår derfor at nærværende departement får fullmakt til å gi nærmere bestemmelser og forskrifter om til hvilken tid og på hvilken måte reformen skal gjennemføres i skolene. Departementet vil da innhente uttalelser om dette spørsmål fra Undervisningsrådet og Læreskolerået før det treffer sin avgjørelse.

Som bilag til denne innstilling følger et eksemplar av Tilråding og Tilleggstilråding fra Den departementale rettskrivingsnevnd av 1934, av St. med. nr. 31, 1937, av Innst. S. nr. 216, 1937, samt et sammendrag av de endringer i den nuværende rettskriving for bokmål og nynorsk som nu foreslås gjennemført.

I henhold til det som her er sagt, tillater departementet sig å innstille:

  1. At det bestemmes at de grunnregler for en rettskrivingsreform som er fremstillet i de av Den departementale rettskrivingsnevnd av 1934 avgitte tilrådinger – i den utforming disse regler har fått under behandlingen av de hertil opnevnte sakkyndige og i Kirke- og Undervisningsdepartementet – fremtidig skal legges til grunn for den offisielle rettskriving for rettskrivingen i skolene.
  2. At Kirke- og Undervisningsdepartementet bemyndiges til å la utarbeide og til å godkjenne og utgi de for reformens praktiske gjennemføring nødvendige rettskrivingsregler og ordlister for bokmålet og for nynorsken.
  3. At det i forbindelse hermed urarbeides en særskilt læreboknormal for hvert av de to målene, og at rettskrivingsordlistene innrettes slik at det klart fremgår av dem hvilke former av de enkelte ord som går inn i læreboknormalen og hvilke former som kan nyttes bare ved den skriftlige oplæring.
  4. At den således bestemte nye rettskriving senest fra 1. januar 1939 skal nyttes i regjeringsprotokoller, og i de skrivelser og trykksaker som går ut fra Regjeringens departementer og de direktorater som hører inn under dem, samt fra centraladministrative myndigheter ellers, enten vedkommende protokoller eller dokumenter er avfattet på bokmål eller nynorsk.
  5. At Kirke- og Undervisningsdepartementet bemyndiges til å gi nærmere forskrifter om tiden og måten for reformens gjennemføring i skolene.

 

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter