Innst. S. nr. 306. (1980–81)

Innstilling fra kirke- og undervisningskomitéen om endringer i rettskrivingen og læreboknormalen for bokmål. (St. meld. nr. 100.)

Til Stortinget

I St. meld. nr. 100 for 1980–81 fremlegger Kirke- og undervisningsdepartementet forslag om endringer i rettskrivningen og læreboknormalen for bokmål. Norsk språkråd begynte arbeidet med endringene i 1973. Sluttbehandlingen skjedde under rådsmøtet 26.–27. januar 1979. Forslaget er trykt som vedlegg i meldingen.

Allerede på sitt første ordinære møte, 15. april 1972, gjorde bokmålsseksjonen i rådet et enstemmig vedtak, der det bl. a. heter:

«Bokmålsseksjonen i Norsk språkråd mener at det bør skje en liberalisering av rettskrivningsreglene i bokmål, og at dette må settes i verk så raskt som mulig.»

Slik liberalisering er en hovedlinje i de endringene som nå blir foreslått, både i rettskrivning og læreboknormal.

Bakgrunnen er at Vogtkomitéen i sin innstilling (1966) pekte på som en av grunnene til bitterheten i norsk språkstrid at «tradisjonelle riksmålsformer som er levende i litteraturen, ikke tillates i lærebøker og for en del heller ikke i elevenes skriftlige arbeider», og uttalte at «prinsipielt er det uheldig at former som både har tradisjon i skriftspråket og er levende i litteratur og tale, utelukkes fra den offisielle rettskrivning». I Innst. S. nr. 189 for 1969–70 sluttet kirke- og undervisningskomitéen seg enstemmig til dette syn (s. 288), og uttalte bl. a.:

«Også ved normering av skriftspråket må det vises toleranse. I praksis må dette gi seg utslag i stor valgfrihet mellom formene og varsomhet med å forby former som er levende i skrift og tale. En må gjennom normeringsprosessen heller ikke ta sikte på en forsert tilnærming mellom våre to språk» (s. 282).

Kirke- og undervisningsdepartementet sier at med den status og kompetanse Språkrådet har, bør departementet til vanlig være meget tilbakeholdende i sin overprøving av rådets forslag i spørsmål som gjelder språknormering. Departementet legger også vekt på den omfattende behandling saken har fått i Norsk språkråd, og at det etter sakens natur har vært nødvendig med kompromisser mellom ulike språkpolitiske fløyer. Departementet tilrår derfor at endringene blir tatt til følge. De ligger etter departementets mening innenfor rammen av en rimelig tolkning av Norsk språkråds formålsparagraf, enda de i praksis kan føre til at på enkelte områder blir avstanden mellom de to målformene større.

Komitéen er enig i at forslagene til endringer i rettskrivningen og læreboknormalen for bokmål blir tatt til følge, og vil som departementet understreke at når det fagkyndige råd med sin brede sammensetning fra alle språkpolitiske fløyer er kommet frem til et gjennomarbeidet forslag, bør dette tas til følge. Komitéen er enig med departementet i at forslagene ligger innenfor rammen av en rimelig tolkning av Språkrådets formålsparagraf, som forutsetter en avveining mellom behovet for å verne om språklige tradisjoner og forpliktelsen til å «følge utviklingen av norsk skriftspråk og talespråk og på dette grunnlag ... støtte opp om utviklingstendenser som på lengre sikt fører målformene nærmere sammen».

Språkrådet har rådd til at det fortsatt skal være et skille mellom en videre rettskrivning og en trangere norm (læreboknormal). Departementet er enig i dette, men peker på at det kan ha kommet inn enkelte inkonsekvenser i forslagene, og at antallet jamstilte former – særlig i læreboknormalen – er blitt meget stort. Departementet er i tvil om det er heldig, og mener at dette er spørsmål som Språkrådet løpende bør overveie.

Komitéen er enig i at det er naturlig at Norsk språkråd arbeider videre med sikte på justeringer og forbedringer av både rettskrivning og læreboknormal, i lys av de avveininger som formålsparagrafen forplikter til. Komitéen vil peke på at også læreboknormalen av 1959 omfatter et stort antall valgmuligheter mellom likestilte former, og mener som departementet at det er en nødvendig konsekvens av vår språksituasjon. Hvis læreboknormalen får utvidet bruksområde, vil det ytterligere styrke argumentasjonen for større valgfrihet. Komitéen kan likevel være enig med departementet i at antallet likestilte former nå blir svært stort, og antar bl. a. at enkelte former som sjelden eller aldri blir brukt, måtte kunne tas ut ved kommende justeringer, slik at normen blir noe strammere.

Departementet peker på muligheten for at den nye læreboknormalen for bokmål kan gi en ny læreboksituasjon, dersom det oppstår krav om tre parallellutgaver av alle lærebøker (nynorsk, bokmål med radikale og med moderate former). Departementet ber Språkrådet følge utviklingen på dette området nøye, og ser det som hverken mulig eller riktig å bidra med statlige midler til å innfri slike krav. Departementet vurderer det slik at dersom bare de mest moderate formene i praksis skulle bli valgt, kan det gi grunn til å vurdere læreboknormalen på nytt.

Komitéen mener at tiden vil vise om en slik situasjon vil oppstå i praksis, og er enig i at det ikke vil være aktuelt å støtte utgivelse av parallellutgaver av lærebøker innenfor samme målform. Komitéen slutter seg til departementets syn at Språkrådet bør følge utviklingen nøye når det gjelder bruken av læreboknormalen i lærebøkene, og viser til sin uttalelse ovenfor om at den løpende ajourføring av læreboknormalen som finner sted, også bør ha for øye å gjøre normen noe strammere. Komitéen minner om at formålsparagrafen i Lov om Norsk språkråd pålegger rådet bl. a. å «verne om den kulturarv som norsk skriftspråk og talespråk representerer» og «støtte opp om utviklingstendenser som på lengre sikt fører målformene nærmere hverandre». Komitéen er enig med departementet i at også fremtidige ajourføringer av læreboknormalen må ses i lys av dette siktemål. Komitéen viser til at læreboknormalen heretter vil få utvidet bruksområde, men er enig med departementet i at erfaringene med språkbruken i lærebøkene under den nye læreboknormalen vil bli en særlig viktig del av vurderingsgrunnlaget for Språkrådet i arbeidet med fremtidige justeringer av normalen.

Komitéens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, antar at en utvidelse av læreboknormalen kan få pedagogiske konsekvenser. Disse medlemmer ber derfor Språkrådet være oppmerksom på dette og de pedagogiske problemer som kan oppstå på grunn av endringene i læreboknormalen og rettskrivningsreglene.

Komitéens mindretall, medlemmene fra Høyre, ser det som naturlig at de undersøkelser som komitéen har nevnt, også bør omfatte pedagogiske konsekvenser av de nye rettskrivningsreglene og læreboknormalen. Mindretallet er for øvrig av den oppfatning at de endringer som er foreslått, gir en betydelig enklere pedagogisk situasjon enn før, siden de viktigste av de nye rettskrivningsreglene er langt enklere å lære enn det gamle system, som er både innviklet og delvis inkonsekvent. Mindretallet vil ellers peke på at rettskrivningsreglene og læreboknormalen ikke bare tar sikte på skolen, men blir et videre siktemål som rettesnor for språkbruken i hele samfunnet.

Komitéen har lagt vekt på at endringsforslagene representerer en helhetsløsning som er resultatet av et langvarig arbeid hvor alle parter har bidratt positivt. Komitéen mener det derfor er berettiget å gå ut fra at alle parter vil vise godvilje og moderasjon, slik at de nye rettskrivningsreglene og den nye læreboknormalen kan bli en konstruktiv og bærekraftig felles ramme for odling av språket.

Departementet gir uttrykk for at det hadde vært ønskelig med grundigere undersøkelser av den faktiske språksituasjonen, men finner ikke at forslagene bør avvises av den grunn.

Komitéen vil vise til at det ligger et langvarig og grundig utredningsarbeid bak de endringsforslag som nå settes frem, men vil også understreke behovet for å følge ulike sider av den faktiske språkutviklingen i vårt land med løpende vitenskapelige undersøkelser.

Departementet ser det som ønskelig at vi får klarere linjer og fastere rutiner for godkjenning av Språkrådets normeringsvedtak i fremtiden. I løpende spørsmål som ikke er kontroversielle eller særlig viktige, bør rådet ha fullmakt til å treffe endelig vedtak, og regler om dette bør innarbeides i vedtektene. Spørsmål som gjelder mer omfattende endringer, skal legges frem for departementet, som igjen må vurdere om vedtak kan fattes av departementet eller Kongen, eller om saken bør fremmes for Stortinget.

Komitéen har ingen merknad til dette. Med den utvidede valgfrihet som nå innføres i læreboknormalen, mener departementet at den bør legges til grunn for målbruk i statstjenesten og for visse tjenester i radio og fjernsyn.

I Innst.. nr. 189 for 1969–70 om språksaken sa kirke- og undervisningskomitéen at tjenestemannen bør kunne velge blant de former som er tillatt i rettskrivningen (s. 279). I Innst.. nr. 31 for 1979–80 om lov om målbruk i offentlig tjeneste fastholdt komitéen dette standpunkt: «Valfridom innanfor ramma av rettskrivinga er ein rimeleg konsekvens av dei språklege rettane ein tenestemann bør ha» (s. 4).

Komitéen vil likevel slutte seg til departementets syn, at en læreboknormal med den vide valgfrihet som nå blir innført, bør kunne legges til grunn også for språkbruken i statstjenesten. Komitéen vil imidlertid peke på at det er ikke helt enkelt å tilegne seg sikkerhet i hva som er tillatt eller forbudt i henholdsvis læreboknormal og rettskrivning. I vår språksituasjon bør det derfor vises rimelighet i praktiseringen av slike regler, og legges desto større vekt på god og klar språkføring.

I Innst. S. nr. 189 for 1969–70 la kirke- og undervisningskomitéen vekt på «at en må vise varsomhet ved utformingen av regler som så sterkt berører prinsippet om den enkeltes rett til fritt å velge språkform», og la til med særlig henblikk på språkføringen i radio og fjernsyn: «Dette gjelder i enda sterkere grad for den muntlige framstillingsform.» Videre heter det: «Reglene bør derfor etter komitéens mening utformes slik at de gir størst mulig grad av personlig frihet i de tilfelle tjenestemannen ikke helt opptrer på vegne av institusjonen, men mer som enkeltindivid» (s. 284).

Komitéen har merket seg at læreboknormalen blir foreslått lagt til grunn nettopp i programtjenester der vedkommende tjenestemann hovedsakelig opptrer på institusjonens vegne (nyhetsprogram, annonsering og meldingstjeneste osv.). Komitéen har ingen merknad til dette, og viser til at ifølge den nye kringkastingsloven av 13. juni 1980 er det NRK's styre som gir retningslinjer for språkbruken i Norsk rikskringkasting.

Komitéen vil med disse merknader rå Stortinget til å gjøre slikt vedtak:

St. meld. nr. 100 for 1980–81 – Endringer i rettskrivningen og læreboknormalen for bokmål – vedlegges protokollen.

Oslo, i kirke- og undervisningskomitéen, den 22. mai 1981.

Tore Austad, formann og ordfører.
Hans Olav Tungesvik, sekretær.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter