Historikk om Norsk språkråds arbeid med offisiell norsk rettskriving

Av Vigleik Leira 

INNHOLD

Norsk språkråd, statens rådgivende organ i språkspørsmål, blei oppretta gjennom lov av 18. juni 1971 om Norsk språkråd. Språkrådet, som organet kom til å hete til vanlig, avløste Norsk språknemnd, oppretta 1952. Språkrådet blei sjøl avløst av et nytt organ fra 2005 av. Det offisielle navnet på det nye organet er Språkrådet.

De to gamle institusjonene Norsk språknemnd og Norsk språkråd var underlagt det departementet som i lang tid het Kirke- og undervisningsdepartementet, og som fra 1.1.2002, etter diverse omdøpinger heter Kultur- og kirkedepartementet. I det følgende viser Språkrådet til Norsk språkråd.

I rettskrivingssaker blei forholdet mellom Språkrådet og departementet regulert i 1981 gjennom en ny paragraf i vedtektene for Språkrådet. I noen spørsmål fikk Språkrådet fullmakt til å gjøre endelige vedtak, men «Vedtak om gjennomgripende endringer av hele systemer og vedtak om endring i skrivemåte eller bøyning av enkeltord som tidligere er normert i norsk, skal legges fram for departementet til godkjenning.» (Se side 9 i Norsk språkråd årsmelding for 1981.)

Rettskrivingsvedtaka – endringer eller vedtak om noe tidligere unormert – blei i første rekke tilkjennegjort gjennom Språkrådets årsmeldinger. Sjøl om det noen ganger gjaldt et ganske stort antall ord, kan ikke de årlige rettskrivingsvedtaka betraktes som reformer på linje med reformene av 1907, 1917, 1938 og 1957. For en stor del dreide det seg om justeringer av skrivemåter og bøying i enkeltord og i mer eller mindre omfattende ordgrupper.

Det som kan klassifiseres som en reform, er endringene som stortingsmelding nr. 100 (1980–81) ga opphav til for bokmål. Videre har vi det arbeidet som pågikk for begge målformene i slutten av 1990-åra og i de første åra på 2000-tallet. Arbeidet blei avslutta med Språkrådets brev av 16.6.2003 (hovedbrev) og av 21.1.2005 (tilleggsbrev) til departementet med spørsmål om godkjenning fra departementet av den omfattende vedtaksmassen. I sitt svar av 16.2.2005 godkjente departementet i «all hovudsak dei vedtekne endringane i bokmål.» Derimot blei ikke nynorskvedtaka godkjent.

Departementet skreiv videre at

«Av praktiske grunnar fastset departementet at dei godkjende endringane skal gjelde frå og med 1. juli 2005.»

De to store resultata av Språkrådets arbeid med rettskrivingssaker i perioden 1972–2004 blir dermed bokmålsreformen av 1981 og bokmålsreformen av 2005.

Noen delområder innafor rettskrivingsarbeidet kan passende rubriseres under egne overskrifter, eksempelvis norvagisering, geografiske og historiske navn og ordtilfanget i nynorsk.

Språkrådet var ikke bare et rettskrivingsorgan. Det skulle også, som det het i loven: «fremme toleranse og gjensidig respekt i forholdet mellom alle som bruker norsk språk i dets forskjellige varianter, og verne om den enkelte borgers rettigheter når det gjelder bruken av språket».

I de seinere åra kom Språkrådets arbeid på dette feltet mer i forgrunnen. Det ga seg utslag bl.a. i vedtak om uttalerådgiing og rådgiing om sensitive ord (begge deler er med som vedlegg i årsmeldinga for 2001).

KRONOLOGISK OVERSIKT

ÅRSMELDINGENE 1972–1980

De første årsmeldingene viser et gradvis stigende antall ord som der blir gjort vedtak om, fra tre vedtak i 1972 til ca. halvannen side med vedtak i 1980.

STORTINGSMELDING NR. 100

St.meld. nr. 100 (1980–81) Endringer i rettskrivningen og læreboknormalen for bokmål bygde på et omfattende arbeid i bokmålsseksjonen i Språkrådet og førte til store endringer i bokmålsrettskrivinga. For det meste gikk endringene ut på å ta inn i rettskrivinga ei rekke former (ofte karakterisert som riksmålsformer) som tidligere hadde vært utafor.

To hovedgrupper av ord som blei berørt, var hunkjønnssubstantiv og svake verb. I et stort antall hunkjønnssubstantiv som før hadde hatt utgang på -a som eneform i bestemt form entall, blei nå -en innført, enten som jamstilt hovedform ved sida av ---a eller som sideform til -a som hovedform. Eksempler her er endringene buksa > buksa el. buksen, bygda > bygda [bygden]. (Hakeparentes, dvs. [ ], er en vanlig ordlisteteknisk måte å markere sideform på.)

I de svake verba blei der knesatt et prinsipp om gjensidig samsvar mellom preteritumsendingene -a og -et: «Preteritum (fortidsform) på -a og -et skal være mest mulig jamstilt når én av disse formene på forhånd er tillatt.» Bruken av dette prinsippet ga eksempelvis disse endringene (skråstrek mellom former markerer valgfrihet): dekket/dekte > dekka/dekket/dekte, dåna/dånte > dåna/dånet/dånte.

I tillegg til vedtak om ordgrupper var der ei rekke vedtak som gjaldt enkeltord. Vedtaka om enkeltorda gikk i samme hovedretning som ellers: inntak av visse former i rettskrivinga og statusheving fra sideform til hovedform i andre tilfeller, også uttak av noen sideformer som var samformer med nynorsk. Noen eksempler: aure [ørret] > aure/ørret, feit [fet] > feit/fet, ferje (substantiv og verb) > ferge/ferje, fram > fram/frem, kvass > hvass/kvass, mjøl [mel] > mel/mjøl, molte > molte/multe, osp > asp/osp, salg [sal] > salg, sør > syd/sør, valg [val] > valg.

ÅRSMELDINGA 1981

Rettskrivingsvedtaka utgjør ca. 20 sider. (I årsmeldingene er rettskrivingsvedtak ført opp både under Rettskrivingssaker og Skriveregler.)

Der er bl.a. vedtak for både bokmål og nynorsk om fullformer og sammendratte bøyingsformer i entall og flertall for substantiv med utgang på trykklett -el, -en og -er, dvs. ord som esel, asen, lager. Videre er der vedtak i begge målformene om bøyinga av intetkjønnsord med utgang på -um (ord som album, faktum, museum).

ÅRSMELDINGA 1982

Rettskrivingsvedtaka utgjør over 12 sider.

ÅRSMELDINGA 1983

Rettskrivingsvedtaka utgjør over 12 sider.

ÅRSMELDINGA 1984

Rettskrivingsvedtaka utgjør over 16 sider.

Litt over ei side gjelder skrivemåten av fremmedord. Fra dette året stammer bl.a. endringene blazer > blazer/bleser, blitz > blits, cardigan > kardigan, crawl > krål, enquete > enkét/enquete, ghetto > getto, mannekeng/mannequin > mannekeng, spaghetti > spagetti, yoghurt > jogurt/yoghurt.

ÅRSMELDINGA 1985

Rettskrivingsvedtaka utgjør ca. 5 sider.

Der introduseres et nytt punkt i årsmeldingene: Ord som kan tas inn i nynorske ordlister.

ÅRSMELDINGA 1986

Rettskrivingsvedtaka utgjør ca. 10 sider. Liste over ord som kan tas inn i nynorske ordlister.

ÅRSMELDINGA 1987

Rettskrivingsvedtaka utgjør ca. 5 sider. Liste over ord som kan tas inn i nynorske ordlister.

Fra dette året av gikk Språkrådet over fra årlig til fireårlig behandling av rettskrivingsvedtaka. Det skjedde på den måten at fagnemnda gjorde fortløpende vedtak som før, men vedtaka blei samla opp gjennom en fireårsperiode for så å bli forelagt for rådsmøtet med påfølgende oversending til departementet.

ÅRSMELDINGA 1988

Ingen rettskrivingsvedtak. Ordet anbod kan tas inn i nynorske ordlister.

ÅRSMELDINGA 1989

Ingen rettskrivingsvedtak.

ÅRSMELDINGA 1990

Ingen rettskrivingsvedtak. Ordet bistand kan tas inn i nynorske ordlister med betydningen 'utviklingshjelp'.

ÅRSMELDINGA 1991

Liste over ord som kan tas inn i nynorske ordlister. Rettskrivingsvedtaka utgjør over 8 sider.

En god del av rettskrivingsvedtaka skriver seg fra arbeidet med Geografilista. I denne lista (utgitt på Novus forlag, ISBN 82-7099-187-2) la Språkrådet fram fastsatte skrivemåter for et utvalg av utenlandske geografiske navn: navn på stater, byer, øyer, elver, fjell osv. Lista med seinere justeringer ligger nå ute på det nåværende Språkrådets nettsider.

ÅRSMELDINGA 1992

Liste over ord som kan tas inn i nynorske ordlister. Vedtak om at apostrof skal være genitivsmerke bare ved ord som slutter på -s, -x, -z.

ÅRSMELDINGA 1993

Ingen rettskrivingsvedtak. Ordet mogleik kan tas inn i nynorske ordlister.

ÅRSMELDINGA 1994

Ingen rettskrivingsvedtak.

ÅRSMELDINGA 1995

Rettskrivingsvedtaka utgjør over 32 sider. Liste over ord som kan tas inn i nynorske ordlister.

En del av rettskrivingsvedtaka gjelder nye skrivemåter av ord fra engelsk (og champagne fra fransk). Noen eksempler: catering > catering/keitering, champagne > champagne/sjampanje, container > container/konteiner, guide (substantiv) > guide/gaid, guide (verb) > guide/gaide, service > service/sørvis, squash > squash/skvåsj. Framlegga fra Språkrådet vakte stor oppmerksomhet i mediene og blei livlig diskutert. Noen av framlegga til nye skrivemåter blei underkjent av departementet, f.eks. rusj vsa. rush og taksi vsa. taxi (se fotnote s. 31 i årsmeldinga).

Blant vedtaka ellers er ei liste over offisielle statsnavn, dvs. navn som Kongeriket Danmark, Republikken Frankrike kontra hverdagsnavna Danmark og Frankrike.

Noen endringer i transkripsjonssystemet for russiske navn. Den viktigste er at bokstaven z tas i bruk igjen i gjengiing av stemte s-lyder. (Fellessystemet fra 1970 for dansk, norsk og svensk fastsatte s for både ustemte og stemte lyder.)

ÅRSMELDINGA 1996

Noen få vedtak om tidligere unormerte ord, deriblant euro.

Vedtak om prinsipper for normering av nynorsk. Det første punktet lyder slik: «Nynorsknorma skal ha ein trong læreboknormal, men ei rettskriving med stor valfridom.»

ÅRSMELDINGA 1997

Vedtak om tidligere unormerte ord, deriblant en del betegnelser på folkeslag i det nordlige og østlige Russland.

ÅRSMELDINGA 1998

Vedtak om noen få tidligere unormerte ord.

Vedtak om prinsipper for normering av importord (Norvagiseringsreglene).

Vedtak om retningslinjer for opptak av tyske og danske importord i nynorske ordlister og ordbøker (Ordtilfanget i nynorsk).

Retningslinjer for transkripsjon av navn i nygresk.

Arbeidet med ei liste over fastsatte skrivemåter av ca. 2000 historiske navn, norske og utenlandske, er sluttført. Den erstatter den lista som sto i Norsk språknemnds årsmelding for 1963. Den nye lista er ikke gitt ut i trykt form, men ligger ute på Språkrådets nettsider, korrigert med seinere justeringer.

ÅRSMELDINGA 1999

Vedtak om tidligere unormerte ord, ordlisteoppføringer og noen skriveregler, bl.a. at i ord som allé kan aksenttegnet beholdes gjennom alle bøyingsformene.

Punkt om ordtilfanget i nynorsk.

ÅRSMELDINGA 2000

Ca. 2 sider med rettskrivingsvedtak fordelt på to punkt: norvagisering og enkel/dobbel sluttkonsonant.

Norvagiseringsvedtaka gir mulighet for skriving med s i noen ord der det før var eneformer med c eller sc, f.eks. celle > celle/selle, cyklamen > cyklamen/syklamen, fascinere > fascinere/fascinere, fascisme > fascisme/fasisme, scene > scene/sene.

Punkt om ordtilfanget i nynorsk (s. 14, jamfør også vedlegg 4).

Punkt (s. 20) om stortingsvedtaket i juni 2000 om bortfall av godkjenningsordninga for lærebøker i grunnskolen og den videregående skolen. Opplæringsloven får et nytt ledd i § 9: «Ordlister til skolebruk skal godkjennast av Norsk språkråd.»

ÅRSMELDINGA 2001

Ca. 4 sider med rettskrivingsvedtak. Vedtaka gjelder geografiske og historiske navn, tidligere unormerte ord og noen forkortinger.

Transkripsjonsreglene for navn i nygresk blir endra på ett punkt: bokstaven ksi (Ξ) skal alltid gjengis med x (før: x eller ks avhengig av posisjon i ordet).

Vedlegg om «Råd om uttale».

Vedlegg om «Retningslinjer som sekretariatet skal følgja i rådgjevinga når det kjem spørsmål om tyding og bruk av sensitive ord for grupper av menneske».

(Se også kapittel 6 Striden om ordet ’neger’ i boka Marianne Gullestad: Det norske sett med nye øyne, Universitestforlaget 2002, ISBN 82-15-00180-7.)

ARBEIDET MED RETTSKRIVINGSNORMALENE (BOKMÅL OG NYNORSK) ETTER 1995

Årsmeldinga 1995 var den siste som brakte rettskrivingsvedtak basert på arbeidet gjennom en fireårsperiode.

I den påfølgende perioden (1996–1999) gikk rettskrivingsarbeidet ut på ei fullstendig gjennomgåing av begge normalene. I bokmål var utgangspunktet et prinsipp om å ta ut «lite brukte former» (lite brukt i skrift), i nynorsk å lage utkast til en ny læreboknormal basert på prinsippene for normering av nynorsk vedtatt på Språkrådets årsmøte 7.2.97 (se s. 20 i årsmeldinga for 1996).

Fagnemndas arbeid gjennom perioden resulterte i en omfattende vedtaksmasse. På få unntak nær blei vedtaka stadfesta på rådsmøtet i februar 2000 og deretter oversendt til departementet for godkjenning. Det viktigste vedtaket i bokmål var å gå bort fra skillet mellom hovedformer og sideformer.

Departementet svarte i brev av 5.12.2000. Med unntak av de vedtaka som står i årsmeldinga for 2000, blei heile vedtaksmassen sendt tilbake til Språkrådet for ny gjennomgåing. På en del punkter ba departementet om nærmere utgreiinger. Et punkt var dette:

«Departementet ber Norsk språkråd lage ei utgreiing som nærmare drøftar korleis skiljet mellom hovudformer og sideformer eventuelt kan takast bort også i nynorsk, og korleis ein i så fall kan tenkje seg å løyse dei spørsmåla som reiser seg i kjølvatnet av dette.»

Geografiske og historiske navn, transkripsjon av nygresk (fellesvedtak)

Denne delen av vedtaka fra 2000 blei vurdert på nytt og sluttbehandla på rådsmøtet i 2002, deretter godkjent av departementet og tatt inn i årsmeldinga for 2001. Vedtaka er grunngitt i vedlegg 3 i årsmeldinga.

2003-framlegget for bokmål

Bokmålsframlegget fra 2000 blei vurdert på nytt av fagnemnda på grunnlag av merknadene fra departementet. Stort sett holdt en fast på de tidligere vedtaka. Til behandling på rådsmøtet i 2003 kom der også en del nye vedtak, delvis etter framlegg i brev fra Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur.

De endelige bokmålsvedtaka fra rådsmøtet i 2003 blei oversendt til departementet i Språkrådets brev av 16.6.2003 og i hovedsak godkjent i departementets brev av 16.2.2005.

Disse kommentarene kan knyttes til bokmålsreformen fra 2005:

Vedtaka kan ses som ei videreføring av 1981-reformen: mange riksmålsformer kommer inn, mange tilnærmingsformer til nynorsk faller ut. Bokmålet som helhet trekkes i det som noen vil kalle konservativ, andre moderat retning.

Borttaket av skillet mellom hovedformer og sideformer må betraktes som den viktigste endringa, dels fordi det (for bokmålets del) gjør slutt på en særegen rettskrivingstradisjon for norsk, dels fordi det vedrører en stor mengde enkeltord.

Samtlige hunkjønnsord (over 900) som tidligere hadde hatt utgangen [-en] som sideform (-a hovedform) i bestemt form entall, får nå full valgfrihet mellom de to endingene. Det vil si at i den offisielle rettskrivinga får f.eks. bikkjen, hønen, jenten, øyen samme status som bikkja, høna, jenta, øya.

Tilsvarende blir endinga -ene i bestemt form flertall i intetkjønnsord likestilt med -a. Men her gjelder endringa bare 8 ord: barna/barnene, beina/beinene, beista/beistene, (av)hola/(av)holene, kola/kolene, krøttera/krøtterne, nauta/nautene, segla/seglene (= seila/seilene). Fra før var der full jamstilling mellom -a og -ene i de øvrige intetkjønnsorda.

Av sideformer i enkeltord som er tatt ut av rettskrivinga, kan nevnes frå, haust, lauk, måndag, naud, tjøre og verbformene fann, fekk, gjekk, rann, small, spann, svann, såg, vann.

Ei rekke tidligere jamstilte hovedformer tas også ut av rettskrivinga. Det gjelder f.eks. (gjenstående former i parentes): glas (glass), grøn (grønn), tal (tall), famn (favn), hamn (havn), omn (ovn); alboge (albue), bjølle (bjelle), blekk (blikk), eld (ild), ikorn (ekorn), merg (marg), tynne (tønne), veke (uke).

I preteritum av en del sterke verb skiftes valgfriheten -au-/-ø- ut med valgfriheten -ø-/-øy-, eksempelvis braut/brøt > brøt/brøyt, kraup/krøp > krøp/krøyp, skaut/skjøt > skjøt/skøyt.

I bøyinga av svake verb er prinsippet fra 1981 om gjensidig samsvar mellom endingene -a og -et tatt bort. Formuleringa fra rådsmøtet i 2003 er slik: «Verb som har -et-bøying vil normalt også ha bøying med -a. A-former som åpenbart ikke har støtte i skriftspråket, skal ikke ordlisteføres.» Automatikken med at endinga -a tilsier mulighet for -et, og omvendt, falt dermed ut. I samsvar med det nye prinsippet fikk noen verb endinga -et i tillegg til tidligere endinger, mens andre fikk både -a og -et i tillegg. Eksempelvis er bygget, bygget nye bøyingsformer i tillegg til tidligere bygde, bygd. Derimot har moste, most fått tillegg av både mosa, mosa og moset, moset.

Av vedtak om enkeltord kan det nevnes at Språkrådets framlegg om å ta formene tyve og tredve inn i rettskrivinga blei avvist av departementet. Tjue og tretti er dermed fortsatt eneformer. Derimot blei syv godkjent, slik at det nå kan skrives sju eller syv.

Endelig kan den nye valgfriheten hverken/verken nevnes (før verken som eneform).

Framlegget for nynorsk i 2003

Den utgreiinga departementet ba om i brevet av 5.12.00, kom i form av dokumentet Nynorskrettskrivinga – Utgreiing om og framlegg til revisjon av rettskrivinga i nynorsk. Det var datert 30. oktober 2002 og utgjorde 230 A4-sider i oppkopiert form. Ei korrigert utgave blei lagt ut på Språkrådets nettsider.

Framlegget gikk inn for å fjerne skillet mellom hovedformer og sideformer: «På dette grunnlaget finn me det rettast å gjera framlegg om å ta bort klammesystemet i nynorsk, slik at alle godkjende former som heretter står i rettskrivinga, er jamstilte i bruk for alle – også i lærebøker og statsadministrasjon.» (s. 27)

Framlegget blei sendt ut på høring til ei rekke institusjoner. Kommentarene som kom inn, sprikte i mange retninger. Noen var svært kritiske: Kvifor skal ein driva gjennom ei stor rettskrivingsendring som brukarane ikkje har bedd om, som fagfolka er usamde om og den største brukarorganisasjonen går imot?

På årsmøtet i Språkrådet i februar 2003 vedtok nynorskseksjonen enstemmig følgende: «Nynorskseksjonen i Norsk språkråd viser til dei innkomne høyringsfråsegnene og rår ut frå dei til at den nynorske rettskrivinga framleis skal vera samansett av ei hovudnorm, kalla hovudnormalen, og tillatne sideformer.»

I departementets brev av 16.2.2005 sies det:

«På rådsmøtet vart det også reist tvil om kor representative dei innkomne høyringsfråsegnene eigentleg var Det kom fram at dei i alle fall ikkje kunne seiast å representera noko breitt spekter av relevante interesser, og at ingen aktørar innanfor skuleverket hadde uttalt seg. Det var heller ikkje kome fråsegner frå pressehald eller frå store, landsomfattande organisasjonar.

I denne situasjonen har departementet kome til at det ikkje er tilrådeleg å skipla den stabiliteten som gjeldande rettskriving trass alt representerer. Før ein eventuelt gjennomfører større endringar i nynorsk, må ein også her vera nokolunde viss på at resultatet blir ein rettskrivingsnormal som kan stå uendra i lang tid framover. Departementet godkjenner derfor ikkje nynorskvedtaka frå rådsmøtet i 2003, jf. pkt. 2 i vedtaksoversynet som følgjer brevet av 16. juni 2003. [Departementets egen utheving]

Spørsmålet om ein skal gå i gang med enda ein gjennomgang av nynorskrettskrivinga, vil departementet for sin del tidlegast vurdera etter at omdanningsprosessen i Norsk språkråd er endeleg avslutta.»

[Punkt 1 i vedtaksoversynet gjaldt fellesvedtak for bokmål og nynorsk, punkt 2 nynorskvedtak og punkt 3 bokmålsvedtak.]

TILNÆRMINGSLINJA I NORSK RETTSKRIVINGSPOLITIKK

I henhold til § 1 bokstav b i den opprinnelige loven skulle Norsk språkråd «følge utviklingen av norsk skriftspråk og talespråk og på dette grunnlag fremme samarbeid i dyrkingen og normeringen av våre to målformer og støtte opp om utviklingstendenser som på lengre sikt fører målformene nærmere sammen».

I varierende grad blei der tatt hensyn til dette når Språkrådet gjorde sine vedtak. Som et kuriosum kan det nevnes at det tidligere unormerte ordet smalehovud blei samform for bokmål og nynorsk i 1985. Etter endringene i bokmål har gjeldende rettskriving nå smalehovud i nynorsk og smalahove i bokmål.

I de seinere åra blei tilnærmingslinja stort sett forlatt. I St.meld. nr.13 (1997–98) Målbruk i offentleg teneste sier Kultur-departementet: «Den tilnærmingslinja mellom bokmål og nynorsk som tidlegare stod sentralt i offisiell norsk språkpolitikk, framstår i dag i praksis som mindre aktuell.»

12.11.2002 vedtok Odelstinget enstemmig å ta ut bokstav b av loven.

NORVAGISERING

Norvagisering er den betegnelsen som nå brukes om tilpassing til det norske forholdet mellom tale og skrift når ord fra andre språk tas opp i norsk.

Blant språkrådsvedtaka på årsmøtet i januar 1996 var der en del som gjaldt endringer av skrivemåter for fremmedord. De fleste av disse blei godkjent av departementet i brev av 23.5.96, men for 15 ord blei vedtaka underkjent (se årsmeldinga for 1995 s. 29–31). Språkrådet blei bedt om å lage ei utgreiing om fremmedord som kunne gi «et bredere faglig og språklig grunnlag for fremtidige normeringer.»

Utgreiinga, som fikk tittelen Lånte fjører eller bunad? Om norsk skrivemåte, forelå ferdig i august 1997. Den blei behandla på Språkrådets årsmøte i februar 1998. Det blei vedtatt at prinsippa i kapittel 7 skulle legges til grunn ved normering av importord. Prinsippa er gitt i et regelsett på 23 punkter (se s. 20–22 i årsmeldinga for 1998).

Helge Sandøy, som skreiv utgreiinga, laga seinere ei omredigert og utvida utgave i bokform (Lånte fjører eller bunad? Om importord i norsk, Cappelen Akademisk Forlag 2000, ISBN 82-02-19684-1). Prinsippa er her gitt i kapittel 11.

ORDTILFANGET I NYNORSK

Det er en vanlig oppfatning hos mange språkbrukere at det ikke er «lov» å bruke i skrift ord som en ikke finner i ordbøkene. Om det faktisk skulle ha vært slik, ville det ha vært en heilt umulig lovregel å rette seg etter. Hver dag kommer der på trykk mengder av ord som ikke er ordbokført. Dels dreier seg det om heilt nye ord, dels om ord som har vært i bruk en stund, men som likevel ikke har funnet vei til ordbøkene. De mange mulighetene i norsk til å lage sammensatte ord er i seg sjøl nok til å avvise tanken om et forbud mot ikke-ordbokførte ord.

For nynorsken sin del er spørsmålet om «lov» likevel berettiga i en viss grad. For nynorskrettskrivinga har mengden av norske ord og ordformer med opphav i dansk og tysk heile tida vært et problem på grunn av «smittefaren» fra bokmål. Hvilke og hva slags ord kan godtas i nynorsk?

Ordtilfanget i nynorsk har vært et gjengangertema i årsmeldingene fra Språkrådet, bl.a. i form av lister over «ord som kan tas inn i nynorske ordlister».

I 1981 satte Språkrådet ned et utvalg til å vurdere ordtilfanget i nynorsk. I 1983 leverte utvalget innstillinga si. På årsmøtet i januar 1984 blei det vedtatt at innstillinga (med tilhørende dokumenter) skulle legges til grunn for arbeidet med nynorsk ordtilfang i framtida (se s. 28 i årsmeldinga 1983).

I 1997 og 1998 drøfta fagnemnda ordtilfangssaka på nytt. På rådsmøtet i februar 1999 blei der vedtatt nye retningslinjer for inntak av tyske og danske importord i nynorske ordbøker og ordlister. Et av punkta gjelder hva slags ord på -heit som kan tas inn (se s. 26–27 i årsmeldinga for 1998).

Årsmeldingene for 1999 og 2000 (vedlegg 4) har punkter om det videre arbeidet på dette feltet.

Ei drøfting av ordtilfangsspørsmål er å finne i skrift nr. 5 fra Språkrådet: Ordtilfanget i nynorsk - synsmåtar og røynsler (1998, ISBN 82-990559-6-2).

FAGNEMNDA

Fagnemnda var det sentrale organet i Språkrådets arbeid med rettskrivingssaker.

Fagnemnda hadde 8 medlemmer, 4 for bokmål og 4 for nynorsk. Medlemmene blei valgt på hvert årsmøte i rådet blant rådets medlemmer. Hver av de 8 valgte utpekte sitt personlige varamedlem.

På møtene i fagnemnda møtte de 8 medlemmene (ved medlemsfravær møtte varamedlemmet i stedet) og de to kontorsjefene i sekretariatet, en for bokmål og en for nynorsk. Under de enkelte sakene møtte den i sekretariatet som var saksbehandler for saken. På møtene hadde de fra sekretariatet talerett, men ikke stemmerett.

Arbeidsgangen i rettskrivingssakene arta seg stort sett på denne måten:

1 Saker blei tatt opp til behandling på grunnlag av ett eller flere av disse punktene:

– spørsmål og innspill utafra
– pålegg fra styret eller et rådsmøte
– initiativ fra ett eller flere av fagnemndmedlemmene
– initiativ fra sekretariatet

2 Sekretariatet gjorde saka klar for drøfting på et møte i fagnemnda, bl.a. ved skriving av sakspapirer. Også fagnemndmedlemmer bidro leilighetsvis med sakspapirer.

3 Saka blei drøfta på et fagnemndmøte. Der blei den enten utsatt eller avgjort gjennom et vedtak. Dersom vedtaket gikk ut på ingen endring (status quo), var saka ferdigbehandla og gikk ikke videre. Dersom vedtaket gikk ut på noe annet, var neste trinn rådsmøtebehandling.

4 Behandling på rådsmøte. Dersom rådsmøtets vedtak innebar endring av noe som tidligere var normert, gikk vedtaket videre til departementet for godkjenning. Dersom vedtaket hørte inn under de felta der Språkrådet hadde endelig vedtaksrett, var saka avgjort i og med vedtaket på rådsmøtet.

5 Endelig gyldige vedtak blei kunngjort i den første aktuelle årsmeldinga.

Gjennom Språkrådets virketid (1972–2004) har disse personene vært medlemmer og varamedlemmer i fagnemnda (b står for bokmål, n for nynorsk, v for varamedlem):

Bull, Trygve b1972–73, vb 74–75
Fjeld Halvorsen, Eyvind b 1972–87
Pettersen, Egil b 1972–91
Vinje, Finn-Erik b 1972–75
Djupedal, Reidar n 1972–79
Hellevik, Alf n 1972–79
Mæhle, Leif n 1972
Rundhovde, Gunnvor n 1972–75, n 1980–83
Rommetveit, Magne n 1972–79
Øverland, Margrete Aamot vb 1972–77
Borgstrøm, Carl Hjalmar vb 1972–73, b 74–77
Thomsen, Per vb 1972–75
Ringnes, Haagen vb 1972–79
Birkeland, Frode F. vn 1972–75
Tveit, Alvhild vn 1972–83
Skrede, Ragnvald vn 1972–75
Sørebø, Herbjørn vn 1972–75
Jakobsen, Alfred b 1976–79
Fidjestøl, Bjarne n 1976–79, n 84–87
Haslund, Ebba vb 1976–79
Wiggen, Geirr vb 1976–84, b 85, vb 86–87
Langeland, Olav vn 1976–79
Hovda, Per vn 1976–79
Myklebust, Else vn 1976–79
Coward, Gorgus b 1978–79
Brækhus, Sjur vb 1978–79
Lundeby, Einar b 1980–87
Ryen, Aslaug (fra 1990 som Aslaug Ligaard) b 1980–83, b 87–91, 93–95 vb
Venås, Kjell n 1980–95, vn 96–99
Bjørkum, Andreas n 1980–91
Elstad, Kåre n 1980–82
Ustvedt, Yngvar vb 1980–83, vb 86–87
Guttu, Tor vb 1980–83, b 84, vb 85, b 86–99, vb 2000–04
Dahr, Eva Braathen vb 1980–83, vb 85, vb 88–91
Jonsmoen, Ola vn 1980–87
Hus, Oddmund vn 1980–84
Bull, Tove vn 1980–82, n 83–87
Jahr, Ernst Håkon vn 1983–91
Johnsen, Egil Børre vb 1984–92
Foldvik, Arne Kjell vb 1984–85
Bleken, Brynjulv vb 1984, vb 86–89
Noss, Aagot vn 1984–87
Eskeland, Ivar vn 1984–91
Gundersen, Dag b 1988–99
Kulbrandstad, Lars Anders vb 1988–91, b 92–99
Bondevik, Jarle n 1988–95
Donali, Ingeborg n 1988–95
Eriksen, Hans Kristian vn 1988–90
Lorentzen, Rutt Trøite vn 1988–91
Selberg, Ole Michael vb 1990–95
Nordstrand, Åshild vn 1991–95, n 97–99
Ligaard, Aslaug se Ryen, Aslaug  
Koch Christensen, Kirsti b 1992–99
Haugen, Ola vb 1992–95
Moen, Erna vb 1992–96
Sandøy, Helge n 1992–2004
Byberg, Jan E. vn 1992–95, n 96–99
Dalen, Arnold vn 1992–95
Væhle Hauge, Olav vn 1992–99
Torp, Arne vb 1996–2004
Askedal, John Ole vb 1996–99, vb 2002, b 03–04
Mørck, Endre vb 1996–99
Faarlund, Jan Terje n 1996–2004
Pedersen, Aud-Kirsti n 1996
Møster, Magne Eide vn 1996–99
Vikør, Lars S. vn 1996–2004
Bech, Kari vb 1997–99
Vannebo, Kjell Ivar b 2000–04
Mæhlum, Brit b 2000–04
Dyvik, Helge b 2000–04
Svennevig, Jan b 2000–02, vb 03–04
Hegge, Per Egil vb 2000–01
Ørstavik, Hanne vb 2000
Grønvik, Oddrun n 2000–02
Veka, Olav n 2000–04
Myking, Johan vn 2000–04
Olden, Asgeir vn 2000–04
Forfang, Åsmund vn 2000–04
Iversen, Harald M. vb 2001–04
Askeland, Norunn n 2003–04

 

17.10.06

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter