Velle, svelle, deg fortelle

Hva heter å velle (som i å velle fram, ‘strømme’) og å svelle (som i å svelle opp) i fortid? Det kan da ikke hete vellet fram og svellet opp? Det blir jo som å si at det smellet i veggene?

Svar

Jo, det kan hete blant annet det.

Bøyningen er slik i bokmål, med preteritum uthevet:

å velle – veller – velte/vella/vellet – har velt/vella/vellet
å svelle – sveller – svelte/svella/svellet – har svelt/svella/svellet

Det finnes også noen lydord med -ell- som har samme grammatikk historisk, og som har beholdt rester av sterk bøyning (preteritumsformen). Det gjelder å smelle, å gnelle ‘skjelle, gi skarp lyd’ og å skrelle i betydningen ‘smelle, brake’.

å smelle – smeller – smalt – har smelt
å gnelle – gneller – gnall/gnelte – har gnelt
å skrelle – skreller – skrall/skrelte – har skrelt

Til sammen har vi altså tre ulike system med blanding av sterk og svak bøyning, og to av dem har valgfrihet mellom to eller tre former. Vi har enda ett: Å kvelle står ikke i Bokmålsordboka, bare det tilhørende adjektivet kvell ‘kvinende, skingrende’, med eksempelet være kvell i målet. Men vi finner kvelle i andre ordbøker, med denne bøyningen:

å kvelle – kveller – kvall – har kvellet

Grunnen til den uoversiktlige situasjonen i bokmål er at disse gamle norske ordene er ulikt integrert i «den dannede dagligtale», som bokmålet bygger på historisk. Noe har bokmålet med seg fra skriftfellesskapet med dansk, annet er tatt opp senere fra norsk talemål.

Nynorsk

Det er lettere å få oversikt over bøyningen i nynorsk, der disse sterke verbene er mer nedarvet i samlet flokk. Gammelnorsk hadde henholdsvis -all og -ollit til slutt i preteritum og perfektum, og nynorsk (i likhet med de fleste tradisjonelle bygdemål) har like regelrette former:

å velle – vell – vall – har volle
å svelle – svell – svall – har svolle
å smelle – smell – small – har smolle
å gnelle – gnell – gnall – har gnolle
å skrelle – skrell – skrall – har skrolle
å kvelle – kvell – kvall – har kvolle

(NB: Husk at det bare handler om lydbetydningen av skrelle, mens ordet for ‘tok/tatt av skallet’ bøyes skrelte/skrelt!)

Uttalen av o-en i partisipp er /å/, med en del dialektal variasjon.

To av disse verbene har også svake motstykker (parverb) i nynorsk:

å smelle – smeller – smelte – har smelt
å skrelle – skreller – skrelte – har skrelt

De svake og transitive parverbene smelle og skrelle betyr ‘å få til å smelle/skrelle i den intransitive betydningen’, for eksempel: å smelle/skrelle igjen døra og å skrelle til noen (‘slå’). Bokmålet har det samme skillet mellom parverbene i smalt/smelte, men skrelle er slått sammen til ett verb (og skillet mellom parverbene er her valgfritt).

Noen litterære eksempler på preteritum og perfektum

Velle:

[...] den endeløse ordstrøm, som uavbrutt vellet frem av hans bryllupsdikt (Victor Hugo, Notre-Dame i Paris, overs.)
Sola gladde, blodfargen vall ut over vesthimmelen som millionhærar skulle ha late livet i ein grufull krig mellom himmel og jord (Tayeb Salih, Trekket mot nord, overs.)
Antroposofien er i virkeligheten et krystallklart oppkomme av platonismens grunnåre, som gjennom århundredene har vellet frem på de utroligste steder i europeisk åndshistorie [...] (Per Lønning, Innfall og utfall – fra norsk religionsdebatt)
Ein flaum med hjelp hev volli utyver helvti av skulane i kongeriket og sett dei andre atter på fjøra, berre og turre. (A.O. Vinje, overs. i Bretland og britane)

Svelle:

[...] han hadde en fornemmelse som hjertet svellet op i munden paa ham (Sigrid Undset, Våren)
[...] ein lind, pinande klaae, ei kjensle som um Heilen [= hjernen] svall upp og vart for stor og laag og kitla og kitla mot Beinverke (Arne Garborg, Fred)
[...] la det hele koke [...] til risen har svellet opp (Ingerid Askevold, red., Gyldendals store kokebok)
Då tok ho ei knipetong og ville dra ut jarnet, men det var fast og lea ikkje på seg, og det stod ikkje ut langt heller, for såret hadde svolle opp. (Snorri Sturluson, Soga om Olav den heilage)

Gnelle:

«Pink-pink-pink trrrr!» sang den så det gnelte. Det var en liten tertit. (Elling Holst og Anna Rogstad, ABC for skole og hjem)
«Ask, or, eik!» skrek reven, så det gnall i skogen. (Asbjørnsen og Moe, Norske folkeeventyr)

Skrelle:

Det skrelte i husveggene av raseri [...] (Hans E. Kinck, Sneskavlen brast)
En toresmell skrall over skog og sjø, og ei blank lynstråle rann fresende inn i børseløpet og ble borte. // [... ] motstanderen dukket og kvitterte med et svingslag som gikk rett inn så det skrall i haken til Anders (Hans Børli, Tusseleiken − fortellinger og skisser)

Noen av verbene er ganske uaktuelle i perfektum.

Del denne siden