En nordisk statsborger skal ved behov kunne bruke sitt morsmål i kontakt med myndigheter i et annet nordisk land.
Denne rettigheten er fastsatt i den nordiske språkkonvensjonen, som trådte i kraft i 1987. I konvensjonen har Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige blitt enige om å gjøre sitt beste for å tilby nordiske statsborgere språktjenester når det er behov for det. De språk som konvensjonen omfatter, er dansk, finsk, islandsk, norsk og svensk. Det pågår arbeid med sikte på at konvensjonen også skal omfatte samisk, færøysk og grønlandsk.
Konvensjonen gjelder både tolking ved personlig kontakt og oversetting av skriftlige dokumenter. Behovet av språktjenesten skal avgjøres av myndigheten. Konvensjonen gjelder i første rekke ved kontakter med sosial- og helsevesenet, skolemyndigheter, arbeidsformidlingen, likningskontoret eller politi. Hvert nordisk land har utpekt en myndighet som skal følge med i gjennomføringen av språkkonvensjonen.
I Norge er denne myndigheten Integrerings- og mangfoldsdirektoratet.