Det flerspråklige dilemmaet

Kronikk av direktør Åse Wetås, publisert i Bergens Tidende, 3. februar 2016

Det norske språkets stilling i forskning og høyere utdanning er under press fra sektorens arbeid med internasjonalisering. Innenfor mange fag er pensum i stor grad på engelsk, og utover i studieløpet blir det vanligere og vanligere for studentene å støte på engelsk som undervisningsspråk, gjerne presentert av norske forelesere. Blant forskerne er norskens stilling enda svakere; engelsk er blitt regelen snarere enn unntaket.

Norsk på alle samfunnsområder

Men det må jo være bra, tenker du kanskje. Bra at studentene får tilgang til faglitteraturen skrevet av de beste, bra at universitetene får tilgang til lærekrefter fra hele verden, og bra at folk fra hele verden kan få tilgang til forskningsresultater fra lille Norge.

Jo, det kan være bra. Men internasjonaliseringsmedaljen har også en bakside. Og den er blant annet at vi nordmenn kan risikere å ikke kunne kommunisere om det som er viktig for oss på vårt eget språk. Tenk om du som pasient i framtida ikke forstår hva legen sier fordi han eller hun bare kan formidle faget sitt på engelsk, eller om helsepersonell i livsviktige situasjoner ikke har et felles norsk begrepsapparat å kommunisere med? Eller du skal kjøpe bolig eller forsikring og opplever at selgeren bruker engelske begreper du ikke forstår?

Det kan virke langt unna, men gjør vi ikke noe for å snu en ukritisk internasjonaliseringsvind, havner vi der til slutt. Og den vinden blåser dessverre hardt. Framstående forskere er ikke fremmede for at engelsk kan være undervisnings- og pensumspråk også i profesjonsutdanninger som for eksempel allmennlærer- og førskolelærerutdanning. Barnehagen, der førskolelærerne skal jobbe, er en stadig viktigere arena for språktilegnelse. Hvordan kan vi sikre at pedagogene har godt nok fundament i norsk? Det samme gjelder også lærere i grunnskolen. Det vil få konsekvenser for barnas språklige utvikling hvis pedagogene ikke har den tilstrekkelige kompetansen i norsk, både som fagspråk og som bruksspråk. Det vil også få konsekvenser for foreldrenes mulighet til å følge opp barna sine hvis foreldresamtalen foregår på språklig bortebane.

Mye står på spill

Innenfor forskning og høyere utdanning ses engelsk for ofte på som et ubetinget gode, og norsk som en ubetinget ulempe. Slik bør det ikke være, for morsmålet har mange fordeler.

Forskning viser at studentene lærer dårligere når de ikke blir undervist på sitt eget språk. De får med seg mindre, og de blir mindre aktive på forelesningene. Vi vet at mye av undervisningstilbudet allerede i dag er på engelsk. Da er det et tankekors at dette faktisk kan hemme studentenes læring.  

Vi må heller ikke glemme at det store flertallet av studenter ved norske utdanningsinstitusjoner skal ut i det norske arbeidslivet. Det er opplagt for jurister, helsepersonell, pedagoger, optikere og mange andre yrkesgrupper at de møter et primært norskspråklig arbeidsmarked. Men undersøkelser av norsk i arbeidslivet viser at dette også gjelder økonomer, marinbiologer og ingeniører. Likevel ser vi at studenter først og fremst lærer begrepsapparatet innenfor slike fag på engelsk. Det vil kreve tid og ressurser å lære seg norsk fagspråk dersom dette ikke lenger ligger i utdannelsen. Forskningen tilhører ikke fagfolk alene, den er vår i fellesskap. Fagfolk bør være i stand til å kommunisere presist og effektivt med kunder, pasienter og politikere, og gi oss et språk vi kan bruke i den offentlige debatten.  

Å kunne forstå og delta i samfunnsdebatten på sitt eget språk er en demokratisk rettighet. Makt- og demokratiutredningen (2003) pekte på at tap av norsk fagspråk kan føre til større sosiale ulikheter. Store, viktige samfunnsdebatter om for eksempel genteknologi og klima er avhengige av et språk folk flest har tilgang til. Hvordan kan vi delta i samfunnsdebatt og demokratiutvikling dersom språket hindrer tilgang til kunnskapen som disse debattene hviler på?  Det vil oppstå et større gap mellom de som behersker det engelske fagspråket og de som ikke gjør det. Man kan trekke linjene tilbake til da elitene brukte latin og fransk, mens det brede lag av folket snakket sine nasjonalspråk. Språklig fremmedgjøring skaper klasseskiller. 

Tanken bak

Derfor gjelder det å ha to tanker i hodet samtidig. Engelsk gjør at forskere og fagfolk kan kommunisere med kolleger fra hele verden, og av og til er det viktig. Men det bør ligge en klar tanke bak hvorfor vi velger å formidle noe på engelsk.

Hvem er det vi skal kommunisere med? Hva er den språklige bakgrunnen deres? Hva skal de bruke kunnskapen til? Hvilke fordeler fører valget ellers med seg? Hvilke ulemper? Spørsmålene er ofte vanskelige å svare på, men må stilles.

Sammen med Norges handelshøgskole skal Språkrådet nå utforske hva som ligger bak språkvalgene i universitets- og høgskolesektoren, og hvordan vi kan gjøre klokere valg. Det gjelder ikke bare for studenter, men også forskere og administrasjon. Samarbeidet skal munne ut i en oppskrift med praktiske råd som andre institusjoner i sektoren kan benytte seg av, fra rektor til emneansvarlig, fra bachelorstudent til forsker.

I de situasjonene der vi velger å kommunisere på engelsk, er det viktig at vi arbeider for at det norske språket ikke forvitrer. Om foreleseren velger en engelskspråklig pensumbok, bør det for eksempel utvikles termlister mellom engelsk og norsk. Skrivekurs for å formidle stoffet på godt norsk fagspråk kan også være et virkemiddel.

Norsk fagspråk er viktig for norsk arbeids- og næringsliv og for det norske samfunnet. Norske universiteter og høyskoler har et lovpålagt ansvar for å utvikle og videreutvikle norsk fagspråk. Det er de som har ansvar for å sikre framtida til norsk på flere av våre viktigste samfunnsområder. Det ansvaret må de ikke glemme.