La barna beholde språket

Innlegg i Vårt Land av Roy Kristiansen, direktør i Språkrådet

Et endringsforslag til opplæringsloven som Kunnskapsdepartementet nettopp har hatt ute på høring, kan få språklige konsekvenser for barn som barnevernstjenesten har omsorgen for. Forslaget kan føre til at barn som har brukt tegnspråk, samisk eller finsk, mister disse språka når barnevernet tar over ansvaret for dem.

Språket kan gå tapt

Forslaget gir som hovedregel barnevernet rett til å ta avgjørelser på vegne av barna de har overtatt omsorgen for. Foreldrene skal likevel fortsatt ha rett til å velge målform, skoleslag (offentlig eller privat) og om barnet skal ha opplæring i og på samisk og i finsk. Retten til å avgjøre om et barn trenger opplæring i tegnspråk, legges likevel ikke hos foreldrene, men hos barnevernstjenesten.

Dersom et barn som snakker samisk eller kvensk hjemme, må flytte fra foreldrene, er det ikke sikkert at det blir plassert hos omsorgspersoner med samme språk som foreldrene. Den språklige hverdagen vil dermed se annerledes ut for barnet enn den gjorde tidligere. Da kan det være behov for opplæring i samisk og kvensk/finsk på skolen for å opprettholde et språk barnet tidligere hadde tilgang til og praktiserte hjemme. Ellers kan språket gå tapt. Siden foreldrene fortsatt har rett til å kreve opplæring på vegne av barnet, vil dette i flere tilfeller være uproblematisk. 

Men hva hvis foreldrene ikke krever slik opplæring på vegne av barnet? Foreldre som har mista omsorgen for egne barn, kan av ulike grunner ha færre ressurser til å fremme språklige krav på vegne av barnet i møte med barnevernet. Disse barna trenger et språklig sikkerhetsnett.

Sårbar situasjon

Når det gjelder norsk tegnspråk, stiller Språkrådet seg kritisk til forslaget om at barnevernstjenesten skal ha rett til å ta avgjørelser om språkopplæring på vegne av barnet. Dersom det er uenighet mellom foreldre og barnevern, bør det legges opp til ei ordning som gjør at det hentes inn vurderinger fra tegnspråkfaglig hold. De språklige rettighetene til et barn i en sårbar situasjon kan ikke være prisgitt tilfeldigheter eller språkholdninger som stigmatiserer enkelte språkbrukere.

Det er ikke gitt at barnevernstjenesten har tilstrekkelig kompetanse til å ta språklige valg på vegne av barn de har omsorgen for. Derfor bør språklige rettigheter for barn i en sårbar situasjon gjøres tydeligere i regelverket. Språk er ikke bare et funksjonelt kommunikasjonsmiddel, det er også en grunnleggende del av et individs identitet og kulturelle uttrykk. Det første språket et barn lærer, er dessuten grunnleggende for all videre språklæring.

Maktutøvelse

Et barn som tilhører en språklig minoritet eller en urbefolkning, skal ikke nektes retten til å bruke sitt eget språk sammen med andre medlemmer fra si gruppe. Dette slår FNs konvensjon om barns rettigheter fast.

Å frata barn retten til eget språk handler om maktutøvelse og viser hvordan enkelte grupper kan ignoreres og stigmatiseres på grunnlag av språk. Den språkpolitiske målsettinga som slår fast at alle har rett til å bruke sitt eget morsmål eller førstespråk, må gjøres tydelig både i det skriftlige regelverket og i praksis. Dersom situasjonen krever det, er det nødvendig at barnevernet benytter seg av kvalifiserte tolker (både tale- og tegnspråk) som gjør at barnets rett til morsmål blir ivaretatt.