Hipp, hipp hurra!

Hurra! har vært kjent i Norden siden 1700-tallet. Ordbog over det danske Sprog opplyser:

opr[indelig] kun brugt af matroser (og soldater); jf.: Hurra! . . Et Udraab, som tilkiendegiver stor Glæde og Fornøielse, og bruges især af Skibsfolk, da de hvirre med deres Hatte, Huer eller Cabudser [...]

Opprinnelsen til selve ordet er usikker. Ifølge flere ordbøker kan vi ha å gjøre med en gammel imperativform (bydeform) av et tysk verb hurren, som betydde ‘bevege seg raskt, ile fram’. I så fall har det betydd noe slikt som ‘la oss skynde oss’, nesten som det arabiske jalla.

Det tyske ordet har slektninger i det norske hurre, som kan bety ‘virvle med susende lyd’, ‘dundre’, ‘storme fram med støy og skrål’ o.l. Trolig henger dette verbet indirekte sammen med hurlumhei, og det passer jo godt i forbindelse med 17. mai-tog!

Engelsk har både hurrah og det mer folkelige hooray. Disse ordene skal ha opphav i det gamle sjømannsropet huzza, som trolig har røtter i forskjellige arbeidsrop som ble brukt når man heiste seil (jamfør hiv ohoi!). Huzza skal være i slekt med det engelske verbet hoist og vårt heise. Utviklingen til hurrah med -rr- kan ifølge Oxford English Dictionary ha skjedd under innflytelse av lignende uttrykk i andre språk (som det nordiske og tyske hurra).

Hipp i uttrykket hipp, hipp hurra! er ifølge ordbøkene lånt i nyere tid fra engelsk hip. Dette ordet har muligens en mørk fortid, men i norsk i dag fungerer det bare som en ren hurra-forsterker.

---

Foto: Petter Hebæk – 17. mai (Lisens: CC BY-SA 2.0).