Gaddafi til besvær

Den klart mest brukte formen på norsk er Gaddafi. Den benyttes i blant annet Store norske leksikon og Wikipedia. Søk i den store avistekstdatabasen Retriever viser at Gaddafi er brukt i over 80 prosent av tilfellene hittil i år. Rundt åtte prosent av avisartiklene inneholder Gadafi, syv prosent Kadhafi (vanligste form i for eksempel Dagbladet) og tre prosent Gadaffi. Det finnes også eksempler på Khadafi, Khadaffi, Ghadafi og Ghaddafi samt varianter av disse skrivemåtene (med én eller to f-er, én eller to d-er, eventuelt -dh-), og noen få steder finner vi Qu- i framlyd. 

Hvis man utvider søket i avistekstene til å gjelde de siste tretti år, viser det seg at Gaddafi brukes i 63 prosent av tilfellene, Gadafi i 22 prosent, Gadaffi i åtte prosent og Kadhafi i halvannen prosent.  Med andre ord blir Språkrådets anbefaling stadig mer innarbeidet.

Når Gaddafi omtales med fullt navn, gjengis al- som prefiks til etternavnet i bare 20 prosent av tilfellene. Muammar Gaddafi er altså langt vanligere i skrift enn Muammar al-Gaddafi, selv om Språkrådet anbefaler den siste formen ved fullt navns nevnelse. Når etternavnet brukes alene, fjernes al- i så godt som alle tilfeller.

Muammar al-Gaddafi er også den vanligste formen på svensk, dansk, engelsk, tysk og portugisisk. På tysk brukes dessuten Mu’ammar al-Qaddhafi. Ifølge Wikipedia skrives navnet på fransk Mouammar Kadhafi, på spansk Muamar el Gadafi og på italiensk Mu’ammar Gheddafi.

معمر القذافي

Det er kompliserte regler for transkripsjon av arabiske navn og ord til norsk. En generell beskrivelse finnes i Mal for transkripsjon av arabisk til norsk av Geir Skogseth, rådgiver i Landinfo, og Gunvor Mejdell, professor i arabisk ved Universitetet i Oslo. Der står det blant annet:

«Det er betydelig dialektal variasjon i den arabisktalende verden, men hele området har én felles skriftlig norm – standardarabisk […]. Dette innebærer at skriftlige tekster følger samme norm, selv om de ulike arabiske talemålene til dels er så forskjellige at brukerne ikke nødvendigvis forstår hverandre. Brukernes dialektale bakgrunn vil prege uttalen deres når de bruker standardarabisk muntlig, både ved spontan tale og ved høytlesning av tekst. Dette får imidlertid svært sjelden konsekvenser for transkripsjon av tekst, med unntak av navn på personer og steder. Her er det ofte vanligere å la dialektal uttale være gjengs også i mer formelle sammenhenger. […]

Transkripsjon av arabisk med latinske bokstaver gjengis ofte på en tilfeldig måte. […] I motsetning til de fleste vesteuropeiske språk, så har standardarabisk et én-til-én-forhold mellom skrifttegn og lyder. I tekster på arabisk brukes dermed ikke kombinasjoner av skrifttegn for å få fram én lyd. Imidlertid varierer uttalen av enkelte skrifttegn regionalt. Denne variasjonen blir normalt ikke markert i det arabiske skriftbildet, på samme måte som at r skrives r på norsk selv om noen av oss skarrer og andre ikke. Når det gjelder navn, ønsker imidlertid mange arabere at en transkripsjon av navnene deres skal gjenspeile deres egen uttale, og dermed er det åpnet for to til tre alternativer for seks arabiske konsonanttegn ved transkripsjon av navn.»