Suksessreformen

AV STURLA BERG-OLSEN

På 1800-tallet ble vi her i landet mer og mer opptatt av å markere forskjellen mellom morsmålet og dansk. Engasjementet økte gradvis fra midten av århundret og skjøt fart fram mot 1917, da mye av grunnlaget for dagens bokmål ble lagt.

«Hverdagslige ting»

Et ledd i utviklinga av bokmålet fra dansk til norsk var en gradvis innføring av de ustemte konsonantene p, t og k der dansk har de stemte b, d og g. Allerede i 1893 åpna man for å skrive ustemte konsonanter, men da med måte. De kunne tillates «i navne paa hjemlige dyr, planter og frugter», som gjøk, kraake, rype og nøtt, og «i ord som mest forekommer i dagligtalen eller bruges om hverdagslige ting», som skryte, sliten og spekesild (jf. J. Aars’ Norske retskrivningsregler, 1894).

I 1907 gikk man et steg videre og tok inn p, t og k i flere ord, i samsvar med uttalen i «dannet dagligtale». I mange tilfeller ble skrivemåten gjort valgfri: eple/æble, haap/haab, bok/bog. I noen tilfeller var nyansene hårfine: Man skulle skrive sak og vite, men saglig, viden og videnskap (jf. J. Aars og S.W. Hofgaards Norske retskrivnings-regler, 1907). Det skapte en del vansker for dem som ønska å følge den offisielle rettskrivinga. Etter 1907 ble da også p, t og k i praksis brukt enda mer enn det normen la opp til.

I 1917 ble de ustemte konsonantene sluppet fri. Mange valgfrie former med b, d og g gikk ut: Pike avløste pige, begreb ble begrep, svag ble svak. Videre ble p, t og k valgfrie i en lang rekke ord: dåp/dåb, sokn/sogn, likne/ligne, språk/sprog. Dette var et steg i retning folkelig talemål, og også i retning landsmålet. Der det ble innført valgfrihet i 1917, har de ustemte konsonantene siden stort sett vunnet fram, med noen unntak, som sogn, megle og ligne.

Dobbelkonsonant etter kort vokal

Landsmålet hadde stort sett dobbelkonsonant etter kort vokal, men denne regelen var i liten grad gjennomført i riksmålet rundt 1917. (Riksmål ble det mest brukte navnet på begynnelsen av 1900-tallet.) Der landsmål hadde katt, takk og klegg, skrev man etter 1907-normen fremdeles kat, tak og kleg på riksmålet.

Et uheldig trekk ved 1907-normen var at en del ord som i dansk ble atskilt ved ustemt og stemt konsonant (f.eks. substantivet mad og adjektivet mat ‘matt’), falt sammen. I 1907-målet ble både substantivet og adjektivet skrevet på samme måte: mat. I 1917 retta man opp dette ved å innføre konsekvent dobbelskriving av konsonanter etter korte vokaler, og man fikk det mønsteret vi fortsatt har i dag: mat (substantivet) og matt (adjektivet).

Noen unntak fra regelen ble likevel stående i 1917. Landsmålet hadde ikke dobbel m i slutten av ord, og det ble heller ikke innført i riksmål. Videre unngikk riksmål og landsmål konsonantdobling i småord «som dels er ubøielige, dels i overveiende grad brukes uten hovedtryk», som den, han, min, hos og nok – unntak som gjelder også i dag.

Å for aa

Innføringa av å for aa i norsk rettskriving skjedde gradvis og over lang tid. Det første offisielle initiativet kom på det nordiske rettskrivingsmøtet i Stockholm i 1869, der det ble foreslått å bruke å i dansk-norsk. Å var allerede i bruk i svensk. Men å-en fikk ikke allmenn tilslutning, selv om forfattere som Ibsen og Bjørnson tok den i bruk.

I 1894 ble det åpna for å velge mellom aa og å i riksmål. I 1917 ble det anbefalt å skrive å i stedet for aa i både riksmål og landsmål, men først i 1938 ble det obligatorisk å skrive å. Da hadde å-en i praksis allerede slått gjennom i norsk. I lærebøkene ble den raskt tatt i bruk etter 1917, mens avisene en etter en gikk over fra aa til å utover i 1920-åra.

Vellykka reform

Hundre år etter kan vi slå fast at begge skriftnormene våre fortsatt er prega av stor valgfrihet. I 1917 var det nok få som ville trodd noe slikt, for valgfriheten var tenkt som et steg på veien mot en enhetlig norm.

I dag er det ulike meninger om valgfriheten. Tilhengerne legger vekt på at den gir store deler av befolkninga mulighet til å skrive nokså talemålsnært uten å bevege seg utenfor den gjeldende normen.

I motsetning til 1938-reformen, som møtte stor folkelig motstand, ble 1917-reformen i hovedsak hilst velkommen. De fleste av de nye formene fra den gangen er fremdeles gjeldende rettskriving. 1917-reformen er slik sett et eksempel på en vellykka rettskrivingsreform.

-- Sturla Berg-Olsen er seniorrådgiver i Språkrådet.