Ølet, ølen og øllet

Øl har alltid vært et intetkjønnsord. Man har brygget ølet – ikke ølen – og drukket det. Ølet er både drikken øl, sorten og brygget (et øl).

Likevel: Der målet er neste glass eller flaske, hører man gjerne «En øl til!». Etterpå kan det hete at «det var en god øl», men det er aldri feil å si «godt øl», tvert imot – hvis det ikke var vondt, da.

Denne måten å omtale øl på kan minne om «en barn» for «en barnebillett». Det fungerer som en kortvariant av «en flaske øl» eller «et glass øl», altså en porsjon. Merk at flere øl(l)er er mindre vanlig, så noe typisk hankjønnsord er det ikke. Mange steder heter det «ei øl», jamfør «ei flaske øl».

Mange, ikke minst i Oslo-området, sier både /øll/ og /smørr/ med kort vokal, og slik uttale er nok på frammarsj. Flere frustrerte språkbrukere med et ellers skriftnært talemål har spurt oss hvorfor de bare kan skrive én l.

Nå har vi alltid skrevet en del småord som /till/ og /vell/ med én l. Men historien bak ølet er litt annerledes. Dansk hadde skrivemåten øl, riktignok med kort vokaluttale og bestemt form øllet (jf. et hul – hullet). I overgangen fra dansk-norsk til riksmål lot man rett og slett være å endre skrivemåten, for landsmålet hadde også øl med én l!

Vi får bare skåle for den manglende forskjellen mellom språkene og målformene.