Kampen om stedsnavnene

No image

I Norge har myndighetene bestemt hvordan stedsnavn skal skrives. Slikt blir det bråk av. Så mye bråk at en gruppe grunneiere på Toten har fått endret loven.

AV ASTRID MARIE GROV

I mange år har den norske staten fastsatt skrivemåter på stedsnavn i offentlige dokumenter, for eksempel på skilt og kart. Praksisen ble lovfestet i 1990 og skal «ta vare på stadnamn som språklege kulturminne, gi dei ei skriftform som er praktisk, og som ikkje skyggjer for meiningsinnhaldet i namnet, og medverke til kjennskap til og aktiv bruk av namna». Greit nok, tenker du kanskje, det kan da umulig være særlig problematisk?

Men jo, det kan det. Faktisk er det få kulturspørsmål som har ført til så mye strid de siste årene som skrivemåten av stedsnavn, og særlig gårdsnavn. For på den gården der myndighetene vil gjøre noe med skrivemåten, bor det som regel noen. Og de har gjerne egne meninger om saken.

– Overkjørt av byråkrater

Språknytt har møtt en av dem. På en stor gård i det slake og vakre åslandskapet på Skreia i Østre Toten bor Aage Einar Hveem. De siste årene har mye av fritiden hans gått med til å føre en kulturkamp mot staten. En kamp for å få være med på å bestemme hvordan navnet på gården hans skal skrives.

I likhet med forfedrene har han skrevet navnet på gården Hveem, i tråd med etternavnet. Men Hveem-brukene på Skreia, som det finnes flere av, blir av totningene selv gjerne kalt Kvem, og slik vedtok Kartverket i 1997 at gårdsnavnet også skal skrives. Det har satt sinnene i kok, både hos Aage Einar Hveem selv og andre brukseiere som ble berørt av vedtaket.

– Vi opplevde vedtaket som arrogant. Som grunneiere følte vi oss overkjørt av byråkrater som ikke var interessert i argumentene våre. Vi la fram et notat med begrunnelse for å holde på skrivemåten Hveem, men da vedtaket fra Kartverket kom, var ikke det vurdert. Årsaken var at skrivemåten stred mot rettskrivingsprinsipper. Punktum. Med det som eneste begrunnelse ble kulturminnet Hveem gravlagt og opprinnelsen og betydningen til gårdsnavnet borte, sier han opprørt.

Og totningene er ikke alene om å protestere. Stedsnavnloven og Kartverkets avgjørelser har møtt massiv motstand flere steder i landet. Argumentene går igjen: Folk føler seg overkjørt av byråkrater som ikke kjenner de lokale forholdene.

I utakt med fagmiljøet

Vedtakene om offisielle skrivemåter gjøres riktig nok av byråkrater i Kartverket, som registrerer eiendommene i landet og dermed har fått ansvaret for forvaltningen av stedsnavn. Men vedtakene fattes etter anbefalinger fra fagfolk innenfor navnegransking. En av dem som har gjort livet surt for Aage Einar Hveem og meningsfellene hans, er Botolv Helleland, førsteamanuensis emeritus i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han har i stor grad viet karrieren sin til norske stedsnavn og var med på å utforme stedsnavnloven.

Helleland er på besøk hos Aage Einar Hveem for første gang. På Kvem. Eller var det Hveem? Tonen er vennlig, men det er ingen tvil om at de to karene er rykende uenige. Helleland mener bestemt at skrivemåten av stedsnavn bør forvaltes av det offentlige.

Aage Einar Hveem og Botolv Helleland | Foto: Johnny Thorsbakken / Fotografen i Gjøvik

– Stedsnavn blir til i et nabolag og tilhører fellesskapet, og jeg mener det blir feil å overlate forvaltningen av dem til enkeltpersoner, både av kulturelle og praktiske årsaker. De er verdifulle kulturminner som sier mye om oss og historien vår.

– Mange av gårdsnavnene som brukes i dag, er skrevet ned av danske embetsmenn som ikke var fortrolige med navnenes språklige bakgrunn. Og de forholdt seg til andre rettskrivingsprinsipper enn dem vi bruker i dag. Denne praksisen har også ført til en stor variasjon i skrivemåter som i mange tilfeller tilslører navnenes opprinnelse.

Helleland mener Hveem er eksempel på en misvisende skrivemåte.

– Den doble e-en er helt umotivert etter norske rettskrivingsprinsipper. Her på Toten uttales dessuten hv- på bokmål gjennomgående som kv-, som i ordene kvit og kvass. Skrivemåten Kvem er i tråd med den lokale uttalen og dialekten her på Toten. Den bevarer dermed gårdens navn som kulturminne bedre. Dette er også et sentralt prinsipp i stedsnavnloven.

– Fagmiljøet mangler kunnskap

Definisjonen av kulturminne er nettopp noe av det de to karene strides om. Helleland møter liten støtte hos Aage Einar Hveem for synspunktet om at den dialektale formen skal legges til grunn.

– Skrivemåter som begynner med «h», er registrert tilbake til 1200-tallet. Derfor mener jeg Hveem reflekterer gårdsnavnets opprinnelse bedre. Skrivemåten Kvem tar rett og slett bort opphavet til navnet og er bare brukt i enkelte tilfeller i nyere tid. Selv om mange her på Toten kaller gårdene for Kvem, med lang «e», ser jeg ingen grunn til at det må være samsvar mellom uttale og skrivemåte. Det ser vi jo mange eksempler på ellers i språket. Vi skriver ikke Kal Johann om «Karl Johan» og Boksta om «Bogstad», for å ta noen eksempler fra mer urbane strøk. Et kulturminne bør være viktigere enn hensynet til rettskriving, sier han.

Men frykter du ikke at uttalen Kvem, som tross alt er et navn totningene selv bruker på gårdene her, kan forsvinne dersom den ikke skriftfestes?

– Nei, absolutt ikke. Uttalen Kvem, med lang «e», og skrivemåten Hveem, som også er en uttaleform, har levd side om side i flere hundre år, og det er jeg sikker på de kommer til å gjøre i kommende generasjoner. Hveem er skrivemåten som hører til denne gården.

Hveem sier han har respekt for fagfolk som jobber med navn, men at de tar feil i denne saken.

– Fagmiljøet har ikke nok dybdekunnskap om grenda vår til å bestemme hvordan navnet på gården her skal skrives. Jeg mener dessuten at navnekonsulentene er forutinntatte når de leser loven, for de har valgt å bare følge prinsippet om at navnet må være i samsvar med norsk rettskriving. Jeg mener også de er for ivrige etter å fjerne skrivemåter som var i bruk i dansketiden. Skrivemåter med opprinnelse fra 1200-tallet må da være gode kulturminner?

Helleland mener på sin side at gamle skrivemåter ikke kan brukes som argument for hvordan stedsnavn skal skrives i dag.

– Det er den nedarvede muntlige uttalen som bør ligge til grunn for hvordan vi skriver navn i vår tid, slik den i hovedsak ligger til grunn for rettskrivingen ellers. Språket vårt er ikke gammelnorsk lenger. På den tiden den nokså nye skrivemåten Hveem ble nedtegnet, skjedde det dessuten på tross av at gårdsnavnet da sannsynligvis ble uttalt «Kveim», og ganske sikkert uten hensyn til hvordan navnet hadde blitt nedskrevet før.

Navneloven endret

Aage Einar Hveem og naboene er langt fra de eneste i nærområdet som har blitt opprørt over Kartverkets vedtak om nye skrivemåter. Skrivemåten Kvem var et av nesten 100 navnevedtak som ble gjort i Østre Toten kommune i 1997. Blant annet ble Gaarder til Garder og Hoel til Hol. Protestene i etterkant var massive, og Hveem og flere andre brukseiere i kommunen jobbet i årevis for å få endret navneloven slik at de skulle få større innflytelse over skrivemåtene. Det lyktes de til slutt med.

Med flere rikspolitikere med på laget, blant dem nåværende stortingspresident Olemic Thommessen, fikk de i fjor gjennom en lovendring som gir grunneieren rett til å bestemme skrivemåten av navnet på eget bruk, «dersom han kan dokumentere at den ønskte skrivemåten har vore i offentleg bruk som bruksnamn».

Aage Einar Hveem er lettet over lovendringen som nå gir ham rett til å bruke Hveem-navnet. Han mener fornuften seiret til slutt.

– Det har vært mye frustrasjon underveis, så jeg er veldig glad for at vi til slutt vant fram. Jeg mener det gikk som det måtte gå, for praksisen var etter mitt syn uholdbar.

Botolv Helleland er på sin side svært lite glad for endringen.

– De vant, og vi tapte. Det er synd, men slik ble det. Og selv om det har vært protester mange steder i landet, var det nok totningenes innbitte kamp som til slutt førte fram.

Han sier motstanden mot nye vedtak av skrivemåter har tiltatt de siste årene.

– Selv om det alltid har vært en viss motstand, har protestene for alvor skutt fart etter at mediene hev seg på temaet. Jeg synes særlig at lokalavisene har dekket protestaksjonene vel ukritisk, uten å vie synspunktene fra fagmiljøet særlig plass. I tillegg er dette saker som engasjerer mange, og dermed blir det lett for politikere å kaste seg inn i debatten og på den måten skaffe seg flere tilhengere.

Men det er jo tydelig at både Aage Einar Hveem og andre føler seg overkjørt. Har Kartverket og det navnefaglige miljøet kommunisert for dårlig med folk?

– Jeg ser jo at det har vært vanskelig for oss å nå fram med argumentasjonen vår. Det kan nok hende at vedtakene i navnesaker har vært noe knappe, og vi har den siste tiden prøvd å skrive en fyldigere begrunnelse for dem.

Stedsnavn er noe annet enn etternavn

Det offentlige får fremdeles fastsette skrivemåter på mange stedsnavn, men det er en mager trøst for Botolv Helleland. Han utdyper hvorfor han og det navnefaglige miljøet mener stedsnavnloven burde forblitt uendret.

– Stedsnavnloven ga oss mulighet til å rydde opp i det virvaret av skrivemåter vi ser i dag, også med en viss medvirkning av lokalsamfunnet. Men med den nye loven åpnes det for et virvar av former som blir stående side om side. Gjennom historien er stedsnavn ofte skrevet både tilfeldig og feil. Det har vi et utall eksempler på her i landet, som Kråkvål som blir skrevet «Krogvold». Dette navnet kommer språkhistorisk helt klart av fuglenavnet kråke og etterleddet vål, som i dag bare er kjent gjennom stedsnavn og ikke har noe med voll å gjøre. Et annet eksempel er Vasskord som blir skrevet «Vassgård». Denne gården ligger ved et skar (skord), og det er det gårdsnavnet spiller på. Når slike feilskrivinger får leve, viskes den kulturelle verdien til stedsnavnene ut. Det vil lovendringen bidra til.

Men slike feiltolkinger og ulike skrivemåter florerer jo i norske etternavn; navn som Krogvold og Aamodt er mye brukt. Når folk får ha etternavnene sine i fred, hvorfor er det da så viktig å endre innarbeidede skrivemåter av stedsnavn?

– Mens etternavnene våre er nesten uløselig knyttet til oss som enkeltpersoner, er ikke stedsnavnene det i samme grad. De er noe som har oppstått i et felleskap, og som vi forvalter i fellesskap. En person bor for eksempel på en gård bare en liten del av den tiden gårdsnavnet har eksistert. Gårder kan bli solgt og kjøpt, mens navnet har overlevd ulike eiere i hundrevis av år. Derfor står stedsnavnene i en særstilling og fortjener et særskilt vern.

Utsyn over Toten | Foto: Johnny Thorsbakken / Fotografen i Gjøvik

Helleland er ikke optimist på vegne av forvaltningen av norske stedsnavn.

– Gjennom lovendringen har man gitt slipp på det viktige prinsippet om at stedsnavn er kulturelt fellesgods, og man har satt individets interesser foran fellesskapets. Selv om vi fremdeles kan fastsette de fleste stedsnavn etter de tradisjonelle prinsippene, kan jeg vanskelig se at utviklingen for norske stedsnavn går riktig vei.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter