Samfunnskritisk sikkerhet

AV BÅRD ESKELAND

Dette termstrevet har visse «uønskede utilsiktede» konsekvenser, for å si det med sikkerhetssektoren(e)s egen sjargong. I denne artikkelen ser vi nærmere på noen av dem.

To hovedproblemer

1) Norsk mangler et skille mellom safety og security, og det spørs om vi har det nødvendige materialet å lage tilsvarende ord med.

2) I mange tekster brukes derfor definisjonene av safety og security (se nedenfor) i stedet for disse ordene eller norske ekvivalenter.

Hva er safety og security?

I NOU 2006: 6 Når sikkerheten er viktigst får vi en stipulativ (regelgivende) definisjon av de to engelske ordene:

safety: sikkerhet mot uønskede utilsiktede hendelser
security: sikkerhet mot uønskede tilsiktede hendelser

Dette gir ikke et helt riktig bilde av vanlig engelsk språkbruk, men det er en sak for seg.

Uønskede utilsiktede hendelser omfatter blant annet hendelige uhell og naturulykker. Uønskede tilsiktede hendelser forutsetter menneskelig vilje og motiv og omfatter blant annet spionasje, sabotasje, terrorhandlinger og annen kriminalitet, pluss konsekvensene av slikt. Det er tilsiktede hendelser sikkerhetsloven (1998; ny versjon i emning) retter seg mot.

Et norsk skille?

Utvalget bak den nevnte NOU-en bad professor Finn-Erik Vinje om en begrepsutredning. Vinje slo fast at både safety og security faller inn under begrepet sikkerhet på norsk. Dessuten: «Begge adjektivene [safe og secure] refererer til en tilstand med tilstrekkelig vern mot uønskede hendelser – villede eller ikke-villede.» Et norsk ordpar ville med Vinjes ord være en «ren skrivebordskonstruksjon». Vinje foreslo paret trygghet (safety) og sikring (security), enda det var uten støtte i litteraturen om emnet», som han skrev. Andre hadde tidligere foreslått sikkerhet kontra sikring.

Åpenbare problemer med forslaget er at også adjektivene trygg og sikker begge viser til tilstander med tilstrekkelig vern mot både villet og uvillet skade. Adjektivene overlapper hverandre på en rotete måte, og forskjellen har fint lite med intendert/uintendert trussel å gjøre. Det samme gjelder substantivene på -het. Trygghet (i bokmål) er gjerne en konsekvens av sikring og sikkerhet uansett hva man er trygget/sikret mot, mens ordet sikring på sin side er uløselig knyttet til mange ting som har med safety å gjøre (for eksempel sikring av last og utsatte steder). Både trygghet og sikring kan svare til begge definisjonene. NOU-utvalget valgte derfor å holde seg til overbegrepet sikkerhet på begge områder, men tok samtidig i bruk de nokså unaturlige definisjonene ovenfor i selve teksten. De gjennomsyrer språkbruken på området i dag.

Problemer med definisjonsbruken

Ordlyden i NOU-definisjonene er nok nyttig i en filosofisk begrepsavklaring, men i løpende tekst fungerer den dårlig. Her er noen problemer med å bruke selve definisjonen på bekostning av innarbeidede ord:

• Vi har et skifte av synsvinkel i frasen (u)ønsket tilsiktet hendelse. Noe er (u)ønsket av den ene parten, tilsiktet av den andre. Frasen knaker i sammenføyningen.
• Tilsiktet hendelse kan kanskje være mer presist enn handling i noen tilfeller, men ellers er det en temmelig oppstyltet uttrykksmåte. Også uønsket handling er oppstyltet sammenlignet med diverse ord for «skading», se nedenfor.
• Utilsiktet hendelse og forebygging av det samme har vi flere ord for fra før, selv om ingen er «heldekkende». Det er for eksempel lite å vinne ved å omtale vernearbeid som «arbeid med sikkerhet mot uønskede utilsiktede hendelser med skadepotensial på arbeidsplassen».
• Den jevne leser trenger ikke noen påminnelse om at det man sikrer seg mot eller forebygger, er uønsket. Det finnes dessuten mange ord for uønskede hendelser fra før, fra skade til uhell. Vi bør kunne snakke om slikt, eller om farer og trusler, uten at noen mistenker oss for å ha innholdet på ønskelista. 
• Det i utgangspunktet nøytrale og generelle ordet hendelse brukes stadig oftere på linje med uønsket hendelse som et tilslørende overbegrep for alt som går galt. I en annen NOU, fra 2000 (Et sårbart samfunn), møter vi en såkalt utøvende aktør, som «ønsker og er i stand til å utløse en uønsket hendelse», formodentlig med «skadepotensial». En så paradoksal og indirekte aktør er opplagt et sikkerhetsproblem, ikke minst språklig.

Nødvendig?

For etatene som håndterer ulike typer usikkerhet, kan det være viktig revirsikring å presisere om en mulig skade er tilsiktet eller utilsiktet. Fagfolk bruker også ord som fare, skade og forebygging mindre fritt enn det er tradisjon for i allmennspråket. På et fagområde kan det være nødvendig og riktig å gjøre vold på eksisterende begreper og fastsette stipulative definisjoner. Men man trenger ikke utløse flere uønskede (u)tilsiktede hendelser enn nødvendig, eller gjøre mer skade, som det het i eldre norsk.

Vi tør ikke skifte vær og vind mellom samfunnsområdene, selv om vi nok forstår at været hører til på safety-siden. Men vi vil mene at overpresisering kan være et problem.

Det er ingen grunn til å regne med at kontraintuitiv ordbruk blir oppfattet riktig av folk flest. Kollisjon mellom fagsjargong og allmennspråk kan føre til misforståelser og til og med usikkerhet. På lengre sikt kan allmennspråket bli skadelidende fordi det må ta opp i seg unødig omstendelige formuleringer.

Alternativ?

Skal man absolutt ha et norsk ordpar for safety og security, bør det kanskje være et par sammensetninger med fellesnevneren sikkerhet på begge sider: A-sikkerhet og B-sikkerhet. Det lettere ordet vern kunne også vært vurdert (jf. alt fra verneutstyr til verneplikt og heimevern). Hva med A og B? På safety-siden kunne man vurdert å bruke hendelse (da reservert for det hendelige) eller uhell eller ulykke i en utvidet betydning. På security-siden kunne et snevert trussel-begrep eller noe med angrep eller skadeverk vært drøftet. Men det er lett å se problemer med disse forslagene, for eksempel er nok det siste ordet allerede opptatt i en snevrere betydning. Språkrådet blir gjerne med på en eventuell ny idédugnad blant fagfolk.

Men noe like fyndig og elegant som tidligere tiders skille mellom vådeverk og viljeverk (og vern mot slikt) er det uansett vanskelig å få til med moderne forvaltningsnorsk. Kanskje er det bedre å bruke security og safety som hjelpeord enn å vri og vrenge på norske ord? De engelske ordene bør i så fall ikke brukes i tide og utide, for de kan lett ta helt over.

Securitization

Noe annet som kan ta overhånd, er selve arbeidet med å sikre samfunnet mot trusler. Det kalles på engelsk securitization. Den tunge danske ekvivalenten sikkerhedsliggjørelse har fått et noe kortere, men ikke helt velsmurt motstykke i bokmål sikkerhetisering. På nynorsk kan det gjerne kalles tryggisering eller tryggifisering. Grensen mellom trygg og sikker går nemlig ikke nødvendigvis samme sted i nynorsk som i bokmål. I Språkrådets svarbase kommer det snart en artikkel om dette emnet, med tittelen «Tema tryggleik».

Samfunnskritisk

Til slutt må vi gjøre Språknytts lesere oppmerksomme på en paradoksal ny betydning av adjektivet kritisk. Ifølge rapporten Samfunnets kritiske funksjoner (Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap 2016) finnes det samfunnskritiske virksomheter og funksjoner som ikke er kritiske til samfunnet, men nærmest ‘samfunnsnødvendige’ eller ‘samfunnsviktige’. NOU-en fra 2006 definerer kritisk infrastruktur slik: «de anlegg og systemer som er helt nødvendige for å opprettholde samfunnets kritiske funksjoner som igjen dekker samfunnets grunnleggende behov og befolkningens trygghetsfølelse». Grunnleggende funksjoner (fra matforsyning til politi) er opplagt avgjørende for at situasjonen ikke skal bli kritisk. Men nå kalles altså funksjonene selv «kritiske». Enn om situasjonen er kritisk for de kritiske funksjonene? Da er det rent logisk sett krise i en høyst usikker potens.

-- Bård Eskeland er seniorrådgiver i Språkrådet.