Språkforening av øst og vest

No image

Talemålet i Oslo øst og vest smelter sammen, for oslofolk snakker mer likt enn før. Men vi kan likevel ikke avskrive de språklige skillelinjene i byen, konkluderer Karine Stjernholm i doktoravhandlingen sin.

AV KARINE STJERNHOLM

Oslo er tradisjonelt en språklig todelt by. Vestkantmålet, med opphav i dansk, og østkantmålet, med opphav i norske dialekter på Østlandet, har tradisjonelt blitt regnet som to varieteter. (Varietetsbegrepet er en mer nøytral beskrivelse av selvstendige språksystemer enn dialektbegrepet.) Tidligere markerte de to varietetene geografiske skillelinjer, men de var samtidig sterke markører for hvilket sosialt lag man tilhørte. Variantene døra og døren kunne begge stikke seg ut i den rette sosiale tilstelningen.

Men i tråd med at de sosiale skillene i Oslo er mindre enn før, er også språket blitt mer ensartet. Øst- og vestkantmålet har med årene smeltet såpass sammen at det i dag er rimelig å snakke om én varietet. Det viser undersøkelser av de omfattende samlingene ved Universitetet i Oslo med opptak av oslomål fra 1970-tallet og 2000-tallet. Men kan vi dermed avskrive den språklige øst- og vestkanten? Ikke nødvendigvis.

Stereotypier

Det at oslomålet kan beskrives som ett språksystem, betyr ikke at de språklige forskjellene mellom øst og vest er helt borte. For forskjellene handler ikke om ulike språksystemer, men om variasjoner på det vi kan kalle trekknivå. Det betyr at vi typisk varierer mellom å si boka og boken, hoppet og hoppa, hivi og hevet.

Som en del av arbeidet med doktoravhandlingen Stedet velger ikke lenger deg, du velger et sted, samlet jeg inn informasjon om oslofolks meninger om oslomål. I spørreundersøkelsen Oslo-testen, som ble lagt ut på Aftenpostens nettsider, kom det inn svar fra om lag 50 000 oslobeboere, blant annet om de sier hoppet eller hoppa og boka eller boken. Hva folk mener at de sier, stemmer ikke nødvendigvis overens med hva de faktisk sier, men svarene fra Oslo-testen viser tydelig at folk på øst- og vestkanten fortsatt har ulike meninger om dette. På østkanten mener mange flere enn på vestkanten at de bruker a-endelser i verb og substantiver, og på vestkanten rapporteres det tilsvarende om mye mindre bruk av a-endelser enn i øst.

Når vi sammenligner disse meningene med opptak av talemål fra samme periode, ser vi at oppfatningene om oslomålets todeling er i tråd med de stereotypiske oppfatningene av øst og vest, selv om talemålet i øst og vest ikke er så forskjellig lenger.

Kort sagt: Selv om dialektene har smeltet sammen, lever bevisstheten om at noe språklig sett er øst og noe annet vest, i beste velgående.

Fremdeles øst og vest?

Man kan spørre seg hvorfor folk har så klare oppfatninger om Oslos todeling. Denne skillelinjen er nemlig fortsatt et sentralt element i byens identitet. Mye av forklaringen er historisk. Det er for eksempel fremdeles dyrere å bo i vest enn øst.

Den viktigste grunnen til at Oslo fortsetter å være delt mellom øst- og vestkanten, er likevel at innbyggerne dyrker todelingen av byen. Delingen blir stadig tematisert i media, og det er mange som har klare, stereotype oppfatninger av hvordan øst- og vestkantbeboere er. Det fører til at øst- og vestkanten tiltrekker seg mennesker som identifiserer seg med de ulike stereotypiene, og på den måten opprettholdes forskjellene.

Språktilpassing

Når øst- og vestkantmålet smelter mer og mer sammen, utvider det grammatiske systemet sitt geografiske område. Oslomålet utvikler seg også i takt med at Oslos grenser utvider seg. Talemålet til stadig flere osloborgere og østlendinger røper ikke lenger så tydelig om de kommer fra Oslo øst eller vest eller fra et annet sted på Østlandet. De velger heller en slags språklig nøytralitet. Det er ikke alltid vi ønsker at språket skal avsløre identiteten vår, og da har vi behov for å nøytralisere språkbruken.

En vanlig nøytralitetsstrategi er å veksle mellom å bruke trekk fra både øst- og vestkantmålet. Du sier kanskje boka i én setning og boken i den neste. Du sier kanskje hoppa i dag og hoppet i morgen. Og du sier kanskje hivi ved kjøkkenbordet og hevet i et jobbintervju. Ikke alle varierer mellom akkurat disse ordene, men alle varierer vi ordbruken i forskjellige situasjoner. For det er en svært effektiv metode for å tilpasse oss dem vi snakker med.

-- Karine Stjernholm har doktorgrad i nordisk språkvitenskap fra Universitetet i Oslo og er for tiden  seksjonssjef i Språkrådet.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter