Når språk skal reise seg

No image

Situasjonen er alvorlig for flere av Norges nasjonale minoritetsspråk. Norsk dominerer i samfunnet og trenger vekk andre språk som har lange tradisjoner i landet. Kan et truet språk reise seg og bli vanligere igjen?

AV ASTRID MARIE GROV

– Et språk er truet når det ikke lenger blir overført mellom generasjoner. Da kan initiativ fra myndigheter og samfunnet for øvrig bidra til at språket kommer på beina igjen. Språkvitenskapen kaller det revitalisering når man gjør et språk mer livskraftig, forteller Daniel Gusfre Ims, seksjonssjef i seksjonen for språkrøkt og språkrådgivning i Språkrådet.

Språk må brukes for å leve

Norsk er i den privilegerte situasjonen at det brukes i de fleste deler av samfunnet. Men slik er det ikke for alle språkene våre. Språkrådet arbeider for å ta vare på og fremme de nasjonale minoritetsspråkene kvensk, norsk romani (språket til taterne/romanifolket) og romanes (språket til romfolket), som alle regnes som truede og har fått et særskilt folkerettslig vern.

– Språk er truet i ulik grad, sier Ims. – Noen språk har bare noen ganske få eldre språkbrukere igjen. Andre kan fremdeles være i bruk i hjemmet, men ikke i skolen og samfunnet ellers. For de tre minoritetsspråkene Språkrådet har et særlig ansvar for, er situasjonen ulik. Romanes blir nok brukt mellom generasjonene, men språkgruppen har ikke vært så stor i Norge. Kvensk har fremdeles en god del talere i Norge, men de aller fleste av dem er eldre. Det er ikke mange unge som kan språket, og mye tyder på at situasjonen er slik for romani også.

Men hvorfor blir det slik? Hvordan havner noen språk i denne situasjonen?

– Et språk må brukes for å leve. Truede språk lever alltid tett på større språk, og de har eller har hatt mindre prestisje enn det dominerende språket i det aktuelle området. Hvilke språk som får størst prestisje, avhenger blant annet av hvem brukerne er. Mektige brukere kan være med på å heve statusen til et språk betraktelig.

– Det at noen språk blir trengt tilbake, er ofte et resultat av det gjeldende språkpolitiske miljøet. En politikk som fører til at språk forsvinner, er som regel ikke formulert som et direkte ønske om at språk skal dø. Det er heller en konsekvens av hvilke regler og normer som gjelder på ulike områder, særlig i skolen. Den norske staten førte i mange år en aktiv assimileringspolitikk, der barn fra samisk- og kvenskspråklige familier ble tvunget til å snakke norsk på skolen. For taternes/romanifolkets del ble assimileringen drevet så langt som til forsøk på å utslette en hel kultur. Det er klart at en slik politikk er svært ødeleggende for allerede sårbare grupper og for identiteten til språkbrukerne.

– Selv om myndighetene offisielt har beklaget hvordan de nasjonale minoritetene har blitt behandlet, har denne politikken fremdeles følger for minoritetsspråkene. Som språkbrukere velger vi gjerne det språket som gir minst motstand fra samfunnet rundt oss, fordi det oppleves som minst avstikkende. Når mange gjør det samme, blir det stadig færre arenaer der man kan møtes og snakke minoritetsspråk. Det kan føre til at språkene til slutt dør, med mindre vi fører en aktiv politikk for å styrke dem.

Verden har blitt mindre

Hvordan fører man egentlig en aktiv språkpolitikk for å redde minoritetsspråk?

– Man må iallfall starte i skolen, som politisk sett er den viktigste påvirkningsarenaen vi har. Historisk sett er det gjerne i møtet med skolen kvenene har sluttet å snakke kvensk og taterne har sluttet å snakke romani. I Norge har skolen stort sett undervist på og i norsk som morsmål, og bare det. Det har minoritetsspråkene lidd under.

– Når man skal «ta tilbake» et minoritetsspråk, må man derfor sørge for at elever får opplæring på det aktuelle språket. Opplæringen gir språkbrukerne en opplevelse av et større språkfellesskap, som igjen fører til at språket får større prestisje. I tillegg gjør det brukerne tryggere i eget språk, og det er helt avgjørende for små språk. Allerede i barnehagen kan man gjøre barna språklig bevisste, for de minste er utrolig mottakelige for språklig påvirkning av alle slag. Lovfestet rett til opplæring og godt læremateriell og undervisningsopplegg er derfor et riktig sted å starte.

Men strider det ikke egentlig mot en naturlig utvikling å arbeide for å redde språk? Språk har jo alltid dødd.

– I vår tid arbeider man for å ta vare på språk slik man verner om materielle kulturminner. Språkene er kulturelle uttrykk som gir oss kunnskap om det å være menneske. De er et bindeledd mellom fortiden og nåtiden, både for enkeltmennesket og for samfunnet. Dessuten har Norge forpliktet seg til å ta vare på minoritetsspråk gjennom internasjonale avtaler, først og fremst Minoritetsspråkpakten.

– Den naturlige seleksjonen er nådeløs mot lite brukte språk. Det å gripe inn mot språkdød er derfor en motvekt mot presset fra store språk, som er særlig sterkt i vår tid. Språk har alltid dødd, men aldri i det omfanget vi har sett de siste hundreårene. Store deler av verden har vært kolonisert, og det har satt sine tydelige språklige spor. Verden har samtidig blitt mindre, og det gjør også at språkdøden på hele jorda akselererer. Det godet det er at vi møter hverandre mer på tvers av både bygdelag og hele kulturer, gjør dessverre situasjonen vanskeligere for språk som allerede er truet. Å stimulere til bruk av nasjonale minoritetsspråk i Norge er i tillegg et lite bidrag for å bøte på assimileringspolitikken som ble ført i mange år.

Vi vet at mange av de minste språkene i verden bare eksisterer som talespråk. Hvor viktig er det å få dem skriftfestet?

– Først og fremst handler revitalisering om å gjøre talespråk mer brukt. Det at språket blir talt, er jo et premiss for at det skal kunne kalles levende. Men for at et språk skal fungere som et fullverdig samfunnsspråk, er det avgjørende at det brukes i skrift. Et språk som er skriftfestet, kan jo brukes i skolebøker, aviser osv., og det blir da mer tilgjengelig for potensielle brukere. Samtidig gir skriftspråket de små språkene sårt tiltrengt prestisje.

Viljen må være der

Selv om myndighetene i Norge har forpliktet seg til å ta vare på minoritetsspråk, er revitaliseringen avhengig av interesse og initiativ blant språkbrukergruppene selv for å lykkes, mener Ims.

– Gode holdninger er alfa og omega når et språk skal vekkes til live. Ettersom flere av de minste språkene har vært ofre for en politikk som skaper dårlige holdninger til et språk, også blant egne brukere, er det holdningsskapende arbeidet svært viktig. I startfasen er det avgjørende at en del språkbrukere mener saken er verdt å kjempe for. Det arbeidet må skje lokalt, og da er både enkeltmennesker og organisasjoner med glød og initiativ vesentlige. Vel så viktig er det likevel at myndighetene kan bidra med ressurser og tiltak som aktivt fremmer bruken av minoritetsspråket.

– Jeg skal ikke legge skjul på at det å vekke et språk til live er en oppgave som krever stor innsats og mye ressurser. Det blir dessverre som regel ikke gjort nok fra myndighetenes side, og slik er det også i Norge. Men det finnes gode eksempler på at en aktiv språkpolitikk har gitt resultater. Ta for eksempel enaresamisk i Finland. Språket var døende, men det ble gitt økonomisk støtte til personer som var villige til å bruke ett år på å lære seg det. Slik fikk enaresamisk flere brukere som kan det godt nok til å føre det videre til egne barn. Dersom vi skal lykkes i oppgaven med å revitalisere våre egne minoritetsspråk, må vi på samme måte arbeide målrettet med realistiske tiltak. Mange gjør allerede et godt arbeid, og vi ser en positiv trend dersom vi sammenligner situasjonen nå og for ti år siden. Det er med andre ord god grunn til å være optimist på minoritetsspråkenes vegne.

Språkrådets arbeid med minoritetsspråk

Språkrådet arbeider for å ta vare på og fremme de nasjonale minoritetsspråkene kvensk, romani og romanes, i tillegg til andre nyere minoritetsspråk. Disse språkene har et særskilt folkerettslig vern. Formålet er å stimulere til bruk av språkene gjennom tiltak som folkeopplysning, opplæring og utvikling av læremateriell og ordbøker. Arbeidet foregår i tett kontakt med minoritetsspråklige organisasjoner og institusjoner.

Per i dag har brukere av kvensk flest formelle rettigheter. Elever i Troms og Finnmark med kvensk-finsk bakgrunn har for eksempel rett til opplæring i finsk som andrespråk gjennom hele skoleløpet, forutsatt at minst tre elever ber om det. Nylig kom også den første grammatikken på kvensk, Kainun kielen grammatikki, skrevet av Eira Söderholm ved Universitetet i Tromsø.

Norges nasjonale minoritetsspråk

Kvensk er språket til en finskættet norsk minoritet som innvandret til de nordligste områdene i Norge fra Nord-Finland og Nord-Sverige, hovedsakelig på 1700- og 1800-tallet. Det er nært beslektet med finsk, men bærer preg av at det har blitt snakket tett på norsk, særlig i ordforrådet. Man regner med at noen få tusen snakker kvensk i dag.

Norsk romani er språket til en norsk minoritet som kom til Norden på 1500-tallet. Folkegruppen kom opprinnelig fra India via Balkan og kalles tradisjonelt gjerne tatere, men også romanifolket.Romanifolket omtales også ofte som de reisende, fordi de flyttet seg fra sted til sted. Man vet ikke hvor mange talere norsk romani har i dag, og tallet spriker fra noen hundre til noen få tusen.

Romanes er språket til romfolket (historisk også kalt sigøynere). Det er i slekt med romani, men folkegruppen kom til Norge først i siste halvdel av 1800-tallet. I Norge regner man med at bare noen få hundre snakker romanes.

Daniel Gusfre Ims er seksjonssjef i seksjon for språkrøkt og språkrådgivning i Språkrådet.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter