Om meningers mot

AV ERLEND LØNNUM

Det har blitt svært vanlig å mene mye om mangt. Jeg mener, det er så mange som mener fremfor å tro og anta, synes og gå ut fra.

Meningsbærere

Forleden ble Språkrådet ringt opp av en meningsbærende person, eller rettere av en person som synes at det er meningsløst å omtale personer som meningsbærende. Han nevnte at arbeidsgiveren hans ønsket «meningsbærende medarbeidere», antagelig ment som at de burde delta aktivt med meninger og tanker. Ordvalget gir ikke uten videre god mening.

En person kan godt være bærer av andres meninger, slik politikere er talerør for andre. Så har vi egne meninger, som vi «bærer» på hele tiden. Noen brenner inne med dem, andre ytrer dem i tide og utide. Men hverken det å ha eller å ytre meninger kalles tradisjonelt meningsbæring.

Vår mening er at vi bør holde oss til den tradisjonelle bruken, som tilsier at både ting og tekster, medier og institusjoner kan være meningsbærende. Inntil nylig har pressestøtten blant annet vært knyttet til meningsbærende aviser. I en stortingsmelding fra 11. april i år står det derimot: «Kategorien riksmedier erstatter kategorien riksspredte meningsbærende aviser i tidligere ordning.»

Pressen deler til og med ut pris til «Årets meningsbærer» og har med det befestet en videre betydning av meningsbæring. Men med meningsbærende ansatte har personifiseringen gått for langt.

Meningsbryting

Blant avisskribentene er det nok av personer som har sine meningers mot, men ikke så mange er beskrevet som meningsbærende. I avisdatabasene finnes bare en håndfull eksempler på slik ordbruk: Det handler blant annet om at tv-seerne bes «gi tips om meningsbærende personer og saker», og at «vi henvender oss til [dem] som sterke meningsbærende personer». I Nasjonalbibliotekets database forekommer meningsbærende personer svært sjelden, men i en bok om sosiologi og filosofi fra 1972 forekommer den allmenne betydningen som bunner i at mennesket bokstavelig talt er et meningsbærende vesen.

I ordbøkene finner vi derfor en rekke meningssammensetninger, fra meningshat og meningsterror på den ene siden til meningsfrender og meningsfrihet på den andre. Og i meningsaviser, meningsorganer og meningspartier møter vi meningsmåling og meningsskifte. Det finnes en meningsfelle for de fleste, og før vi vet ordet av det, har vi gått i den.

-- Erlend Lønnum er rådgiver i Språkrådet.