Banning på tv: mer vanlig, mindre tabu

Å banne er å bryte et språklig tabu. Når vi tar banneord i vår munn, er det som regel spontane uttrykk for sinne, redsel, irritasjon eller angst. Men er man egentlig nødt til å bruke tabuiserte uttrykk i tv og radio?

AV RUTH VATVEDT FJELD

Illustrasjon: maxicam/iStockphotoTabu er også visse ord som uttrykker forakt og fornedrelse. Det er viktige sosiale virkemidler, og vi lærer forskjellen mellom akseptable og uakseptable ord ganske tidlig. Små barn sier bæsj, tiss og promp uavlatelig for å teste ut grenser og virkning, kanskje også for å tøffe seg overfor andre barn. Omtrent på samme måte kan banneord brukes. Fornedring regnes vanligvis ikke som banning, som innebærer en slags overtro eller forestilling om overnaturlige makter som kan påkalles. Men begge ordtypene er språklige tabuer, og ikke sjelden blir de kombinert i tabuuttrykk som jævla drit.

Tabu eller ikke?

Språket i NRK er oftest planlagt og «manusbundet», i andre tilfeller fritt og relativt spontant, men selvsagt ikke helt uten forberedelse i snakkeprogram heller. Som språkkonsulent har jeg hørt flere begrunnelser for å bryte språklige tabuer. Mange sier at de ikke vet at ordene de bruker, er tabubelagt. Andre sier at de gjør det for å markere en viss stil, gjerne for å virke unge og freshe i programmer beregnet på yngre lyttere.

Mitt inntrykk er at ungdom ikke synes det er særlig stas med eldre som banner eller bruker tabuuttrykk. Det ser ut til å være nødvendig med mer kunnskap om hva språklige tabuer er, og hvordan de oppleves av forskjellige personer. Og siden det finnes svært lite forskning og dokumentasjon på banning, kan det se ut til at tabuene også har ført til at språkforskerne har forsømt seg.

Ikke misbruk Guds navn

I forskjellige distrikter, miljøer og sosiale lag er tabunormene forskjellige, særlig når det gjelder språklige uttrykk. Tradisjonelt har banningen i norsk kultur vært knyttet til kristendommen og det annet bud, som forbyr å bruke Guds navn når det ikke er knyttet til en religiøs handling. Det kalles falsk påkalling, og det har vært et sterkt og viktig tabu i norsk språkkultur.

I løpet av 1900-tallet skjedde det en sterk sekularisering og avkristning, parallelt med stor innvandring av personer med andre religioner. Dermed har tabuet i det annet bud fått svekket betydning. Å si herregud oppleves av de fleste i dag som en svært mild ed og mest et uttrykk for svak irritasjon eller oppgitthet. Det gjelder de fleste, men selvsagt ikke dem som fortsatt ønsker å følge kristendommens bud. Mer tabubelagt er det å påkalle de onde maktene, og det å si faen i helvete markerer snarere sinne eller angst og kanskje manglende selvkontroll. Uttrykket er fortsatt tabu i de fleste sammenhenger i norsk kultur.

Dobbeltmoral

Ulike sosiale lag og grupperinger har forskjellige grenser for hva som er akseptert språk, og hva som er tabu. Det er det viktig å være oppmerksom på når man snakker i offentlige medier som radio og tv. Visse uttrykk kan virke sårende eller opprørende på andre mennesker. Ens egne tabugrenser kan være helt forskjellige fra grensene i andre landsdeler eller sosiale grupper.

Det er mye dobbeltmoral og mange merkelige regler når det gjelder språklige tabuer. Vi regner tradisjonelt med at voksne tåler mer banning enn barn, og at kvinner tåler mindre enn menn. Dannede menn skulle for eksempel ikke banne når det var kvinner til stede. Mange oppdrar barna sine til ikke å banne, men banner ofte selv. Og lenge mente språkforskere at kvinner ikke kunne banne!

Dette er imidlertid i ferd med å snu seg, og nyere forskning viser at unge kvinner banner vel så mye som menn. Det er en konsekvens av likestillingen mellom kjønnene. Tro ikke på dem som sier at de aldri banner! Hører man på dem en stund, kommer det mange banneord, men de bruker da gjerne ord som er mindre tabu i deres miljø. Men det betyr ikke at de ikke er tabu i andre miljøer.

Trenger mer dokumentasjon

Det har i det siste vært en storm av klager over mye banning i NRK. Det er for så vidt ikke noe nytt. I de tolv årene jeg var språkkonsulent i NRK, har slike klager vært gjengangere. Særlig heftig var klagestormen i 2001, da tv-programmet «To trøtte typer» gikk. Senest i februar i år hadde Kringkastingsrådet temaet banning oppe til diskusjon. Rådet ønsket en mer tallfestet begrunnelse for klagene. Men det er vanskelig å få godt materiale for slike undersøkelser, da ekte banning er spontane, muntlige utsagn.

I den nyss utkomne boka Swearing in the Nordic Countries presenterer Ulla Stroh-Wollin banning i svenske dramaer gjennom tidene, en god metode for å dokumentere tabuspråk, riktignok ikke spontant, men simulert spontant i replikkene. Selv har jeg analysert replikkbruken hos våre største forfattere («de fire store») og funnet at de også brukte banneord for å karakterisere sine personer. Det samme viser analyse av avistekster.

Mer banning på tv

Ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo har jeg ledet arbeidet med å bygge opp en elektronisk tekstsamling av teksttyper, primært for å finne nye ord og uttrykk som bør inn i ordbøkene. Samlingen kalles Leksikografisk bokmålskorpus. En teksttype som kan ha mange nyord, er teksting av film og liknende tv-innslag. En analyse av disse tekstene er så nær dokumentasjon av spontan tale vi kan komme, om vi ikke skal lytte gjennom uendelig mange timer med lydopptak.

Jeg har brukt dette materialet for å undersøke om det har skjedd en endring i bruk av tabuord i NRK, ved å sammenlikne teksting fra tre fireårsperioder: 1998–2001 (25 000), 2003–2006 (1 170 000) og 2007–2010 (3 293 000). Antall ord fra hver periode står i parentes bak årstallene. De undersøkte ordene var av to typer: banneuttrykk og fornedrende uttrykk.

Banneuttrykkene var de mest frekvente i moderne norske aviser: faen, satan, herregud, jesus, jævlig/jævla, helvete, forbannet/forbanna og for himmelens skyld.De mest brukte var faen, Herregud, helvete og jævla/jævlig. De fornedrende uttrykkene var dritt, drittsekk, drit, dritkul, dritlekker, dritfin, dritbra, drite, drite i og shit.Her var de mest brukte drit-, dritt, drite, drittsekk og drite i.

I den første perioden fant jeg totalt fem banneord og ett fornedrende uttrykk, i den andre perioden 130 banneord og 63 fornedrende uttrykk og i den tredje perioden 4059 banneord og 547 fornedrende uttrykk. Den første perioden er dermed nesten fri for tabuord, så jeg ser ikke mer på disse tallene. Men om man korrigerer for tekstmengde, viser det seg at tabuord i tekststripene på NRKs sendinger er brukt 11 ganger så mye i perioden 2007–2010 i forhold til 2003–2006. De fornedrende er brukt tre ganger så mye.

Det dreier seg altså her om de mest vanlige banneuttrykkene i norske aviser. Undersøkelsen viser at det har vært en markert økning i de fleste uttrykkene. Tekstfiler er som regel oversatt, oftest fra engelsk. Jeg tok derfor med noen oversatte moderne engelske banneuttrykk som shit, Jesus og in heaven’s name. Men det var lite av anglifisert banning i tv-tekstingen, bortsett fra shit.

Tabugrensene flyttes

Det er vanskelig å dokumentere språkutvikling, men undersøkelsen av tv-tekster fra dette århundret viser tydelig at de undersøkte ordene er mye mer brukt i NRK nå enn før. Det er lite trolig at undertekstene følger andre normer enn resten av NRK. Økningen har selvsagt sammenheng med hvor mye ordene var brukt før, og den milde eden herregud var mest brukt i den tidlige perioden, sammen med helvete. De er begge forbigått av faen i den andre perioden. Dette er en indikasjon på at tabugrensene forskyves, eller også at noen av de tidligere banneordene nå er blitt avtabuisert. For ord og uttrykk som brukes ofte, kan man ikke lenger regne som tabu.

Problemet er at utviklingen er forskjellig i forskjellige grupper, og dermed oppstår en normkonflikt. Å sette opp en svarteliste over ord som ikke kan eller bør brukes, er neppe noen god idé, blant annet fordi en slik liste ikke fanger opp den faktiske språkutviklingen, og fordi det er vanskelig å kartlegge hva som til enhver tid er tabu for alle. Men etiske retningslinjer der man oppfordrer journalister og andre til å føre et nøkternt og velpleid språk, vil selvfølgelig være en rettesnor som kan brukes når noen ikke respekterer andres holdninger til tabuer. Selv om ordene fra undersøkelsen har blitt mer utbredt de siste årene, betyr ikke det nødvendigvis at det er mer banning i NRK enn før. Det kan snarere bety at det er andre tabuer som virker nå enn tidligere.

Det ville være interessant å finne ut hvilke ord som virkelig er tabu i dag. Sannsynligvis er det uttrykk for seksuell aktivitet og promiskuitet. I tillegg opplever vi at alminnelige ord som problem og ansvar ikke lenger kan brukes i administrasjon og offentlig debatt. Det heter nå utfordring og å ha eierskap eller mange andre rare omskrivinger. Språkets veier er uransakelige!

 

-- Ruth Vatvedt Fjeld er professor i leksikografi ved Universitetet i Oslo.

Del denne siden

Del på Facebook Del på Twitter