Å tolke og bli tolket

AV ANNE ROSE RØSBAK FERAGEN

Overrumplet

I et borettslag med flere hundre leiligheter er det ikke annet å forvente enn at det er ulike meninger om det som står på dagsordenen. Da en av de frammøtte stilte et spørsmål som ingen andre så ut til å kunne svare på, rakte jeg hånden i været. Dette hadde vi fått relevant informasjon om på et beboermøte, og jeg ville minne om det som ble sagt den gangen, fordi jeg trodde at det ville være oppklarende.

Jeg fikk ordet og redegjorde for saken etter beste evne, men ut fra møtelederens respons skjønte jeg at innlegget mitt ble oppfattet som kritikk. Siden det ikke var sånn ment, prøvde jeg en gang til. Jeg la fram samme informasjon med nye setninger og understreket at jeg ville minne om noe vi hadde blitt orientert om tidligere. Siden styreleder fortsatt forsto det som kritikk, prøvde jeg en tredje gang, enda jeg syntes det begynte å bli litt pinlig å stå der. Denne gangen la jeg dessuten til at det ikke var ment som kritikk, men som en saksopplysning.

Jeg forventet verken applaus eller jubel, kanskje bare et bekreftende nikk, men siden ingenting kom, ga jeg meg, rød i kinnene og med en følelse av å ha blitt overrumplet. Hva var det som hadde skjedd?

Jeg hadde blitt tolket. Noe hadde skjedd med betydningsinnholdet i det jeg sa, på vei fra meg til de andre i salen.

Mennesket – et tolkende vesen

Vi mennesker tolker hele tiden. Vi tolker det som sies, og det som gjøres, så vel som det som ikke sies og ikke gjøres. Alle blir vi også tolket.

Evnen til å tolke er til god hjelp når vi snakker sammen, og når vi samarbeider. Den hjelper oss til å forstå hverandre, til tross for at det som sies, kan være ufullstendig, komplisert eller kanskje til og med flertydig. Like sant er det at tolkningen kan stå i veien for budskapet, slik jeg opplevde denne forsommerkvelden på generalforsamling.

Men hvorfor i all verden var det så lang avstand mellom det jeg ønsket å uttrykke, og måten det ble oppfattet på? Jeg pleier da å klare å gjøre meg forstått!

Mistenksomhetsprinsippet

Når vi tolker hverandre, ligger det alltid et prinsipp til grunn for tolkningene våre, bevisst eller ubevisst. Et tolkningsprinsipp som brukes mye, er mistenksomhetsprinsippet: å tolke alt i verste mening. Kanskje var det dette prinsippet som ble brukt. Det er ikke dermed sagt at noen hadde onde hensikter eller gikk inn for å misforstå meg. Det tror jeg ikke.

Det som derimot var tilfelle, var at alle som tidligere hadde bedt om ordet, hadde vært kritiske. På bakgrunn av tidligere innlegg forventet derfor salen at også jeg skulle komme med kritikk, og disse forventningene jobbet mot meg.

Alle har vi sikkert erfart å bli tolket i verste mening, og det kan være både ubehagelig og frustrerende. I Sofienbergparken i Oslo i august 2007 så vi dessuten et eksempel på at det å bruke mistenksomhetsprinsippet kan få alvorlige konsekvenser.

En medisinsk feilvurdering

Da ambulansen kom, var situasjonen uoversiktlig. Ali Farah hadde blitt slått av en forbipasserende. Han trengte legehjelp, men det var det ikke mulig å se på han. Det som derimot var synlig for alle, var at Farah urinerte mot ambulansen og den ene sjåføren. Det tolket ambulansesjåførene som et uttrykk for forakt eller sinne. De kontaktet derfor politiet og kjørte videre.

Det skulle vise seg å være en medisinsk feilvurdering. Farah hadde fått et slag mot hodet, og urineringen var et symptom på den skaden han var påført og ble behandlet for senere samme dag.

Det faktum at ambulansepersonalet reiste fra stedet, ble også tolket i verste mening, som et uttrykk for rasisme. I dagene som fulgte, strømmet det på med medieuttalelser og leserinnlegg om hvor ille det var at sjåførene opptrådte rasistisk. Ambulansesjåførene har siden måttet kjempe for å bli trodd. De gjorde riktignok en feilvurdering, men beslutningen om å reise fra parken var ikke rasistisk begrunnet.

Dette er et illustrerende, om enn dramatisk, eksempel på bruk av mistenksomhetsprinsippet. Antakelig er det samme prinsipp som gjør seg gjeldende når tegneserietegnere tolkes som islamhetsere eller jødehatere, og når beslutningstakere som sender asylbarn ut av landet, beskrives som inhumane og hensynsløse.

I aller beste mening

Et annet ganske vanlig utgangspunkt i møter mellom mennesker er å tolke det den andre sier og gjør, i beste mening. Det kan kanskje låte sympatisk, men la oss se litt nærmere på det.

Kona til en venn av meg måtte gipse foten. Da det var gjort, sa sykepleieren til henne at hun bare måtte komme tilbake dersom det var vrient å gå med gipsen. Som sagt, så gjort. Etter noen dager dro pasienten tilbake til sykehuset for å få noen til å se på den.

Gipsen ble vurdert av både en lege og en sykepleier, og konklusjonen var at det kunne være noe å hente på å legge en ny gips. «Men for ordens skyld», sa legen, «hvem er det som har lagt denne gipsen?» Pasienten fortalte at det var overlege Svensen. «Da kan du ta det helt med ro», svarte legen. «Overlege Svensen er den beste ortopeden vi har her på sykehuset.»

Pasienten dro hjem og vente seg til å gå med gipsen. Etter seks uker møtte hun opp igjen for å ta den av. Legen som tok imot henne, etterlyste røntgenbildet, og pasienten svarte at det hadde hun fått beskjed om at hun ikke trengte. «Hva?» utbrøt legen. «Det er vel klart at jeg må se om bruddet er leget før jeg klipper av gipsen! Hvem er det som har sagt noe sånt?» «Det er overlege Svensen», forklarte pasienten, og da roet legen seg ned igjen: «Ja, da er nok alt i orden, for det er landets beste ortoped.»

Det har gått veldig bra med foten, så overlegen gjorde nok en utmerket jobb også denne gangen. Det som likevel er tankevekkende, er at overlegen tolkes i aller beste mening – selv når han handler i strid med det som ansees som god praksis. Kollegene aksepterer alt han sier og gjør, uten selv å ta stilling til saken, bare fordi det er han det dreier seg om. De er med andre ord naive, heller enn mistenksomme. Det tolkningsprinsippet de bruker, kan derfor kalles naivitetsprinsippet.

Den gylne middelvei

Det ser altså ikke ut som at naivitetsprinsippet er noe bedre enn mistenksomhetsprinsippet, men så er det heldigvis ikke bare to alternativer å velge mellom. Ifølge den greske filosofen Aristoteles er det et hav av nyanser mellom slike ytterpunkter, og omtrent midt imellom finner vi den gylne middelvei.

Selv bruker Aristoteles dyden mot som eksempel. Mot er en udelt positiv egenskap, sier han, men like uheldig som å vise for lite mot, feighet, er det å overdrive egenskapen og føre den ut i dumdristighet.

La oss gjøre samme resonnement for tolkning. Her er det to grøfter å gå i: En kan være for lite kritisk, altså naiv, og en kan være for kritisk, eller mistenksom. Hvordan skal vi så beskrive det som ligger midt imellom, den gylne middelvei?

Velvilje, er det mange som svarer. En kan anta at det den andre sier, gir mening og kanskje til og med er gjennomtenkt og fornuftig, uten å glemme å ta stilling til saken selv.

Det gir oss grunnlag for å trekke fram et tredje tolkningsprinsipp, velviljeprinsippet, og hvis jeg ikke tar feil, er det ved å anvende dette prinsippet at vi har best sjanser for å lykkes i kommunikasjon og samarbeid med andre mennesker.

-- Anne Rose Røsbak Feragen er filosof og daglig leder i Activa Humanistisk Akademi.