Språket vårt, hans og sitt

AV ERLEND LØNNUM

Den språkmektige, stilsikre og skeptiske trønderen har i de senere år nådd nye høyder med en språkspalte som oppstod nærmest ved en inkurie. Den ble egentlig laget til intern bruk i Aftenposten, der Hegge var ansatt som journalist og redaktør i over 40 år. Men så kom det en sjefredaktør som ville det annerledes.

Spaltet spaltist

– Jeg syntes det var en dårlig idé å publisere språkrådene i morgenavisen, men så insisterte den nye sjefen på at dette måtte på trykk. Og i løpet av en uke var livet mitt forandret, på godt og vondt. Oppmerksomheten var faktisk så intens at jeg måtte gå omveier i bakgater for å komme meg på jobb, forteller den profilerte pressemannen, som hver dag besvarer mellom 30 og 50 henvendelser fra ivrige lesere. Han merket godt at det var klarvær i påsken, for det ble en befriende stille uke. – Hvis det blir tåke i påsken, er derimot postkassen full. Så språkrøkten fungerer som en slags indirekte værrapport, humrer Hegge.

– Interessen for språk er en del av tidsånden, ikke bare i Norge. Det samme har skjedd i Sverige, Danmark, England og Tyskland, slår Hegge fast. Han viser blant annet til Jørn Lunds faste spalte i den danske avisen Politiken og til Bastian Sicks artikler i det tyske Spiegel-Magazin. Det sier vel det meste at Sick klarte å samle 15 000 mennesker på et ishockeystadion i Köln for syv år siden. Det neste blir vel at Hegge fyller Jordal Amfi med språktilbedere.

Korrekturlesing for fall

Per Egil Hegge er en institusjon i pressemiljøet. Han har i en mannsalder fulgt makteliten med argusøyne både i Norge, Russland og USA og gått det norske avisspråket etter i sømmene.

– Den store tabben var at korrekturleserne ble sendt hjem da siviløkonomene gjorde sin innmarsj i avisredaksjonene og bad journalistene rette sine egne feil mens de skrev. Men det forutsetter at man behersker språket meget godt, ikke minst under tidspress, og at man faktisk oppdager sine egne feil. Og det gjør man ikke, sukker den durkdrevne språkrøkteren.

– Korrekturleserne var en spesiell rase. De kunne ikke bare et utmerket norsk, men hadde en enorm realkunnskap som gjorde at de kunne avsløre både språkbommerter og faktafeil. Vi må huske på at selv Dostojevskij og Tolstoj, som kunne skrive godt, gikk surr i navnene på sine egne romanfigurer. Da sier det seg selv at vi trenger våkne korrekturlesere.

Er det så nøye?

«Hvis det er så bra, hvorfor er det da så dårlig?» skal Nikita Khrusjtsjov ha sagt. Det samme gjelder manges oppfatning av egne språkevner, skal vi tro Hegge.

– Jeg har møtt altfor mange journalister som ikke har noe begrep om hvor viktig språk er. Spesielt de som kommer direkte fra journalisthøyskolene, spør stadig: Er det så nøye, da? Ja, svarer jeg hver gang, kanskje med litt for høy røst. Dårlig språk undergraver nemlig tilliten vår, hevder Hegge, idet han en passant trekker frem den engelske oversettelsen av Mein Kampf.

– Oversetteren tilgav aldri seg selv for at han rettet opp teksten til det bedre, men som fagmann kunne han ikke la Hitlers dårlige språk passere. Og det som da ble borte, var signalene om at dette er en farlig mann. Med andre ord: «Korrekt språk er et tegn på moralsk klarhet og redelighet», for å sitere språkprofessor Claudio Magris.

Jomfru Maria og Putin

Godt språk handler ikke bare om korrekt språkbruk, men også om riktig stilnivå. Og det er ingen mangel ved en tekst at den er forståelig, slik Hegge sier på sitt typisk tørre vis.

– Det er et sterkt varsel at man får en rød strek under ordet stilnivå på datamaskinen. Det har tross alt betydning om man sier at jomfru Maria var fruktsommelig, eller at hun var på tjukken, selv om det fysiologisk er det samme. Juleevangeliet blir ikke helt det samme i den siste versjonen.

Kravet til godt språk varierer dessuten fra sted til sted. Nordmenn kan gjerne spørre seg om det var de uheldige utsagnene som gjorde at Jagland tapte valget i 1997, mens briter og russere uansett er strengere dommere på dette feltet.

– Churchill ville aldri ha blitt den skikkelsen han ble, hvis han ikke hadde hatt dette fantastiske herredømmet over språket sitt. Tilsvarende fikk ikke Gorbatsjov den samme statusen, fordi han snakket for slurvete. Blant russere var han aldri hel ved. Da er det i språklig forstand annerledes med både Putin og Medvedev, som har juristutdannelse fra et av verdens beste universiteter i gamle Leningrad, og som snakker et konsist og klart russisk, forklarer den tidligere korrespondenten i Moskva, London og Washington.

Vegring og vrangvilje

Ledelsen i Aftenposten har så lenge Hegge kan huske, diskutert om journalistene skal tillates å skrive artikler på nynorsk. Selv flagger han ikke noe syn på avisens språkvalg.

– Det er forbløffende mange som vegrer seg for å lese nynorsk, og det stinker av vrangvilje, innrømmer Hegge, som også har en fast spalte i ukeavisen Dag og tid, skrevet på et prikkfritt nynorsk.

– Nynorskens tragedie er at den ikke fikk fotfeste i byene. Urbaniseringen kom i veien for målformens utvikling. Så til tross for at det var en målmann som i sin tid startet Dagbladet, var det uaktuelt å skrive på landsmål, selv om det hadde vært mulig. Undersøkelser viser dessverre at det er langt lavere lesertall på nynorskartikler. Det henger kanskje sammen med at mange har dårlige opplevelser fra nynorskundervisningen.

Ved en anledning ble Hegge bedt om å holde tale for den eksklusive herreklubben Norske Selskab på deres årlige mortensgåsmiddag.

– Det skulle gjerne være en litt fleipete og morsom tale, så jeg valgte å holde den på nynorsk for å slippe å bli invitert igjen. Det ble tungt for enkelte, for selskapet er ikke akkurat målrørslas bastion. Men de fleste tok det med godt humør, minnes Hegge.

Nyansert norsk

Rundt en halv million innvandrere prøver i dag å lære norsk. De spør gjerne hvorfor det er slik og sånn, og det gjør oss mer bevisste på vårt eget språk.

– Norsk er et vanskelig, merkelig, nyansert og egentlig ganske presist språk, selv om det ikke har ord på seg for å være det. For eksempel er «Du er klovn» en yrkesangivelse, mens «Du er en klovn» er en fornærmelse som i gitte situasjoner kan koste deg fortennene. Den forskjellen forstår ikke kinesere og tsjekkere uten videre, for de har ikke bestemte og ubestemte artikler i sitt språk, forklarer Hegge. Han er også opptatt av engelsk og svensk påvirkning på norsk.

– Vi har naturligvis måttet ta inn ord utenfra i alle år. Men noe av det går for mye på autopilot. Betydningsforskjellen mellom engelsk og norsk fatal overlever neppe vår globaliserte tid, og det er kanskje ikke så farlig. Da er det verre med ord som adressere og fullbooke.

– Den svenske påvirkningen på norsk burde noen ha skrevet en doktoravhandling om. Det er da påfallende at svensk ikke påvirket oss i unionstiden, mens det ble fart på sakene da fjernsynet kom i 1960, sier Hegge. Selv hadde han en moster i Sverige, som sendte ham bøker på svensk så han tidlig ble fortrolig med nabospråket.

Hegge mener at nabospråkforståelsen og aksepten for dialekter er en styrke ved den norske språksituasjonen.

– Jeg har blitt mobbet for at jeg har sviktet min egen dialekt ved å legge om til østlandsk. De som hevder det, har for stor tro på at alle forstår alle dialekter, noe de ikke gjør. Derfor bruker jeg ikke dialekten min når temaet er amerikansk utenrikspolitikk i fjernsynet, for da må jeg snakke så folk forstår det.

Skeptisk trønder

– Jeg har alltid vært skeptisk til autoriteter. Det begynte nok da læreren min på folkeskolen ikke kunne forskjellen på da og når. Dessuten har stilen min mye med trøndersk skepsis å gjøre. Den er god å ha med seg, ikke minst når man er journalist, sier Hegge og understreker poenget ved å fortelle en av sine mange historier.

– Den særegne skepsisen er innkapslet i en trønderhistorie fra da jernbanen kom til Trøndelag for om lag 100 år siden: Det sitter en bonde og en mann i fin dress på toget. Konduktøren kommer for å kontrollere billettene. Bonden gir ham et klippekort, mens mannen i dress bare nikker. Idet konduktøren går videre, spør bonden mannen i dress: «Hi du itj kjøpt billætt, du?» «Nei, jeg reiser på mitt ærlige ansikt», svarer mannen, hvorpå bonden sier: «Jaha, du ska’ vel itj så langt, du da!»