Hvorfor snakker mennesker forskjellig?

AV BRITT EVA GUNVORDAL

Som lærer er jeg opptatt av at språk­­-und­er­­­­visningen i skolen tar utgangspunkt i det språklige mangfoldet vi har i Norge. Våren 2012 fullførte jeg en masteroppgave i norskdidaktikk, der jeg studerte arbeidet med talemål og språklig mangfold. Jeg undersøkte hvilke erfaringer mellomtrinnselever i osloskolen har med språklig variasjon og endring, og jeg undersøkte hvordan de snakker om språklig mangfold.

Mindre variasjon på vestkanten

De senere årene har flere forskere studert ungdoms talespråk på østkant­en i Oslo, blant annet gjennom prosjektet Utvik­lingsprosesser i urbane språkmiljø (UPUS). Jeg valgte å ta utgangspunkt i et område nordvest i Oslo hvor det er forsket lite tidligere, og hvor språket varierer mindre enn på østkanten. Elevene i dette området eksponeres trolig for språklig mangfold i mindre grad enn elever andre steder i Oslo, og jeg ønsket å finne ut hvilke erfaringer disse elevene hadde med språklig variasjon i egen by.

Masterprosjektet mitt ble gjennomført på sjette trinn i en klasse med 18 elever. Der studerte jeg elevenes erfaringer, og i samarbeid med klassens lærer gjennomførte jeg et undervisningsopplegg for å gi dem ny og oppdatert kunnskap om talemål i Norge. Undervisningen var samtalebasert og tok utgangs­punkt i geografisk variasjon, generasjonsforskjeller og flerkulturell påvirkning for å gi elevene en forståelse av hva det er som påvirker tale­mål, og hvorfor vi mennesker snakker ulikt. Jeg ønsket at elevene skulle få oppleve at språklig variasjon ikke bare handler om ulike geografiske dialekter, men at talemål også varierer mellom generasjoner og mellom mennesker som tilhører ulike kulturer og sosiale grupper.

Det viste seg at elevene er opptatt av hvordan de selv snakker, og hvordan de tror at deres eget talemål skiller seg fra andre dialekter. Kunnskapen om språklig mangfold viste seg likevel å være litt snever. Elevene uttrykte for eksempel at «mennesker snakker forskjellig fordi de kommer fra forskjellige steder». De mente altså at språklig variasjon handler om dialekter og geografiske forskjeller i Norge og ikke om generasjonsforskjeller og innvandrernorsk. De refererte blant annet til stav­angerdialekt, bergensdialekt, ålesundsdialekt og trønderdialekt. Ingen av dem nevnte at mennesker med innvandrerbakgrunn har en egen måte å snakke norsk på, eller at besteforeld­rene deres snakker annerledes.

Elevers oppfatning av andres språk

På grunnlag av disse funnene tok undervisningen sikte på å vise elevene ulike sider ved det språklige mangfoldet vi har. Elevene fikk se videoklipp av representanter for tradisjonelle norske dialekter, innvandrerpreget talemål og sosiale talemålsforskjeller. De to første klippene viste eksempler fra Dialektspelet (utgitt av Nynorsk kultursentrum), som inneholder over 60 dialektprøver fra hele landet. I det første klippet fikk de se og høre en mann fra Fredrikstad. Denne dialekten ligner på mange måter elevenes egen, men den har også mange særtrekk som elevene klarte å identifisere. I neste klipp møtte elevene en eldre dame fra Rennebu. Klippet ble så utgangspunkt for en samtale om både dialekt og generasjonsforskjeller, siden rennebumålet i stor grad er forskjellig fra elevenes talemål og den eldre damen brukte ord og uttrykk som ikke er naturlige deler av elevenes språk.

Det siste klippet hentet jeg fra tv-serien Migrapolis, der elevene fikk se ungdom fra øst og vest i Oslo som møttes og intervjuet hverandre. En av ungdommene i klippet hadde innvandrerbakgrunn og en tydelig aksent. Elevene møtte her to ulike varianter av oslomål, og vi fikk i tillegg en svært interessant diskusjon om hvordan innvandrere snakker norsk. Tv-innslaget satte sånn sett elevene på sporet av talemålsforskjeller de ikke hadde tenkt over.

Generasjonsforskjeller

Videre vil jeg trekke frem en dialog som viser hvordan elevene gjennom samtale om språk i etterkant av videoklippene klarte å se at språklig variasjon også handler om generasjonsforskjeller. Her er det læreren (L) som samtaler med flere av elevene i gruppen:

L: Når dere snakker, bruker dere andre ord enn det foreldrene deres gjør. Trine?
T: Eller jeg har hvert fall andre tall. De sier tre og førti og sånn.
L: Og dere sier?
T: Førtitre.
L: Det er riktig. Men bruker dere andre ord, Hanna?
H: Mamma sier ikkje, ja, og jeg sier ikke.
L: Ja, men det er dialekt, ikke sant. Vetle?
V: Mamma og pappa sier liksom hytten og sånn, og det er litt … og pappa sier kætchup.
L: Og du sier?
V: Ketchup.
L: Ja, nå kommer vi igjen inn på dialektnyanser, mens jeg er ute etter ord. Bruker dere andre ord enn foreldrene deres?
F: Eller besteforeldrene.
L: Eller besteforeldrene kanskje. Bente?
B: Mamma, hun sier haven, men jeg sier hagen.

Trine åpner denne dialogen nettopp med å påpeke generasjonsforskjeller som hun har lagt merke til i språket. Dialogen viser hvordan flere av elevene fremhever ulike norske dialekter, noe som kan tyde på at det er vanskelig for dem å forstå hva generasjonsforskjeller er, og hvordan de kan komme til uttrykk språklig. Eksemplet viser også hvordan læreren bevisst bruker oppfølgingsspørsmål for å få elevene på sporet av det hun er ute etter.

Elevene fikk også i løpet av prosjekt­et forske på språklig variasjon på egen hånd. Det foregikk ved at de intervjuet språkbrukere i alle aldre med ulik geografisk og kulturell bakgrunn. Elevene jobbet hver for seg med å utforme intervjuspørsmål, og klassen ble delt inn i grupper etter emnene geografisk variasjon, generasjonsforskjeller og flerkulturell påvirkning. En gruppe elever intervjuet derfor besteforeldre eller personer som tilhører en annen generasjon enn dem selv, generasjonsgruppa. Neste gruppe fikk i oppgave å intervjue noen som snakket en annen dialekt enn dem selv, dialektgruppa. Den siste gruppa kalte jeg den flerkulturelle gruppa, og den intervjuet mennesker som tilhører en annen kultur enn dem selv, og som har et annet morsmål enn norsk.

«Hva du gjør?»

Elevene fra den flerkulturelle gruppa manglet ofte begreper for å beskrive egne erfaringer med språklig variasjon og endring, og de tok derfor ofte i bruk imitasjon. Dette kan tyde på at elevene har kompetanse, men at de mangler et språk for å uttrykke den. Det gjaldt spesielt i møte med innvandreres måte å snakke norsk på. Elevene har lagt merke til at innvandrere snakker annerledes. De har spesielt registrert brudd på V2-regelen (også kalt inversjon), som innebærer at dersom et annet ledd enn subjektet står i forfeltet i setningen, vil subjektet og det bøyde verbalet bytte plass. På den måten vil verbalet fremdeles stå som det andre setningsleddet, og slik opprettholdes V2-regelen. Det var vanskelig for elevene å forklare dette språktrekket med ord, men de hadde ikke problemer med å imitere en slik tale­måte. For å vise dette vil jeg gi et eks­empel hvor jeg som forsker (F) samtaler med to av elevene, Erika (E) og Rasmus (R), om hvordan innvandrere snakker:

R: Så gjør de om grammatikken.
F: Ja, hvordan da?
R: «Hva gjør du?»
F: Det var jo kanskje riktig.
E: Men kanskje.
R: «Hva gjor do?»
E: Men det var jo riktig det.
E: Hva du gjør? Kanskje.
R: «Hva do gjør.»

Her uttrykker Rasmus at innvandrere gjør om på ordrekkefølgen, men han klarer ikke å sette ord på hva det er de endrer. Han tar derfor i bruk imitasjon for å vise hva han mener. Første gang han imiterer, er ordstillingen i setning­en i samsvar med V2-regelen, men det går frem av dialogen som helhet at det nettopp er manglende inversjon han ønsker å påpeke. Erika oppdager etter hvert at Rasmus trenger hjelp til å beskrive hvordan innvandrere gjør om på rekkefølgen. Dialogen mellom dem viser også hvordan Rasmus, ved å lytte til sin egen imitasjon og sin medelev, klarer å finne ut hva som ikke stemmer, og kommer opp med et nytt eksempel. Dialogen viser hvordan elevene sammen kommer frem til riktig innhold, og de får slik en interessant samtale om grammatikk og innvand­rerpreget norsk.

Det er tydelig at elevenes sosiale og kulturelle ståsted er avgjørende for resultatene. Fordi elevene bor i et område hvor innvandring er lite synlig, har de begrenset erfaring med innvandrerpreget tale. Men de er nysgjerrige og utfors­ker språket, og de utvider perspektivet sitt og tilegner seg ny kunnskap om talemål i Oslo spesielt og i Norge generelt.

-- Britt Eva Gunvordal er lærer ved Tåsen skole i Oslo og har mastergrad i norskdidaktikk fra Høgskolen i Sør-Trøndelag.